KAVALKADE 2016
SØNDAG 4. desember 1966, dagen før jeg fylte 12 år, stod The Pussycats på scenen i Ørneheimen på Finnsnes. De nordnorske popheltene fra «Ti i skuddet» på NRKs ene radiokanal den gangen. Gutta fra Tromsø, som var avbildet i Popnytt foran en iøynefallende knallrød, to-etasjes London-buss. Som hadde langt hår og sang på engelsk. — «AA-a, can›t you see, just a little teardrop — AA-a, when you›re near, can›t you hear my heart drop». Gutta som jentene hylte som besatt over, så snart de fikk øye på dem — «Idol they say, looking at me —papers they read, pictures they see».
ENDELIG SKULLE popidolene oppleves på nært hold, på ungdomshuset i Sandvika — på Ørneheimen. Med blankpussa sko, mørk dressbukse og grågrønn Beatles-trøye uten jakkeslag, fikk jeg penger til å gå på Pussycats-konserten. Muligens var billettpengene årets bursdagspresang fra mine kjære foreldre? Som 12-åring var jeg ennå litt for ung til å komme inn på vanlig bygdefest, men en konsert ble det gitt grønt lys for.
JEG VAR dessuten stor for alderen og ble kjørt til døra begge veier av naboen, sammen med deres sønn, Bjørn Helge, en to år eldre kompis av meg fra Finnfjordbotn. Bjørn Helge hadde Buddy Holly-briller og hadde akkurat lært seg barrégrep av Bruno Aamo i målselvbandet Nowhere Spurious — unge Aamo gikk på gymnaset i Finnfjordbotn og bodde på hybel hos foreldrene til Bjørn. På gutterommet spilte og sang vi så det ljomet på McCoys-slageren «Hey, Hang On Sloopy, Sloopy Hang On» — der barrégrepene kom tett i tett på en tungspilt Lucky 7-gitar, kjøpt på postordre fra hovedstaden.
MER ENN 50 år har gått siden jeg så The Pussycats stå på scenen i Ørneheimen i desember 1966 — den første popkonserten jeg var på. En skjellsettende opplevelse for en 12-åring med øyne og ører åpne for pop- og rockemusikkens verden. Også Troms Folkeblad var lydhøre for begivenheten, og i mandagsavisa 5. desember 1966 fikk de to konsertene kvelden i forveien, god omtale — «Pussycats gav et meget godt inntrykk» var tittelen som oppsummerte tromsøgruppas opptreden.
DAGEN ETTER hadde lokalavisa en kuriøs oppfølgingssak om at en lensmannsbetjent hadde troppet opp på Pussycats-showene og forlangt 20 prosent av billettinntektene fra U/L Ørnen — en særskatt for underholdningsshow ifølge skatteinspektøren. Tromsøværinger og osloensere skulle angivelig være å betrakte som «utlendinger» når de spilte på Finnsnes. Et par dager senere hadde avisa også en sak om at frekke souvenirjegere stjal deler fra bilen til The Pussycats, og i romjula ble et hyldningsdikt fra en lokal fan publisert, med tittelen «Snøstjerner fra Ishavsbyen dalte ned på Finnsnes».
JEG VAR også på konsert med The Pussycats i 1967, også da i Ørneheimen. Gruppa ble dessverre oppløst året etter, men hadde allerede rukket å bli legendariske innen norsk rock. Jeg så dem senere i 1973, da en ny inkarnasjon av gruppa spilte på Finnsnes gymnas med repertoar fra sin nye «Touchwood»-LP. Trond Graff var på den tiden sjåfør for Kjeldsen i Tromsø og kjørte ut ukeblader fra Bladcentralen til butikker i Midt-Troms. Det var stort å veksle noen ord om musikk med selveste Trond Graff på lageret i min mors dagligvarebutikk i Finnfjordbotn på den tiden. Senere fikk jeg med meg reunion-konserter med The Pussycats på Casanova i 1986 i forbindelse med Tore Skoglunds bok om gruppa, så på slutten av 90-tallet på Sumaloftet og senest i november 2014 på Finnsnes kulturhus under jubileumsturnéen — 50 år med The Pussycats.
I SOMMER døde Pussycats-vokalist/-bassist Sverre Kjelsberg brått og uventet 18. juni — enda et navn i rekken av rockeidoler som har gått bort det siste året. Det er trist, og også en ubehagelig påminnelse om at en begynner å trekke på årene selv.
MEN INNTRYKKENE fra en konsert med The Pussycats i Ørneheimen, Finnsnes 4. desember 1966 — dagen før jeg fylte 12 — er ennå like blanke som de svarte spiss-skoene jeg hadde på meg den gangen.
