Ingen av beboerene vil flytte og de ansatte må finne seg annen jobb. 21 juni ble det kjent at det etter fire års drift i Senjagården på Gibostad er det slutt for asylmottaket for enslige mindreårige på Gibostad.

– Vi føler veldig på tryggheten på mottaket på Gibostad. De ansatte er utrolig flinke. Vi er blitt en stor familie, sammen med ansatte og alle de andre utenfor mottaket. Det føles som de vil bryte opp familien vår og det synes vi er veldig tungt, sier beboer Zamiar Ibrahim til Folkebladet.

Usikkerhet

Når mottaket på Gibostad legges ned er mottaket for enslige mindreårige på Sjøvegan eneste av sitt slag i Troms. Ibrahim forteller at stemninga blant beboerene er trykket.

– Vi har ikke lyst til å dra til andre steder, vi føler at det er bedre aktiviteter og bedre miljø for oss her vi er nå. Framtiden føles veldig usikker ut og dette er vanskelig for mange. Enkelte beboere forteller at de ikke får sove, og en har grått i to dager i strekk fordi han må flytte tilbake til mottaket i Sjøvegan, forteller Ibrahim.

Av de 15 som bor på mottaket, har flere bodd i opptil åtte forskjellige mottak før de kom til Gibostad. I dag er flere godt integrerte i samfunnet på flere måter.

–Noen spiller på FK Senja, andre spiller instrumenter på kulturhuset og flere har fått skoleplass på Finnfjordbotn til høsten. Vi kjenner flere i samfunnet på utsiden av mottaket og det kommer også av at vi er veldig aktive. Flere er med i natur og ungdom, sier Ibrahim.

Klager

Til Folkebladet forteller Ibrahim at de ønsker å ta opp kampen. Å få snudd vedtaket fra UDI, kan vise seg å bli nærmest umulig. Likevel lever håpet hos ungdommene.

– Vi tenker å klage på dette til UDI og håper de svarer og velger å høre på oss og vet det er en tung vei å gå. Vi er flyktninger og kan ikke skrive eller snakke så godt norsk, men vi elsker å bo her. Vi er sterke sammen og har tro på at vi kan endre det så lenge det gjøres på en fin måte. Nå skal vi skrive til de å fortelle det vi føler. Det er ikke lett og det er mange følelser i sving, sier Ibrahim.

Han forteller at alle er de bergtatt av Senja, og elsker å bo på øya.

– Vi er veldig glade i de ansatte og vet de tenker det ikke blir lett å dele oss. Vi håper fortsatt UDI vil forandre dette. For oss har det vært to ting som er viktig. På Gibostad passer de ansatte mye bedre på oss enn vi har opplevd før, de gir oss oppmerksomhet og viser at de bryr seg om oss og jobben de gjør. Det er den beste plassen å bo, også med tanke på naturen. Hele Norge har mye fin natur, men Senja er helt spesiell. Det har vært en glede å bodd her, avslutter han.

Trist

Mottaksleder, Heidi Hilmarsdotter Hansen er enig med Ibrahim at det føles ut som at familien blir oppløst.

– Jeg tror vi blir å sitte igjen med en tomhetsfølelse. Det er en veldig trykkende og trist stemning på mottaket nå. Det er ikke enkelt å bo på en plass, knytte kontakt med voksene, slik barn gjør for at det så skal brytes opp igjen. Det er tøft for de, sier en preget Hilmarsdotter Hansen til Folkebladet.

– Vil man klare å overbevise UDI om å versere vedtaket, eller er dette som å svømme mot strømmen?

– Jeg tror dessverre det blir som det siste. UDI jobber på en spesiell måte og avgjørelsen er nok tatt, avslutter hun.

FAMILIE: Beboer Zamiar Ibrahim og mottaksleder Heidi Hilmarsdotter Hansen sier at de ansatte og beboerene er som en stor familie. Foto: Carina Hansen Foto: Carina Hansen
LEGGES NED: Senjagården har siden 17. mars 2014 vært et hjem for enslige mindreårige asylsøkere. Foto: Birger Caspersen