Rett på sak

1. Hvilken sak brenner du for?

– Kloden vår.

2. Hva gjør du for miljøet?

– Det lille jeg kan.

3. Fisk eller kjøtt?

– Fisk.

4. Hvem vil du ta med deg til en øde øy?

– Angela Merkel.

5. Hva er du redd for?

– At vi ødelegger kloden.

6. Hva mangler i regionen?

– Bedre innsikt blant politikerne.

+ + + + + + + +

– Savner du å jobbe med Murmansk-aksjonen, Einar Tverelv?

– Ja, det gjør jeg. Jeg føler meg usikker på hvordan mine venner der borte har det. Siste gangen jeg var der, så var byen delvis oppussa. I alle fall var husene malt utvendig. Og fattigdommen var borte fra gatene. De som solgte skruer og spiker for å få nok til livets opphold, var borte.

– Har du noen kontakt med dem som du jobba opp mot i den gangen?

– Ja, det har jeg, ikke mange, men jeg har kontakt med noen. Det er ikke ofte, det kan gå et par måneder mellom hver gang jeg får meldinger fra dem på min PC.

– Når starta dere opp?

– Det var på 90-tallet og vi holdt det gående med mange turer i året.

– Hva hadde dere med?

– I førstninga var det klær og mat. Til å begynne med var maten i form av sild, poteter og fisk. Etter hvert ble det mel og så alle slags matvarer.

– Hvor fikk dere maten fra?

– Vi hadde store lotterier som vi tjente penger på, penger som vi så kjøpte mat for. Forretningsstanden var utrolig rundhånda og hjalp oss og det gjorde folk flest også. Vi hadde ei ordning med at folk på mange butikker kunne betale for ei eske med bestemte varer. Det var ei ordning vi hadde fra Ibestad til Kvænangen. Og så dro vi rundt og samla inn eskene.

– Hva med klær?

– Vi samla inn klær fra private. Det var nye og brukte klær, om nødvendig ble de vaska og satt i stand, før vi pakka dem i pakker for barn, damer og herrer. Vi fikk også klær og sko fra butikkene.

– Hvordan frakta dere dette til Murmansk?

– Vi frakta det med busser og trailere. Bussene var fulle av passasjerer og de som fulgte med var på en måte turister, så de betalte for bussturen. Og så pakka vi bussen full av varer. Trailer og bussjåførene kjørte gratis og trailerne leide vi for en rimelig penge hos Tirb.

– Hadde dere tollproblemer?

– Vi hadde egentlig ikke noen store problemer. Det kom ofte nye tollbestemmelser på den russiske siden av grensa, men det løste seg.

– Hvem var mottakerne?

– Til å begynne med ble det distribuert gjennom kirka, som så delte ut til trengende. Så kom helsesjefen i Murmansk by inn i bildet og det ble veldig sentralt. Han tok imot og distribuerte videre til trengende med ambulansene de hadde.

– Overtok du etter Hans Schjelderup?

– Nei, vi var sammen til Hans gikk bort. Vi hadde et meget godt samarbeid.

– Hvorfor?

– Det var Hans som fikk meg med. Jeg så at det var et veldig behov og jeg hadde lyst å hjelpe folk som trengte hjelp. Vi konsentrerte arbeidet i lang tid mot et barnehjem, en skole og et sykehus og fødehjem.

– Jeg overtok et nytt kjøkken fra Forsvaret, maskiner, kjøkkenredskaper, dekketøy, alt. Vi innhenta Moskvas tillatelse til å komme inn med kjøkkenet. Vi pussa opp lokalene til barnehjemmet og installerte det der. Det ble sagt av folk som forstod seg på det at det var Nord–Russlands fineste kjøkken.

– Du jobba på Tirb i sin tid?

– Jeg kom til Tirb i 1970 og var der til jeg gikk av en god stund etter oppnådd pensjonsalder.

– Hva jobba du som?

– Jeg kom dit som organisasjonssekretær, men det forandra seg gjennom tiden og jeg var viseadministrerende direktør da jeg gikk av. Jeg var også ansvarlig for økonomien i en lang periode og ansvarlig for eiendommene.

– Hadde Tirb mange eiendommer?

– De hadde eiendommer i Burfjord, på Storslett, på Olsborg, på Bardufoss, i Bardu, i Øverbygd og på Finnsnes. Noen små, noen store, men de skulle alle vedlikeholdes.

– Trivdes du i Tirb?

– Jeg trivdes hver dag. Jeg hadde det forferdelig travelt og det er betingelsen for å trives godt, i alle fall for meg.

– Du liker å synge?

– Jeg begynte å synge i kor i august 1945 og det har jeg holdt på til i dag og det kommer jeg til å fortsette med om ikke noen jager meg. Det å synge i kor er blitt en livsstil for meg.

– Så liker du å spille?

– Nåja, det blir nå for det meste til hjemmebruk. Jeg bodde i Lofoten før jeg kom til Finnsnes og da spilte jeg i korps.

– Du er med i Frimurerlogen?

– Jeg ble med i Frimurerlogen den 10. januar 1996. Da ble jeg opptatt i Tromsø. Senere ble det etablert loge på Bardufoss og jeg var formann i byggekomiteen til logebygget. Logen ble etablert i år 2000 og der fikk jeg etter hvert ansvaret for musikken og det har jeg den dag i dag.

– Forrige helg feira du din 90-årsdag?

– Ja, det gjorde jeg. Det var det mine barn som tok seg av. Vi var i Odd Fellows lokaler og det var mange hyggelige mennesker til stede i tillegg til familien og vi hygget oss til langt på kvelden. Det var flere talere, blant dem et ti år gammelt olderbarn. Og han var den beste!

– Hvem er du?

– Jeg er født i Valnesfjord i Fauske. Da jeg var tre år, ble hjemmet ramma av tuberkulose og foreldrene mine døde. Jeg ble bortsatt som det het, til Lofoten. Der kom jeg til en dame som var både skredder og bonde. Der vokste jeg opp og hadde et veldig godt hjem. Etter folkeskolen ble det diverse skoler og kurs, handelsskole, regnskapsskole, realskole, alt som var tilgjengelig. I 1943 rodde jeg fiske, men det ble med den gangen. I 1947 fikk jeg jobb på en jernvareforretning i Svolvær, så på en bokhandel på Leiknes og i 1956 fikk jeg jobb i Lofoten trafikkselskap. Selskapet vokste fort, vi gikk fra to til seks ferger, fra to til over 50 busser. Og så gikk turen derifra og til Tirb.

– Hobbyer?

– Sang og musikk og så liker jeg å lage ting med hendene.