Skyene henger tungt over Gisundet, og drysser innbitt sine trauste dråper ned over landskapet — slik de har gjort i lang tid nå. Den miserable forsommeren legger likevel ingen demper på stemninga hjemme hos Hermod Hay (79) og Judith Mukwanjeru (71) i Russevågveien på Senja.
De to er bare lykkelige over å være sammen.
– Jeg har vært her på Senja i bare en måned, men jeg elsker det. Og jeg elsker Hermod. Sammen kommer vi til å få det fint, sier kenyanske Mukwanjeru på engelsk mens hun smiler til sin kjære.
Kjærlighet i styrerommet
Lørdag feirer paret sin kjærlighet når de gifter seg i Finnsnes kirke. Veien dit har imidlertid vært av den lange sorten, preget av uvisshet og lengtende hjerter. Historien om Hermod og Judith går faktisk hele 32 år tilbake i tid.
– Kan du tenke seg å ha ventet så lenge, poengterer Judith.
I 1982 var Hay, som er ingeniør, i Kenya på oppdrag for Norad i forbindelse med et utviklingsprosjekt. Som daglig leder i Kenya Industrial Estate stod han i spissen for det han sjøl mener var en rekke flotte prosjekter. Hay dedikerer imidlertid en stor del av de positive resultatene til hun som i dag skal bli hans kone.
– Jeg hadde jo et styre over meg, som jeg måtte søke tillatelse fra til alle prosjektene. Der satt Judith, noe som ikke var vanlig i Kenya på den tida. Den gang var det «en manns verden», påpeker Hay.
Der i styrerommet oppstod det søt musikk, og det tok ikke lang tid før Hay og Mukwanjeru ble kjærester.
– Et uvanlig sterkt kjærlighetsforhold utviklet seg. For første gang våknet mitt hjerte. Aldri før hadde jeg vært skikkelig forelsket før, heller ikke siden, sier Hay.
Lykken skulle imidlertid ikke vare, og etter ett år var det slutt. Da det nærmet seg slutten på Hays opphold i Kenya, tok han nemlig beslutninga som han senere skulle komme til å angre voldsomt på. I stedet for å fri til Judith, som han egentlig hadde lyst til, feiget han ut.
– Jeg tenkte at jeg var så forelsket at jeg ikke klarte å forlate henne. Jeg tok «bakveien» ut og ringte en norsk kvinne og spurte henne om å gifte seg med meg. Jeg tenkte at jeg på den måten tvang meg til å forlate Judith, forteller Hay.
Druknet seg i hardt arbeid
Hay så liksom ingen fremtid for seg selv og Judith. For hvordan skulle han finne seg jobb og immigrere til Kenya? Og hvordan kunne han «rive» Judith opp fra sitt, hun som drev en stor skole og også hadde to barn fra sitt tidligere ekteskap?
– Det var fornuften, og ikke hjertet, som rådde, sier Hay.
Sammen med sin kone dro han fra Kenya i 1985. Tilbake satt en sønderknust Judith.
– Det er nok det vanskeligste jeg noen sinne har opplevd i mitt liv. Uheldigvis elsket jeg Hermod med alt jeg hadde, og så forlot han meg. Så vanskelig var det at jeg bestemte meg for å dedikere meg til hardt arbeid, for jeg verken ville eller kunne elske noen annen igjen, sier Judith.
Det harde arbeidet har båret frukter, og i dag har Judith en imponernede merittliste å vise til. Blant annet var hun den første i Kenya til å starte opp en privatskole for afrikanske barn, en skole som i lang tid har vært anerkjent for gode resultater. Judith, som var lærerutdannet, fortsatte også med studier etter at hun ble forlatt. Gjennom studier, blant annet i USA, fikk hun sin doktorgrad innen forskningsmetodikk, noe som ga henne professortittel hos universitetet i Nairobi.
Jakten på Judith
Hay på sin side har også lyktes i arbeidslivet, blant annet har han vært rådmann i flere kommuner. Samtidig var han gjennom 20 år i et ekteskap som han ikke omtaler som vellykket. I 2007 skiltes han fra sin norske kone.
– Etter skilsmissen og den lange tida var jeg sikker på at Judith var gift — en så flott kvinne måtte jo være det. Jeg ville likevel finne henne og snakke med henne, og det for å si unnskyld og fortelle at det ikke var hennes feil at jeg forlot — jeg ville si at det var jeg som hadde feiget ut på en veldig dårlig måte, sier Hay.
Gjennom flere år lette han etter Mukwanjeru på alle mulige måter, men uten å lykkes. I 2015 endret det seg imidlertid da Hay gikk inn på Facebook, og plutselig ble obs på en «kjenner du»-forespørsel der inne — et lite bilde av en kvinne med navn Judy. En venneforespørsel ledet til eposten som snudde Mukwanjerus verden opp-ned.
– Jeg har helt ærlig ikke blitt den samme igjen siden jeg skjønte at det var Hermos som tok kontakt, smiler Judith.
De to bestemte seg for å møtes på «nøytral grunn» på Kypros i 2017. Hay forteller at han ikke hadde noen forhåpninger om at det fortsatt skulle være noen romantiske følelser mellom dem.
– Jeg skrev til henne at gammel kjærlighet på en måte er hermetisert, og at det kan begynne å stinke når man åpner boksen. Men da vi møttes på Kypros var det som om vi bare hadde vært borte fra hverandre i 14 dager. Det var vill jubelstemning, smiler Hay.
Han tørker noen tårer mens han forteller. Det å fortelle historien bringer tilbake de sterke følelsene fra gjenforeninga, og da de åpnet hermetikkboksen uten at det på noen måte stinket.
Til alters
De møttes igjen noen måneder senere, denne gangen på Gran Canaria der Hay har leilighet. Denne gangen bestemte turtelduene seg for å gifte seg.
– Vi ønsket å gifte oss i sjømannskirken på Gran Canaria, og hadde til og med satt datoen. Vi fant imidlertid fort ut at systemet var veldig kompliserte, og selv om mange instanser viste stor velvilje for å få alt papirarbeidet i orden, tok det for lang tid med et siste dokument som vi manglet, forteller Mukwanjeru.
Dermed ble det ikke noe bryllup der i varmen. I dag — på sankthansaften — får likevel Hermod sin kjære Judith når de går til alters i Finnsnes kirke. 24 gjester — familie og venner — er invitert til Finnsnes kirke til fest etterpå. Og søndag reiser paret på bryllupsreise. Videre ser paret fram til lykkelige år sammen på Senja.
– Har du slått deg til ro her?
– Fra det første øyeblikket jeg kom inn i huset her kjente jeg på ro og fred. Jeg føler meg veldig hjemme her, understreker Mukwanjeru.
Hun forteller hvordan skogen og den tette vegetasjonen på Senja ikke er så ulik den man finner på hennes hjemsted, samt hvordan den også kan være riktig så kaldt i høylandet i Kenya.
– Og om det er kaldt, så er det jo bare å unngå å bli kald — det er ikke verre enn det, humrer Mukwanjeru.
Hun ser frem til å lære seg norsk, og til å gjøre seg mer kjent med det katolske miljøet i Midt-Troms. Men aller mest ser hun fram til en rolig tilværelse sammen med sin kjære Hermod.
– Jeg tenker av og til på hvordan det hadde vært hadde vi aldri blitt atskilt, hva vi kunne fått til sammen. Likevel fokuserer jeg på å tenke positivt og på å takke Gud for at vi møttes igjen. Denne gjenforeninga var veldig viktig, og jeg vil gjøre det beste ut av det.
