Vi er i Erkebispegården i Trondheim. Bygningene er tallrike på dette området av byen. Men det er selve Nidarosdomen som rager høyest. Det gjør også det ettertraktede bispeembete i Nidaros. Ikke minst for en historieinteressert teolog fra nord. Visste du forresten at Nidaros har to biskoper? Og begge er damer.

Inne i administrasjonsfløya tar Herborg Finnset imot oss. Her har hun kontor på andre året nå. Men det er i Sørreisa hun vokste opp.

– Jeg er født hos katolikkene i Tromsø, men mamma var snar med å skynde seg hjem etterpå, humrer hun.

Sprek idé

Herborg gikk på skole i Sørreisa, og fortsatte i Finnfjordbotn etter endt ungdomsskole. Det handla også om søndagsskole og Ten Sing. Faren var dessuten organist i kirka.

– Så jeg hadde i grunnen rikelig med gudelig ballast heimefra, slår hun fast.

Men det var ikke før hun ble 20 at det gikk opp for henne at hun faktisk både kunne og burde bli prest. Da falt brikkene på plass.

Etter et syv år langt studium i hovedstaden, og et opphold på totalt ni år, fikk hun en sprek idé: Hvorfor ikke søke på ei ledig prestestilling i Hammerfest? Jobben ble hennes, og våren 1988 flytta ho til Finnmark.

– Den første jobben blir jo gjerne ei referanseramme, og jeg lærte utrolig mye der oppe, forteller hun.

Et steinkast unna oss strømmer lyden av klokkespillene ut fra den mektige katedralen. De klinger gjennom steinveggene hvert femtende minutt. For hver gang blir tonene flere og spillet lengre.

Samisk oppvåkning

Ti år tilbragte hun som prest i Hammerfest og områdene rundt, som Seiland og Sørøya. I Akkarfjord underviste hun det ene året bare én eneste konfirmant. En spesiell opplevelse for en nyutdanna prest. Spesielt var det også å delta i de mange 50-årsmarkeringene etter krigen som fant sted i denne perioden.

– Det var nesten ingen som hadde familiebilder som var tatt før 1944, forteller hun ettertenksomt.

Men det var Marie, ei gammel dame på over 80, som skulle sette dypest inntrykk på presten fra Sørreisa.

– Hun lærte meg mye om samiske forhold. Da folk kom tilbake etter evakueringa, var det ingen som snakka samisk til daglig i hjemmet lenger. Alle snakka norsk.

Så har da også det samiske blitt en rød tråd gjennom hennes prestevirke i årene som fulgte.

– Og så lærte vi mye om å kjøre i uvær der oppe, og det å kle oss godt! Vi var mange unge som var langt heimefra, og det ble et fint samhold mellom oss.

Boplikt på Senja

I Trondheim, en by med rundt 190.000 innbyggere, har Herborg Finnset kjøpt leilighet i bydelen Strinda. For det var der hun egentlig skulle bli prost – i fjor. Men skjebnen hadde litt andre planer…

Ut av vinduet på biskopens kontor ser vi rett over plassen til neste bygning. Den huser kronjuvelene. Ja, man kan formelig fornemme historiens sus over brosteinen her.

I 1998 hadde Herborgs foreldre nådd en alder hvor det kjentes riktig å flytte nærmere barndomsheimen. Løsninga ble ei stilling som kapellan på Gibostad. Her var det boplikt, må vite, og hele familien fikk dermed base ved siden av kapellet, med skolen rett over veien. En praktisk innertier med tre små barn og en daværende ektemann som var lærer.

Flyttinga fra Vest-Finnmark skapte imidlertid en uforutsett utfordring.

– Luene til ungene var for varme! Så det måtte vi jo ordne, ler biskopen.

Hun gjør seg noen refleksjoner over tida på Gibostad, etter ni år i Oslo og ti år i Hammerfest.

– Plutselig kom jeg til en plass der noen visste hvem jeg var, det var utrolig fint. Man følte man hørte til. Der kunne jeg også være ho Herborg, og ikke alltid presten. Det var en gave.

Fra prest til prost

Vi begir oss ut på gårdsplassen og gjennom den gotiske portalen, mot den store katedralen. For hva er vel mer passende enn en omvisning i Nidaros domkirke, eller Nidarosdomen som alle kaller den? En katedral er for øvrig den kirka hvor biskopen har sitt sete, altså hovedkirka i bispedømmet. Her i landet bruker vi som regel ordet domkirke.

Under sin prestegjerning på Gibostad engasjerte Herborg Finnset seg i mangt og meget innenfor sin profesjon, og tok dessuten etterutdanning.

– Det må jo foregå noe, forklarer hun lattermildt.

Alt dette skulle komme svært så godt med på et seinere tidspunkt, men det kunne hun jo ikke vite da. Så dukket ei ny stilling opp: Domprost i Tromsø. Skjønt hun hadde nok sett for seg en av de andre prostestillingene.

