FISKARHEIMEN: Senjahopen fiskarheim i dag.  Foto: Vidar Bjørkli

Fiskarheimen i Senjahopen - forhistoria til huset — og virksomheta der

Fiskarheimen i Senjahopen er lagt ut for salg. I den forbindelse har Trond Hellemo gjort seg disse betraktningene om byggets historie og formål, og hva det har betydd og betyr for bygda.

Den første tida etter at kristendommen var kommet til Nord-Norge, var Senja lagt under Trondarnes-kjerka.

Etter hvert tok fiskerne fatt på å bygge kjerker rundt om i bygdene – og det blei tidlig – allerede før reformasjonen - bygd kjerker på Berg og i Mefjorden. Vanskelige kår gjorde at kjerkene stadig forfalt og måtte bygges opp igjen - av folket. Og når ei kjerke blei reven, delte folk ofte restene seg imellom og brukte dem til å bygge og vedlikeholde andre hus. Dette skjedde i de første tiåra av 1800-tallet for Mefjord-kjerka sin del – etter at Mefjorden hadde hatt kjerkehus fra før reformasjonen.

På slutten av 1800-tallet gikk det en lekmannsvekkelse over Ytre Senja, og det blei bygd bedehus i de fleste bygdene. Det som måtte være igjen av gamle kjerker blei brukt i bedehusene. Etter evne var folk med på å finansiere byggene og utstyret. Bedehuset i Mefjorden stod ferdig i 1890.

I 1916 blei det bygd ei ny kjerke i Mefjorden (Mefjordvær) - delvis av materialer fra det gamle bedehuset. Ei kjerkeforening stod for bygging og drift – og den ordninga har fungert heilt fram til vår tid. Det var lite og ingenting å hente utenfra, så alt berodde på bygdefolks initiativ og innsatsvilje. – Men så blei kjerka også et identitetsmerke for bygda.

I krigsåra var kjerka et samlingspunkt. Folk søkte fellesskapet i kjerka i større grad enn før for å hente trøst og mot til livet videre.

Kommunikasjonene mellom bygdene var tungvint, ikke minst når døde skulle i jorda. Det blei arbeidd for en gravplass i Nordbygda, som hadde vært uten kjerrgård sia ca. 1800, da den siste Mefjord-kjerka var så førrfalt at den måtte rives. Gravplassen blei lagt inne i botn innaførr Hopsvatnet. Sjøl om de døde måtte fraktes med båt dit inn, var det langt enklere enn turen utom oddan til Berg. De eldste gravene på kjerrgården i Senjahopen er ifra 1946.

NYBYGD: Fiskarheimen slik han va då han va ny.  Foto: Privat

I denna tida, da det ikke var veg mellom Senjahopen og Mefjordvær, oppstod også tanken om et kapell i Senjahopen. Det blei stifta ei forening som skulle jobbe og få inn den første grunn-kapitalen. Det synes som om det var først og fremst mannfolk som stod i spissen for dette arbeidet. Etter hvert blei det klart at noen støtte fra samfunnet til et kapell i Senjahopen kunne man ikke regne med – dertil var avstanden til Mefjord-kjerka for kort. Da blei planene lagt om slik at man gikk inn for å få bygd en fiskarheim på plassen, og foreningsarbeidet gikk videre med det formålet for øye.

Den indre Sjømannsmisjon skaut inn et beløp i huset – som et forskudd på leia til drifta seinere, og det blei utgått tomt – Helgatun – der huset skulle bygges. Folk gikk sammen om arbeidet, og i 1954-56 blei huset murt opp av en spesiell type murstein – og med bølge-eternit på taket. Foreninga/styret tok opp lån for at huset skulle kunne bli mest mulig ferdig – og tok på seg forpliktelsen med å ha kaffekvelder for å svare terminene på lånet.

