Det gamle øyriket — del 4:

Bjarkøyætten — største jordeier i landet

Vår historieutflukt kunne selvsagt ikke avsluttes før vi – nok en gang - hadde besøkt Ibestad (Ivars sted).

BAUTA: Bildet viser bautaen til minne om Tore Hund — noe hundre meter bak ligger Bjarkøy kirke.   Foto: Harstad Tidende

nyheter

Først over brua til Andøyra, helt opp til nordspissen på Engenes, der vi finner navnet svært treffende; her breier matjorda seg ut, hvilket straks forteller oss om gammel bosetting, selvsagt i kombinasjon med godt fiske. Men også her forstår man at etableringen av bygda, altså den første garden, har vært avhengig av havet som transportvei, og at det først i de siste årtier har vært mulig å komme hit landeveien.

Like i vest ligger omtalte Sandsøy og Grytøy, og i nord ligger Stonglandet på Senjas sørspiss, med flere hustufter fra perioden. Litt lenger østover ligger Dyrøyas vestkyst med Miklebostadir, altså den store boplassen, med hustufter og gravhauger fra folkevandringstid og vikingetid.

Vi har vært viden om i det nordlige nord i mange år, men få steder har jeg funnet så attraktive som nettopp Engenes. Stedet er slående vakkert – i alle fall en solvarm sommerdag – og man fornemmer et streif av sagaenes tid.


Det gamle øyriket — del 1:

Den nordnorske kysten

Det store spørsmål for oss historie- entusiaster var: Hvor skulle sommerens ferd legges? Vi satt der med den svært velbrukte «Stor kartbok Norge», og måtte konkludere med at valg av reisemål her på den nordnorske kysten egentlig er såre enkelt: Det finnes fortidsminner praktisk talt overalt.


Kan man ikke her ane de grå råseilene som nærmer seg fra storhavet utenfor? Hvor har disse langskipene vært? Kommer de nordfra Kvitsjøen, vestfra Danmark eller Bretlandet, Dublin, Island, Hjaltland eller Færoyar. Eller kom de fra sør — Vågar eller Skiringssal, fra Viken? Eller kanskje seilasen denne gang gikk til det store Gardariket i øst? Kommer de fra handelsferd eller har de vært i viking; på plyndringstokter? De kommer i alle fall med ny informasjon om en omverden som var i dramatisk endring.

GRAV: Bildet viser ei rekonstruert vikinggrav ved Historisk Museum i Oslo. 

Vårt siste mål denne gang er imidlertid Sørrollnes på vestspissen av øya Rolla, der et gjensyn med seks gravhauger og flere hustufter lokker. Her møter vi en ny bekreftelse på at der istiden etterlot et produktivt jordsmonn, der ble det også bosetting. Og med dagens øyne store garder, hvor også innmarka må ha vært omfattende. Det var stormenn som kunne administrere slike eiendommer, med mye mannekraft.

Felles for alle disse høvdinger i hele dette omfattende øyriket var at de underordnet seg høvdingen på Bjarkøy, både lenge før Tore Hunds tid, og i flere hundre år siden. Oppløsningen av det veldige Bjarkøy-godset startet ikke før i år 1490, nesten 500 år etter at Tore Hund la ut på sin pilegrimsferd til Miklagard (Istanbul/Konstantinopel) og ble borte for oss.

Så sent som på 1300-tallet ble imidlertid Bjarkøyætten karakterisert som den største jordeier i landet, nest etter konge og kirke.

Hålogalendingene har saktens satt maktpolitiske spor etter seg – og markert seg i forholdet til sentralmakta i sør. Nettopp det har vi idag all grunn til å videreføre.


Det gamle øyriket — del 2:

Stormannsriket i nord

Sagaene forteller om berikelse ved handel eller plyndringstokter, særlig i den avsluttende perioden av yngre jernalder vi omtaler som vikingetidens 250 år. Her er del to av denne historien.



Det gamle øyriket — del 3:

— Nordnorsk oppstand

Sagaene forteller om berikelse ved handel eller plyndringstokter, særlig i den avsluttende perioden av yngre jernalder vi omtaler som vikingetidens 250 år. Her er del tre av historien.