Alle tre søsknene er rammet av sykdommen hereditær spastisk paraplegi. Så langt har de fått fastslått ikke mindre enn 13 diagnoser etter at de kom til Norge i sammen med foreldrene over Storskog i slutten av 2015. Og de har gradvis dårligere funksjonsnivå og har et omfattende pleie og tilsynsbehov. Foreldrene må bære rundt på alle tre. At norske myndigheter nå vil sende de tilbake til hjemlandet skaper sterke reaksjoner i fagfeltet.
Stor risiko for at de vil dø
Konstituert overlege ved Medisinsk genetisk avdeling ved UNN, Marie Falkenberg Smeland redegjør i en uttalelse for barnas tilstand og behov fremover. I forhold til at familien står i fare for å bli utsendt har hun klar tale.
– Dersom disse barna/unge voksne blir sendt tilbake til hjemlandet er det en stor risiko for at de vil dø av mangel på støttebehandling. Det er derfor svært utfordrende å akseptere en beslutning om at denne familien skal sendes tilbake til sitt hjemland, skriver overlegen i en uttalelse til familiens advokat.
Fikk avslag på ankesaken
Foreldrene Majeed Hasan Abdullah, kona Khalida Abdulqader bor på gamle Fagernes skole i Lenvik har fått avslag på asyl, men anket saken til Utlendingsnemnda (UNE). Også ankebehandlingen der de søkte om beskyttelse/oppholdstillatelse ut fra menneskelige hensyn endte med avslag. UNE mener det ikke foreligger så sterke menneskelige hensyn som tilsier at familien skal få bli i Norge. UNE legger til grunn:
- Barna vil få de helsetjenestene de trenger i Irak.
- Barna vil få forsvarlig omsorg fra mor og far, fra annen familie samt et offentlig dagtilbud.
- De vil klare seg økonomisk, gjennom alderspensjon, pengestøtte fra familie og nettverk og gjennom lønnet arbeid.
Tar saken til tingretten
Familiens advokat, Bengt Høyer Pedersen i Tromsøadvokatene vil kjøre saken til Oslo tingrett slik at mor og far, samt vitner fra sykehuset og TBO-Helse får uttale seg. Han mener UNE bygger sin avgjørelse og begrunnelse på dels uriktige fakta og dels rene antakelser.
– De synes ikke å forstå hvor alvorlig og omfattende barnas helseplager og behov for helsetjenester er, hvor krevende omsorgsoppgaven er, hvilken behandling og pleie de er avhengig av, eller hva konsekvensene vil bli uten denne, kommenterer han.
Til Folkebladet sier han at de nå har sendt prosessvarsel til UNE, der de da har mulighet til å omgjøre sitt vedtak. Hvis ikke blir det en rettsavgjørelse.
– Jeg kan ikke forestille meg at UDI og UNE sitt vedtak blir stående. For meg er det et mysterie at de har kommet til denne avgjørelsen. Jeg har jobba med utlendingssaker i 13 år og er det en sak i min tid som jeg har vært sikker på så er det denne, sier Høyer Pedersen.
I prosessvarslet hevder Høyer Pedersen at det ikke medfører riktighet at det eksisterer et adekvat og tilgjengelig tilbud for alle de helsetjenester som barna har behov for i hjemlandet. Her viser advokaten til støtteskriv fra NOAS, skriftlige erklæringer fra Azadi sykehus, sykehus i Dohuk samt egne anførsler i klage.
Videre mener Høyer Pedersen at UNE bygger på en ren antakelse i forhold til barna skal få dekkes sine behov for pleie- og omsorg i forhold til at mor og far har en stor familie.
Han mener også at det ikke er grunnlag for antakelsene om at familien vil klare seg økonomisk etter en retur. I forhold til foreldrenes helsesituasjon vil advokaten legge fram legeerklæringer som dokumenterer at den er forverret. Han mener dette ytterligere reduserer deres pleie- og omsorgsevne. Advokaten ber UNE samtykke til utsatt iverksettelse inntil Oslo tingrett har avsagt dom i saken. Til slutt anmoder Høyer Pedersen UNE om å vurdere saken på nytt, og omgjøre sine tidligere vedtak slik at familien innvilges oppholdstillatelse.
Sterke bekymringer
I klagesaken kommer det også fram sterke bekymringer fra TBO-Helse på Silsand som arbeider med familien.