I denne tida var det ikke så lett å skaffe de mest hensiktsmessige materialene til huset, og den byggtekniske ekspertisen var ikke så utbredt blant folk. Man tydde til de enkleste og billigste løysingene. Her skulle være kjøkken til matlaging, kaférom til servering og oppholdsrom til dem som kom innom, fiskere og andre. Det skulle være bad-rom for fremmede som låg med båten sine ved kaiene her, og i tillegg skulle det være overnattingsrom for folk som kom til plassen – og sjølsagt rom for husmor og bestyrer – og betjening ellers Så kom drifta i gang, og fiskarheimen var i mange år ei kjærkommen avveksling for folk, særlig vinterstid. I tillegg til kafédrifta blei det holdt kristne møter en par ganger i veka, og da blei stedlige aktører henta inn for å medvirke, og i

tillegg var tilreisende predikanter fra forskjellige organisasjoner alltid velkommen til å forkynne.

Mange sanger blei sunget - sanger til livsrettledning, til lys, glede og håp for tid og evighet. Her er en av dem:

Det lysner nu, det gryr av dag,

nattens skygger flyr med rappe vingeslag.

Guds Ord, det er vårt håp, vår kraft og seierssang:

Jesus, han kommer snart!

Ja, som en stormvinds sus henover skog og vang

la lyde over jord med tusen stemmers klang!

Guds Ord, det er vårt håp, vår kraft og seierssang:

Jesus, han kommer snart!

Besøk langt bortefra

I 1958 fikk Fiskarheimen besøk av et finsk reiseselskap. De besøkende har skrevet sin hilsen i gjesteboka - og etter oppholdet i Senjahopen sendte de et veggteppe som gave til huset. Dette veggteppet henger fremdeles på frontveggen i en av møtesalene i 1. etasje i Fiskarheimen.

FINSK GAVE: Det finske veggteppet — sendt som vennegave til Fiskarheimen.  Foto: Privat

I gjesteboka skriver de følgende:

«Till ett minne och tack från första finska turistsällskapet på Senjahopen i juli 1958, sända vi ett finskt handarbete med namn ”Fiske”. Må dess blåvita färjer på den röda väggen i fiskarhemmet förtala om den vänskap som alltid vardat mellan det norska och finska folket.»

Gjesteboka har 35 underskrifter av de besøkende fra Finnland..

Drifta gikk sin gang i vintersesongene, og mange tilreisende fiskere besøkte huset, fikk bademuligheter, god bevertning og sosialt samvær. Det var stadig et problem å få drifta til å lønne seg, så ofte var det tvil og spørsmål om det blei drift neste vintersesong. Fiskarheimforeninga hadde sine møter og kaffekvelder – og prøvde å støtte opp under økonomien i drifta. Men på grunn av stadig underskott måtte det stadig argumenteres for drift neste sesong.

Når det ikke var drift av DISM, blei heimen brukt til sammenkomster som foreninga stod for - i tillegg til gudstjenester og begravelser. I den forbindelse blei det skaffa til veie store lysestaker, båreskamler og anna utstyr. - Ei tid var en del av 2. etasje brukt som legekontor, og ettersom skolen ikke hadde eget skolekjøkken, blei fiskarheimkjøkkenet og kaférommet brukt til heimkunnskaps-undervisning. Flere somrer var det «ferieklubb»/heimeleir for unger i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband og/eller kateketen i Berg og Torsken.

Her er en sang som stadig ble brukt i ferieklubben:

Ja, nå vet jeg hva jeg vil: Jeg vil følge Jesus!

La meg si det en gang til: Jeg vil følge Jesus!

Ingen ting å lure på, for jeg har bestemt meg nå!

Jeg vil følge Jesus - jeg vil følge Jesus!

