Folkebladet er nektet innsyn i politiets utrykningstider for Midt-Troms både av politimesteren og nå direktoratet. Direktoratet mener avslaget ikke kan påklages, men det er Jensen helt uenig i.

Tillit bygges gjennom åpenhet

Jensen minner innledningsvis på at politiets gjøren og laden ligger i kjerneområdet av det fellesskapet har ansvaret for, nemlig innbyggernes trygghet.

– Politiet er samtidig den eneste samfunnsinstitusjonen som er utstyrt med fullmakter til fysisk å gripe inn overfor enkeltmennesker og i ytterste konsekvens utøve vold overfor egne innbyggere. Et slikt mandat og en slik oppgave krever tillit. Tillit bygges gjennom åpenhet om hvordan tjenesten fungerer og hvordan politiet utøver sitt oppdrag og sitt mandat. Den debatten blir umulig uten faktisk og korrekt kunnskap. En slik kunnskap kan kun gis ved at politiet selv gir tilgang til informasjon. Derfor mener vi det er sterkt beklagelig og ditto tillitvekkende at politiet ikke i større grad enn hva denne saken viser, evner å gi innsyn i egen virksomhet, sier Jensen.

Folkebladet mener også vi har en svært spesiell situasjon i Midt-Troms fordi kun en politipatrulje dekker hele distriktet på netter alle ukedager. Samtidig er avstandene imellom ytterkantene av vaktområdet svært store. Vi mener helt klart at også innbyggerne lengst ute i distriktene har krav på å vite hva de kan forvente av politiet om det oppstår krisesituasjoner.

Kan skjerme opplysninger

– Vi er ikke enige i at opplysninger om til hvilken gate/vei/adresse en politiutrykning har skjedd uten videre omfattes av taushetsplikten for «noens personlige forhold». For det første vil en opplysning om adresse i mange tilfeller kunne omfatte mange personer. For det andre er det ikke gitt at utrykningen i seg selv omfatter noe som uten videre er taushetsbelagt. Det kan dreie seg om ulykker på veien utenfor en adresse, hendelser som ikke involverer faste beboere i det hele tatt. Det kan dreie seg om brann; som ikke i seg selv røper personlige opplysninger av en slik karakter som er ment å beskyttes av «personlige forhold» og hvor opplysningene om at det er brann på en bestemt adresse uansett ikke lar seg skjerme. Poenget er at politiets utrykninger rommer en rekke ulike typer hendelser. Vi antar loggføringen av utrykningene er slik at det er enkelt å skjerme de opplysningene som eventuelt måtte komme i strid med taushetsplikten, sier Jensen.

Folkebladet er heller ikke ute etter opplysninger som identifiserer private adresser. Identifisering av bygd/stedsnavn er tilstrekkelig for det vi ber om.

Undrende til at det så krevende

Det andre argumentet politiet bruker er en sammenstilling slik det Folkebladet ber om kan ikke gjøres med «enkle fremgangsmåter». Det er altså for arbeidskrevende.

– Vi stiller oss undrende til at det skulle være en svært omfattende oppgave å kjøre ut en oversikt over responstid ved utrykninger i Midt-Troms i en gitt tidsperiode. Dersom direktoratet står fast på at dette er en komplisert og omfattende operasjon, vil vi gjerne vite mer om så vel programvare som kompetanse på politidistriktets hånd. Vi viser ellers til den landsoversikten over responstid som direktoratet selv har publisert – og som det vises til i avslaget, kommenterer Jensen.

I politiets egne publiserte statistikker på utrykningstid benyttes median. En oversikt som ikke forteller noe om den reelle responstiden politiet har ute i distriktene.

– Oversikten er delt inn på distriktsnivå, slik at det er oppgitt egne tall for for eksempel Troms politidistrikt. Vi antar at denne oversikten må bygge på sammenstillinger gjort av politidistriktet. I det minste må noen – på ett eller annet nivå – ha foretatt en sammenstilling som danner grunnlaget for de tallene som presenteres i den landsomfattende rapporten. I så fall er den eneste jobben som må gjøres i tillegg å skille ut de utrykningene som gjelder Midt-Troms. Vi antar det er en oppgave som ikke bør ta altfor lang tid, så lenge utrykningene allerede er sammenstilt, slik direktoratets oversikt viser, fortsetter han.

– Ikke tilstrekkelig grunnlag

Det tredje argumentet er muligheten for at opplysningene kan «utnyttes i kriminelt øyemed».

– Vi mener det åpenbart har formodningen mot seg at kriminelle aktører på forhånd skulle studere responstid ved den enkelte utrykning i Midt-Troms og ut fra dette planlegge kriminelle handlinger. En slik tilnærming vil i det hele tatt bare være aktuell for de virkelig «proffe» kriminelle og ved større forbrytelser som bankran og lignende mot spesifikke og helt bestemte mål. Det er da liten grunn til å tro at artikler med opplysninger om responstid til et tilfeldig utvalg adresser vil være til hjelp. Snarere er det all grunn til å tro at de kriminelle vil finne helt andre måter å kartlegge politiets responstid på til de aktuelle lokasjoner på, slik det for eksempel ble gjort i NOKAS-saken. Vi mener altså at «hensynet til politiets operative virksomhet og organiseringen av denne» ikke er tilstrekkelig grunnlag for å hemmelighold vesentlig samfunnsinformasjon av denne typen, avslutter Jensen.