– Jeg tenkte som så at hvis de synes jeg er en idiot, så legger de vel søknaden min til side, sier hun likefram.

Men det gjorde de slett ikke, for en dag like før jul, mens Herborg var midt i julebaksten, ringte telefonen. Daværende biskop Per Oskar Kjølaas befant seg i andre enden. Han kunne fortelle at tre kandidater var innstilt til jobben, og aller øverst stod hennes navn.

– Det neste brettet med julekaker ble svartsvidd, minnes hun med et smil.

Utfordrende

Hun ble utnevnt til domprost den 21. januar – soldagen i Tromsø. 1. mai ble hun innsatt. Året var 2005, og familien var nok en gang på flyttefot, nå til Ishavsbyen – med et domprosti som teller både Tromsø, Karlsøy og Svalbard. Nye arbeidsoppgaver ventet. Og mer ansvar.

– Jeg kunne ikke være «kamerat» som man hadde vært tidligere. Men jeg hadde jo blant annet vært tillitsvalgt, og visste hvor de største utfordringene var, så det gikk greit.

Tidligere var en prost en slags «onkel» som kom på besøk av og til. Herborg Finnset ble den første domprosten som ikke var sogneprest også. Rollene var nå delt opp.

– Som dame var det jo litt utfordrende å komme til de miljøene hvor læstadianerne stod sterkt. Men vi fant ut av det.

Stor oppmerksomhet

Domprosten er også fast vikar for biskopen. I det teologiske miljøet er man ikke mer selvhøytidelig enn at man serverer en fast vits om nettopp denne rollen som domprost: En omvandrende skuffelse!

I Nidarosdomen er stillheten påtakelig. Vi har ordna fotoavtale på forhånd, for forbudet mot billedknipsing er strengt, selv med biskopen som fotomotiv i forgrunnen av middelalderske utsmykninger.

Som domprost i Tromsø var det naturlig at jobben som biskop i samme by frista da denne ble ledig i 2014. Dette er for øvrig ikke noe man søker på. Aktuelle kandidater blir spurt. Så sender man inn en form for CV til bispedømmerådet, før opptil fem personer kan nomineres. Men dette embete var det Olav Øygard som fikk.

Et par år seinere valgte domprosten å sette kursen sørover mot Trondheim. Ikke Nidaros. Nei, hun ble tildelt jobben som prost i Strinda, et prosti som dekker østlige og sørlige deler av byen. (Trondheim har tre prosti).

– Den takka jeg ja til. Men så valgte jo biskopen i Nidaros, Tor Singsaas, å slutte. Jeg ble spurt om å stille som kandidat, og veide for og imot, men endte opp med et ja.

Mytologi

Hun innrømmer at det er stor oppmerksomhet rundt slike prosesser, og at hun selv har kjent på både gleden og skuffelsen ved endelig resultat. Men denne gang falt valget på presten fra Sørreisa. Enstemmig.

På spørsmålet om embetet som biskop i Nidaros, dets historiske betydning for landet tatt i betraktning, er prestekallets svar på Den hellige gral, drar hun nok en gang på smilebåndet.

– Det er jo nærmest litt mytologi rundt Nidaros, et spesielt sted å være. Her er det mye spennende historie. Vi har allerede tanker og ideer om tusenårsjubileet. Etter 1030 ble det ikke lenger stilt spørsmål ved Norge som én enhet. I feiringa av dette jubiléet er målet at hele landet er med.

Vi beveger oss gjennom katedralens storslåtte kor, tverrskipet og dets to kapeller. I fjor ble et samisk alter innviet her, til biskopens store glede. Glad er hun også for at hun har alle sine tre barn studerende her i byen. Ett av dem, datteren Ingrid, kommer plutselig og hilser på. Hun har nemlig i flere år jobba som guide i Nidarosdomen, og var sånn sett tidligere ute med sitt virke i katedralen enn det moderlige opphavet.

I Nidaros bispedømme jobber det hele 120 prester.

– Som biskop har man vanlig pensjonsalder, men man kan stå i arbeid til man fyller 70. Noen velger å gå av før det. Men hvis helsa holder, så fortsetter jeg, avslutter hun med et smil.

Administrasjonen holder til i Erkebispegården. Her er biskopen sammen med kollegene Tom Elvebakk og Anne Lill Lia. Foto: Ronny Trælvik
Under bispevigslinga i fjor fikk Herborg Finnset gratulasjoner fra blant annet Kong Harald. Foto: Odd Erik Stendahl
Herborg Finnset er særdeles fornøyd med det samiske alteret i Nidarosdomen, som ble innviet så seint som i fjor. Foto: Ronny Trælvik
Nidarosdomen er et mektig skue. Den er også Olav den helliges gravkirke. Foto: Ronny Trælvik