Ettersom tida gikk, begynte slitasjen på huset å merkes, og det blei påkrevd med større vedlikehold. Lista over behov er lang:

  1. Veggene var av murstein og taket av bølge-eternit – lite isolasjon,
  2. Sprekkdannelse og forvitring.
  3. Golvet var av stampa myrmasse med betong over – dekt med vinylfliser.
  4. Frosten slo igjennom vinterstid - golvekaldt – fliser som løsna…
  5. Enkle vindu slapp kulden inn..
  6. En gammel svart-komfyr og én el-komfyr til matlaging – uten avsug.
  7. Simpel og nedslitt kjøkken-innredning.
  8. Mest bare gamle etasje-ovner til oppvarming.
  9. Gammelt røropplegg for vatn og avløp.
  10. Uhensiktsmessige trafikkforhold mellom kjøkken og kaférom.
  11. Bad-anlegget forvitra – lekkasjer, mangelfull hygiene.

Forholda var ikke de beste for bestyrer og betjening, men økonomien tillot ikke kostbare forbedringer. De eldre i fiskarheimforeninga var heller ikke stemt for større endringer og ønska ikke å sette seg mer i gjeld for huset.

ARTIKKELFORFATTER: Trond og Ragnhild Hellemo kom til Senjahopen sommeren 1965, og ble aktivt med i arbeidet for Fiskarheimen.  Foto: Reiner Schaufler

Vi – Ragnhild og Trond – kom til Senjahopen sommeren 1965 og gikk mer og mer inn i arbeidet for heimen, og vi blei stadig tilkalt for å bistå på møter og tilstelninger ellers. Men arbeidet med økonomien var ei belastning, og stemninga i foreninga var at man ikke makta å holde huset ved like og gjøre salen oppe ferdig. Det beste ville være å gi huset til DISM i Bergen, slik at organisasjonen kunne bruke sine disponible midler i et krafttak for huset. Mange tvilte på at ei slik løysing ville være den beste, men etter hvert blei det enighet.

Fiskarheimen blei skjøta over – vederlagsfritt - til Den indre Sjømannsmisjon i Bergen i 1972.

Men huset stod fremdeles i bygda – og det kunne/måtte fylles med et positivt innhold sjøl om ikke misjonen var til stede med sine folk. Foreninga fortsatte sitt arbeid som før med ettersyn, bruk og vedlikehold. Ofte føltes det som om en tok seg til rette i annen manns hus, men av erfaring visste en hva som måtte gjøres.

Midt på 70-tallet kom Marit og Asle og slo seg ned i bygda og gikk inn i arbeidet med vedlikehold og restaurering.

Noen storstilt oppdatering blei nok ikke utført fra sentralt hold med det første, men det blei planlagt å skifte ut den sprukne, mosegrodde bølge-eterniten på taket med aluminiums-plater. Dette skulle DISM stå for, men på grunn av regn og lite planlegging måtte andre tre støttende til. Da taket nærma seg ferdig, måtte misjonens mann forlate – resten av arbeidet blei overlatt til oss lokale, frivillige medarbeidere.

Foreninga tok så på seg å isolere golvene i 1. etasje med 2”x 2 lekter, isolasjon, vannbestandige golveplater + belegg. I forbindelse med det nye kommunale vann- og kloakkanlegget blei det gamle fiskarheimbadet sanert, og arealet blei ominnreidd til ei sårt tiltrengt stue for personalet.

Den gamle varmtvannstanken blei bytta ut med bereder inni kjøkkenbenken, det gjorde at trafikkforholdene mellom kjøkken og kaférom blei meir normale. Etter at golvene i bad og kjøkken va slått opp, blei det lagt ned nye rør for vatn og avløp, og det blei investert i ny kjøkken-innredning. Noe av arbeidet blei betalt av foreninga, men en vesentlig del måtte gjøres på dugnad.

At DISM i Bergen nå stod som formelle eiere av huset var ikke udelt positivt når det skulle søkes kommunale tilskudd, da Berg kommune ikke syntes det var riktig å støtte vedlikehold av hus som ikke var eid av lag og forreninger i kommunen. Heldigvis hadde vi også i denne tida aktive fiskere i bygda, folk som var medlemmer i fiskeriorganisasjonene og kunne omtale fiskarheimen overfor organisasjonene. Det resulterte i betydelige tilskudd til huset av statlige velferdsmidler.

