I kjølvannet av politireformen sentraliseres politiet mer og mer, og mange lensmannskontorer forsvinner som på Sjøvegan. Og reaksjonene på et dårligere Politi-Norge er mange, ikke minst fra politiets egne rekker.

Mange av dem sier rett ut at det følger ikke nok ressurser med reformen til å oppveie de negative konsekvensene av sentraliseringene.

Viktig lokal tilstedeværelse

Tidligere lensmann og nå drapsetterforsker, Hans Roar Rasmussen er kanskje det beste eksempelet på hvor viktig den lokale tilstedeværelsen er for å beholde motivasjonen og aldri gi opp vanskelige saker.

Selv ønsker han ikke stå fram i mediene nå, men det er innlysende at om tilsvarende hadde skjedd langt fra hans eget lokalsamfunn ville han naturlig nok som politimann som alle andre få et mer distansert forhold til saken. Da ville han ikke jevnlig ha truffet offerets venner, familie eller andre som minner han på at han har en stor tung uoppklart sak på bordet. Det er i hvert fall tvilsomt om motivasjonen da hadde holdt i 20 år. Og det viser seg nå at faktisk var helt nødvendig i denne saken.

– Handler om hvor du har tilhørighet

Ordfører Sigrun Wiggen Prestbakmo (Sp) kjempet for å beholde det lokale lensmannskontoret, men tapte. De ansatte i Salangen er flyttet til kontorer i Bardu og Målselv.

– Leder av Cold case, Espen Erdal sa det jo i forhold til hvor viktig det er med lokal tilstedeværelse av politiet. Dette handler jo faktisk ikke bare om hvor du har kontoret. Det handler om tilknytning og det handler om hvor lokalkunnskapen ligger, samt eierskapet til lokalsamfunnet. Vi «eier» lokalsamfunnet i lag der det lokale politiet er et viktig element. Det er jo det Sp i stortinget har argumentert med hele veien. Det betyr noe hvem som er politi og hvor tilgjengelige de er. Det er klart at de kan være tilgjengelige 24 timer av døgnet på telefon eller på ei webside. Men som en del av lokalsamfunnet tror jeg politiet er undervurdert, sier Wiggen Prestbakmo.

– Jeg tror alle lensmenn og betjenter er dedikerte og opptatt av å gjøre jobben på en best mulig måte, men spørsmålet er om de er satt i stand til å gjøre det. Og det vi vet er at Hans Roar og hans kollegaer i Salangen har betydd veldig mye for Salangsværingene i mange år. At de klarer å holde fast ved en slik sak og følge den helt ut krever noe helt spesielt. Og det er her leder av Cold case i Kripos sier det rett ut hvor viktig lokal tilstedeværelse er, sier Wiggen Prestbakmo

Ga ikke opp

Hvis vi dukker litt ned i Folkebladets arkiver er det lett å se at det har vært mange nedturer i løpet av de 20 årene Rasmussen og kollegaene har jobba med saken. Og etter det Folkebladet har erfart har heller ikke støtten og interessen vært all verden fra hans tidligere ledelse i Midtre-Hålogaland politidistrikt. Et eksempel på det er da han ba ledelsen sende en begjæring til Tyskland slik at et «hett spor» kunne etterforskes.

Til tross for purringer fra Rasmussen gikk det tre og ett halvt år før det ble gjort. Det endte med at statsadvokaten for Troms og Finnmark beordret politiledelsen til å følge opp dette sporet. Derfor er det også beundringsverdig at ikke Rasmussen ga opp underveis.

Gang på gang har han satt i gang med nye arbeidsoppgaver i drapssaken parallelt med lensmannsjobben, samtidig som lensmannskontoret var sterkt underbemannet. Det har vært fantomtegninger, inkomne nye tips, gjenstander de ikke har klart å identifisere fra åstedet, personer som er observert på interessante steder og tidspunkt og det har vært deltakelse i TV-programmer for å belyse saken.

Satt inn store ressurser

Rasmussen har utvilsom stått i front for at alt skal prøves for å finne den som tok livet av Marie–Louise Bendiktsen på en bestialsk måte sommeren 98.

Mye endret seg når lensmannskontoret havnet under vingene til Troms politidistrikt. Sommeren 2017 ble det satt inn store ressurser for å løse saken, blant annet digitalisere og systematisere det enorme materiale i saken. Og så langt ser det ut som det har gitt resultater. Da blir spørsmålet hvorfor dette arbeidet ikke startet tidligere.