– Vi anser det som svært sannsynlig at barna, på grunn av deres helsetilstand, innen uforholdsmessig kort tid vil dø ved en retur til hjemlandet og det system de kom fra. Årsaken til denne bekymringen, er at ett av barna var i ferd med å dø da de ankom Norge. Dette bekreftes fra UNN 17.03.16. For oss er ingenting som tilsier at et system som hittil ikke har vært i stand til å ivareta barnas liv, helse og omfattende behov på en forsvarlig måte, nå skal være i stand til å gjøre det, skriver de i en uttalelse.
TBO-Helse mener konklusjonen i UNE er fattet på feil eller manglende grunnlag. De mener en må se diagnosene på barna i sammenheng i denne svært komplekse saken.
NOAS er også inne i saken med uttalelser. NOAS mener UDI ikke har gjort en vurdering av den kostnadsmessige siden i tilgjengeligheten, og om helsetilbudet i Irak anses å være adekvat. NOAS mener behandlingen ikke er tilgjengelig for denne familien grunnet kostnadene dette vil medføre, sett imot det en kan forvente at de vil tjene.
Ønsker hjelp så barna overlever
Majeed Hasan Abdullah (53) og kona Khalida Abdulqader (55) forteller fortvilt at familien ikke har fått noen form for hjelp i Irak.
Majeed forteller at barna ikke kan svelge mat og vann og at det mange ganger har oppstått farlige situasjoner av denne grunn.
Frykter hva som skjer med barna
– De kan heller ikke gå, reise seg eller sette seg. Både han og kona er klar på at de vil sitte med ansvaret for barna alene i Irak. De er svært bekymret for hva som skjer om de blir sendt tilbake
– Den største frykten vår er hvordan vi skal klare å passe på barna. Vi tenker ikke på oss selv, det eneste vi ønsker er å få hjelp så barna overlever. Og vi ønsker uansett å bidra så mye vi kan med barna. Vi har passet på dem alene i 18 år, men vi har ikke lengre helse til å ta oss av dem alene. Vi er slitne både fysisk og psykisk, sier Majeed.
– Vi er også veldig redde for om det skulle skje oss noe i Irak. Hvem skulle da passe på barna våre, sier Khalida.
Ikke fått hjelp i Irak
Majeeds versjon av støtteapparatet i Kurdistan i Irak står i sterk kontrast til hva UDI hevder er tilfelle. Han forteller også at to av barna har fått PEG-sonde etter de kom til Norge.
– I Irak har vi ikke PEG-sonde og den type mat barna må ha. Jeg har prøvd mange ganger å få hjelp i mitt hjemland. Barna har vært til mange undersøkelser ved mange ulike sykehus. Men ingen vil gjøre noe fordi de har så mange sykdommer. Jeg har ikke fått hjelp fra sykehusene, legene eller regjeringen i mitt hjemland. Jeg har ikke fått noen form for hjelp. I Irak har de ikke det barna mine trenger, først når vi kom til Norge fant legene ut at de hadde problemer med å svelge sier han.
– Hva tenker du om at UDI og UNE mener at det er forsvarlig at barna sendes til Irak?
– Situasjonen i landet nå har forverret seg siden vi kom ut. Det er en umulig situasjon med de tre barna vi har å klare seg. Kanskje bare 90 prosent av det UNE hevder er det en mulighet for at er sant, sier han.
Store tannplager
Barna har også omfattende tannplager.
– Jeg har vært hos mange tannleger med dem. De har hatt smerter i tennene i mange år, men ingen tannleger vil hjelpe dem i Irak fordi de ikke vil gi narkose, forteller han.
– I 18 år har kona mi og jeg gjort alt for barna våre uten hjelp. Vi har måtte bære barna fra soverommet, til badet og til kjøkkenet. Vi har ingen hjelpemidler i hjemlandet vårt. Det har ført til at vi har fått store smerter i rygg, skuldre og armer, sier han.
Solgte huset og reiste
– Jeg så at barna ble stadig dårligere og visste de ville dø om de ikke fikk hjelp. Vi hadde heller ikke penger til medisiner, bleier og alt de trengte. I hjemlandet mitt har det vært krig og derfor mangler det medisiner, fysioterapi og hjelp til de som er syke. Derfor solgte jeg huset og alt vi hadde for å reise til Europa. Pengene gikk til menneskesmuglere for å komme til Europa fordi jeg så at de ville dø om jeg ikke gjorde det, sier han.
– Dersom jeg hadde fått hjelp til barna i Irak hadde jeg ikke kommet til Norge. Og dersom Irak har det barna mine trenger, hvorfor har ingen hjulpet oss før, spør han.