En stor del av 3. etasje i tårnet var fremdeles uinreidd, og foreninga fikk et muntlig tilbud fra et firma som dreiv med utbygging av skolen - på ei rimelig ferdiggjøring av den etasjen. Regninga på arbeidet blei nok større enn vi hadde tenkt oss, men en del viktig arbeid blei gjort.

Forvitringa utvendig måtte stoppes og utseendet forbedres.Ved en storstilt dugnadsinnsats fra misjonen si sida (Troms krets) fikk huset ny bordkledning, nye takrenner og en del nye vindu.

Det store målet var stadig å få innreidd møtesalen i 2. etasje; den hadde stått som et skall i alle år. Ved et høve blei det mulig å få kjøpt rimelig panel til veggene innvendig og til taket. Panelen blei innkjøpt rimelig og lagra på salen - i påvente av neste skritt i prosessen. Et overslag Teknisk etat i Berg gjorde viste at det ville koste rundt 100 000 å gjøre salen ferdig. I tillegg hadde man utfordringa med en ekstra ut-/inngang som evt. rømmingsveg i tilfelle brann. Døra i ytterenden av salen måtte ha ei bru ut til terrenget. Utgiftene til ei slik fullføring såg foreninga seg ikke i stand til å påta seg, og DISM i Bergen kunne ikke yte noe til det formålet, så det meste av den innkjøpte panelen ligger fremdeles lagra på golvet der og venter på å bli brukt.

I mellomtida tok foreninga opp lån for å forbedre standarden på kaférommene i 1. etasje. Vegger og tak var svært lite tiltalende. Det blei lagt opp nye plater i taket, og en del av den innkjøpte panelen blei brukt på de verste veggene. Tapetsering og maling på resten gjorde at rommene i 1. etasje fikk brukbar standard. Ettersom det øverste av kafé-rommene i 1.etasje ofte blei brukt til gudstjenester, blei det laga og hengt opp et bilde med påskrift Jesus lever som alterbilde, og flere gaver som tepper med kristne motiv blei plassert også der.

ALTERBILDE: Jesus lever.  Foto: Privat

Det blei i denne tida foretatt en masse arbeid i 2. og 3. etasje. Det arealet i 2. som hadde vært legekontor, måtte ominnredes til bo-formål – det va et omfattende arbeid. Resultatet var at alle rom etter hvert fikk skikkelig standard, varmt og kaldt vann og avløp. Hver etasje fikk dusj og toalett, og i 2. blei det et lite kjøkken. Dette arbeidet var det Asle som stod for – i forståelse med Den indre Sjømannsmisjon i Bergen.

Huset stod nå fram med brukbar standard (alt unntatt «storsalen»). Foreninga og bygdefolket betrakta det som sitt hus – fiskarheim og bedehus - slik det alltid hadde vært. Men tida og økonomien for Den indre Sjømannsmisjon hadde endra seg, og det kom alvorlig på tale å selge en del av den «bygningsmassen» som misjonen eide. Organisasjonen laga ei liste over hus som kunne avhendes – og på den lista stod også Senjahopen Fiskarheim.

Det blei gjort henvendelser til Bergen der man/vi motsette seg/oss at Fiskarheimen – bygda sitt hus – skulle selges over hodet på dem/oss som hadde jobba og administrert huset i alle år. Det var ikke bare en fiskarheim; det var også bygda sitt bedehus. Vi viste til at vi hadde gitt huset – vederlagsfritt – til Den indre Sjømannsmisjon i 1972, og at vi hadde arbeidd for og kosta på huset vesentlige summer også etterpå mens det var misjonen sin eiendom.

Om huset måtte avhendes, ville vi – foreninga og bygda – se det naturlig at vi fikk huset vederlagsfritt tilbake.

