Det sier 41-åringen om møtet med Lenvik kommunes ambulante team innen helsetjenesten for rus og psykiatri. For det var nettopp denne tjenesten som tok han imot med åpne armer da han kom flyttende til Lenvik i oktober i fjor. Før den tid hadde han bodd i en fjøs i en nabokommune i åtte måneder. Rusen var en vesentlig del av hverdagen, slik som den hadde vært i store deler av hans voksne liv. Hjelp fra det offentlige til å få livet på stell fant han ikke noen steder.

Helt til han kom til Lenvik.

Ble fortalt

– Det var onkelen min som fortalte om at tilbudet her på Finnsnes er veldig bra. Som en følge av mine tidligere erfaringer fra Nav og kommunale rustjenester var jeg skeptisk, men jeg ville gi det et forsøk, forteller mannen, som ønsker å være anonym.

De negative følelsene ble fort erstattet av positiv overraskelse. Her i Lenvik skulle han nemlig oppleve noe som tidligere har hørt til sjeldenhetene.

– Jeg merket at jeg ble behandlet som et menneske, og ikke bare sett ned på fordi jeg var en rusmisbruker — det var nesten ikke til å fatte. Sammenlignet med mine tidligere opplevelser var dette som natt og dag.

Troen på en rusfri tilværelse

Han hadde klart å legge vekk rusen før han kom til Finnsnes. Troen på at dette skulle vedvare hadde han imidlertid ikke.

– Nå føler jeg mer og mer at jeg har muligheten til å komme meg videre uten rus, noe jeg ikke trodde før jeg kom hit. Jeg har ikke lyst til å ruse meg lenger, og det er mye fordi jeg har gode folk å prate med. Folk som kjenner til ting og som bryr seg, og ikke bare fordi det er jobben deres, sier han med et smil.

Lenvik kommune har en todelt organisering av helsetjenesten for rus og psykiatri. På den ene siden har man oppfølgingstjenesten, som håndterer alle som har fått vedtak om tiltak. I tillegg har kommunen fått på plass et ambulant team, som er mer å anse som et akuttilbud for de som ennå ikke har søkt etter eller fått et vedtak. Det ambulante teamet bistår også brukere som kanskje aldri trenger et vedtak, men som i en kortere eller lengre tidperiode behøver bistand.

Viktig fleksibilitet

For 41-åringen er fleksibiliteten det ambulante teamet legger til rette for en suksessfaktor. For en som sliter med rusproblematikk er det nemlig ikke alltid kurant å skulle følge klokka, ei heller å vente på oppsatte samtaletimer fremover i tid.

– De er veldig tilgjengelige her, enten kan jeg bare slå på tråden til dem eller bare stikke hit og banke på døra. Det er veldig fint, og til stor hjelp for eksempel de dagene jeg våkner opp og ikke er helt i form. Da er en prat med ruskonsulenten ofte det som skal til for å jage vekk angst eller tanker om rus, forteller han.

Han roser også det ambulante teamet for hvordan de stiller opp for å rydde opp i praktiske oppgaver og utfordringer. Mannen forteller blant annet hvordan teamet har bidratt med å «trekke i de riktige trådene» i de tilfellene der sosialstønaden plutselig har uteblitt.

– Det er viktig, for det er når sånne problemer dukker opp at jeg får veldig lyst til å ruse meg — ofte er det så lite som skal til.

Oppvokst i rus

For mannen, som opprinnelig er født på Finnsnes, men som hovedsaklig vokste opp i Trondheim, har rus vært en del av livet helt fra starten av. Med en mor som var amfetaminmisbruker og en stefar som langet narkotika ble han tidlig introdusert en tilværelse med mye rus og uro.

– Første gang jeg så hasj var jeg 12 år gammel. Jeg kom hjem fra skolen og så en brun klump på gulvet som så ut som sjokolade som jeg puttet i lomma. Rett etterpå kom politiet på razzia, men de fant selvfølgelig ingenting fordi jeg hadde klumpen i lomma, humrer mannen.

Det var hasjen som skulle bli «hans» stoff i tillegg til alkohol og piller utskrevet av lege. Alkohol forsøkte han allerede som 11-åring, men det andre kom gradvist senere. Det var først ved 25 års alder at det virkelig tok av med rus nesten døgnet rundt.

– Jeg brukte aldri noe annet enn hasj. Med en mor som misbrukte amfetamin, samt at jeg har sett hvordan kompiser har ødelagt livene sine, fikk jeg heldigvis en sperre for de harde stoffene. Likevel skal det sies at jeg ruset meg godt.

Nå ønsker han et annet liv for seg selv, uten rus. Håpet på sikt er å skaffe seg en egen bolig.

– Uten dem hadde jeg ikke klart dette, sier han om tjenestetilbudet som har møtt han på Finnsnes.