I mellomtida var mange av foreningsmedlemmene borte, og DISM nølte – av forskjellige grunner – med å overlate huset til foreninga. Misjonen hadde store økonomiske problem å takle, så det var nok intern diskusjon i organisasjonen om det var hensiktsmessig å gi fra seg huset uten å få betalt for det – og det til en handfull foreningsmedlemmer som nå var igjen. Det blei spørsmål om det var flere lag og foreninger som i fellesskap kunne motta heimen og stå ansvarlig for huset. Det var det bare spredt interesse for.

Det blei stadig øvd press fra vår side overfor misjonen at huset ikke måtte selges på det frie marked - men leveres vederlagsfritt tilbake til bygda. Etter ei tids drøfting kom man fram til den løysinga at Berg menighetsråd skulle stå som mottaker og ha ansvar for drift og vedlikehold. Om menighetsrådet ikke makta det økonomiske og ville selge huset innen 15 år, da skulle DISM ha halve salgssummen. Etter 15 år skulle huset være Berg menighetsråd sin eiendom. Etter en del forhandlinger blei fristene satt til 10 år – det er de som gjelder i dag.

Fiskarheimen blei overført til Berg menighetsråd i 2008. Det rådde kanskje tvil om at mottaker ville greie den økonomiske belastningen, men fremmede arbeidere som kom for å jobbe i fiskeindustrien trengte en plass å bo, og huset fyltes opp av folk som var ansatt i bedriftene. Etter avtale foretok arbeidsgiver trekk av husleie – som blei overført til fiskarheim-kontoen. Dette førte til at det etter hvert kunne investeres i bl.a. en ekstra varmtvannsbereder, nye senger og nytt dusjkabinett til 3. etasje – slik at beboerne kunne oppleve å bli varetatt på en forsvarlig måte. Arbeidet med dette utleieforholdet blei/blir gjort på dugnad, noe som var/er nødvendig om det skal fungere og være lønnsomt.

Sommeren 2009 fikk vi besøk av representant for DISM. Han var/hadde vært med i hovedstyret for misjonen og var nå på ferie her i området. Han oppsøkte oss privat og ville vite hvordan det gikk med drifta av huset misjonen hadde overlatt menighetsrådet. Han meinte å ha forskjellige erfaringer fra andre steder der misjonen hadde overlatt sine hus til andre. - Vi ga en muntlig redegjørelse for det som hadde skjedd etter at menighetsrådet overtok – at vi prøvde å ta vare på mennesker som kom for å søke arbeid i bedriftene og trengte husrom. Han uttrykte stor tilfredshet overfor dette og meinte dette på mange vis var en forlengelse av misjonens tidligere virksomhet.

*

Etter hvert innså man at flere ting burde forbedres:

  1. Entreen var ikke tilstrekkelig stor til plassering av mer enn 20 par sko og oppbevaring/tørking av tilsvarende arbeidsklær.
  2. Rømmingsveg fra 3. og 2. etasje var mangelfull og gjorde det risikabelt å leie ut rom der til bo-formål. Det hadde vært en utvendig inngang/rømmingsveg med på den første tegninga av fiskarheimen – den var ikke kommet med under bygginga av huset. Nå var det mulighet for å realisere den delen av planene.

Ettersom vi hadde penger på konto tok vi opp spørsmålet i menighetsrådet og sendte byggemelding til Teknisk Etat i Berg. Slike formelle ting har for vane å gå i langdrag, og byggefirmaet fra Litauen som bodde på heimen, var ivrige etter å komme i gang, og det var viktig å utnytte mulighetene for å få arbeidet utført til en rimelig pris.

At arbeidet blei satt i gang før vi hadde fullgodt vedtak på det, kan vi vel beklage, men vi ser at bygget er blitt over all forventning vi er glad for at arbeidet er utført. Vi vil i framtida – som hittil - jobbe for heimen og derved bidra til å skaffe midler til å dekke utgiftene utbygginga har medført.

Det som er utført, er følgende:

  1. Grunnarbeid og støyping av platt/golv for tilbygget.
  2. Det er satt opp tilbygg med 3 rom: vindfang; oppbevaring/tørkerom for fottøy og arbeidstøy; rom for avfallsboksene. Tilbygget har 2 utgangsdører, tak med takrenner og nedløp.
  3. Graving og fundamentering for søyler til veranda/rømmingsveg.
  4. Veranda med tak over, rekkverk og trapp til terrengnivå.

Verandaen har dør ut fra 2. etasje og trapp ned til marke-nivå.

Vi regner med at fiskarheimen også i framtida vil være aktuell som bosted for folk som kommer for å arbeide i bedriftene, og vi ser at tilbygget vil gi nye muligheter og øke trivselen for beboerne. I tillegg til soverom har de tilgang til stuer, toalettrom og kjøkken.

Med fullt belegg vil Fiskarheimen få ei inntekt på 12-15000 kroner pr. mnd. slik at kostnadene ved tilbygget skulle kunne dekkes innen 2 år.

* *

Bruk av fiskarheimen i framtida

Vi kan regne med at Fiskarheimen også i framtida vil bli brukt til bo-formål for fremmede som kommer til bygdene for å finne arbeid. Så godt som Senja nå er kjent i flere utland, vil arbeidssøkningen ganske sikkert fortsette.

Sommerstid vil det – om heimen ikke ellers har fullt opp av leietakere – være mulig for familier å komme og leie en del av huset til ferieopphold. Den nye verandaen vil gjøre huset spesielt attraktivt for det formålet.

Den påtenkte «møtesalen» i 2. etasje er på ca. 100 kvadratmeter med god takhøyde - og vindu til begge sidene. De tilsvarende salene i 1. etasje - som hver er på nærmere 50 kvadratmeter - egner seg godt til forskjellige tilstelninger, ungdomsarbeid og kulturarbeid ellers. For omreisende er det alltid behov for et rolig sted å ta en pause, og for bygdefolket er det attraktivt å komme til e.v. fiskarheimen og ta en prat over en kaffekopp – slik det har vært i alle år.

Sommeren 2009 fikk vi besøk av Troms fylkes Parkinson-forening som var på sightseeing på Ytre Senja. Det skulle være bare en rast, men vi ga dem gaiding i bygdene i fjoden og bad medlemmene til bords og serverte kaffe. Denne uventede pausen var til stor glede for dem, og de uttrykte stor takknemlighet overfor bygda og Fiskarheimen.

* * *

Slik var utsiktene og tankene før

mens jeg skreiv ei orientering om Fiskarheimen våren 2020.

Nå er det kommet andre utspill som jeg vil legge fram - utsikter som ser ut til å endre situasjonen for Fiskarheimen totalt.

På grunn av strukturelle endringer (kommunesammenslåing på Senja) er det ikke lenger Berg menighetsråd som har den fulle råderett over Fiskarheimen, og på grunn av de kommunale utgiftene i den nye Senja kommune har fellesrådet tilrådd/ønsket at huset må avhendes - selges på det frie marked snarest mulig.

For oss som har gjennomlevd Fiskarheimen si historie - og også deltatt i virksomheten der i mange år - er disse nye utsiktene ikke noe som vekker begeistring og glede.

Dette huset er et Gudshus - det har fungert som det i mange år. Det har vært opp- og nedgangstider, men Fiskarheimen har - tross alt - stått som et ankerfeste i bygda, og vi hadde sett for oss at det skulle bli det også i framtida.

Finnes det noen i Norges land - eller i heile verden - som kan tenke seg å komme til oss og ta Fiskarheimen i Senjahopen i bruk - til ære for Vårherre og til beste for folket?

Huset byr på store utfordringer, men det har mange positive muligheter. Vi folder hendene i bønn om at Gud må la det «umulige»! skje! Herre, hør vår bønn! Amen!