Kunsten å gå handler om mer enn selve gåingen. Det er for eksempel en glede å gjøre opp ild. Å spise enkel mat under åpen himmel. Å skue utover nye landskaper, som bokstavelig talt skaper avstand til hjemlige rutiner og hverdagsbekymringer. Å kjenne det fysiske velværet i kroppen etterpå.

Vandringen får oss til å tenke større og friere, og til å konsentrere oss om det som er viktig – eller som filosofen Friedrich Nietzsche sa: ”Tanker og ideer som er unnfanget i sittende stilling, må omfattes med den største skepsis”. Så la oss heller gå!

Oppover i høyden

Den barokke byen Salzburg er utgangspunktet for turene langs Salzburger-Almenweg. En times reise fra Salzburg ligger landsbyene Kleinarl og Wagrain. Selv velger jeg å starte fotturen i sistnevnte by, ved foten av Greifenberg.

Å ta seg fram til fots er å foreta en lang reise på svært kort tid, skriver Henry David Thoreau i «The Art of Wandering». Boka er min følgesvenn når jeg, ikke helt uten anstrengelse, beveger meg oppover i Saukarkopfs fjellside. Den 2.000 meter høye, snødekkede toppen troner høyt, høyt over meg, og et øyeblikk mister jeg motet. Men så husker jeg ordene «mål ikke fjellets høyde får du har nådd toppen», som Dag Hammarskiöld skrev i boka «Veiskilt», og får nye krefter.

Tøff etappe

Jeg har blitt advart om at det kan være vanskelig å ta toppturen i dag, på grunn av mulig snøvær. Og ganske riktig – allerede i 1.600 meters høyde daler de første snøfillene ned.

Jeg velger i stedet den nedre ruten, Bettlersteig. Det blir likevel en ganske tøff etappe i snø og sludd opp mot seteren Weissenhof, som jeg når etter fire timer til fots. Rett før jeg er framme ved tømmerhuset som klamrer seg til den bratte skråningen, bryter sola igjennom den tjukke tåken.

Vel innenfor døra møtes jeg av varmen fra peisen og duften av nybakt brød fra komfyren. Familien Aichorn mottar meg med åpne armer. Ved bordet i spisestua sitter to amerikanske kvinner og spiser. Folkene på seteren er faktisk de første menneskene jeg møter på turen i dag.

Da Stefans Aichorns foreldre kjøpte seteren, var det for å ta vare på det unike landlige miljøet og den urgamle tradisjonen med å sende kyrne på sommerbeite i fjellet.

– Den enkle og primitive tilværelsen her gjør meg godt, selv om arbeidet med dyrene og driften av vandrerhjemmet er krevende, sier Stefan Aichorn.

Kubjeller og fjellbekker

Etter lunsj fortsetter turen ned mot Steinkaralm. Det snør ikke lenger, og sikten er bedre. Klirrende kubjeller og klukkende fjellbekker er de eneste lydene som bryter stillheten. Nå begynner jeg å bli venn med ryggsekken, og tankene kommer og går av seg selv. Etter Steinkaralm fortsetter ruten via en skogsvei til Ennskraxn, der stien forvandles en steinlagt vei, kalt Steineggweg.

Senere på kvelden møter jeg svenske Helene Erlandsson som i mange år har drevet vertshuset Waldstüberer Inn.

– Det var fjellene og den rene luften som gjorde at jeg ville bosette meg her. Og selvfølgelig at jeg traff mannen min her. Vi har alt vi trenger i nærheten. Fjellene med herlige stier, de vakre alpesjøene som vi bader i, skianlegg med gigantiske bakker. Og så er det gode forhold for sykling for dem som ønsker det, sier Helene.

Aplehytte med musikk

Neste dag skinner solen, og temperaturen er oppe i 17 grader. Turantrekket blir T-skjorte, en stor kontrast til gårsdagens vintertøy. Fylt av sommerlig pågangsmot setter jeg kursen oppover den bratte lia mot Grafenberg via Auhofalm, deretter blir stien enda brattere opp mot Kitzstein. Kleinarler Hütte er dagens første mål. Sola steker når jeg på trøtte bein ankommer alpehytta. Terrassen foran hytta er full av folk, og et band spiller musikk.

Utsikten utover dalen minner om scenene i filmen «Sound of Music». Det er nesten så jeg venter å se Julie Andrews danse nedover fjellskråningen mens hun synger «Climb every mountain», sangen som handler om å inspirere folk til å ta skrittene som trengs for at de skal nå sine drømmers mål.

Etter lunsj bærer det videre mot Hirschleitenbauer. Stien klatrer oppover til Tappenkarsee på 2.000 meter, og turen gir belønning for hvert skritt. Jeg går gjennom gran- og furuskog og forbi mektige fossefall, hele tiden med fantastisk utsyn over dalen. Ved enden av innsjøen ligger Tappenkarseehütte, også herfra er det en vidstrakt utsikt. Har du kommet deg helt hit, kan jeg love deg at maten vil smake godt.

Nå har jeg bare elleve etapper igjen, men dem sparer jeg til et annet år.

OVERSIKTLIG: Stiene er godt skiltet, og omtrentlig tidsbruk er også oppgitt. Foto: Jörgen Ulvsgärd
LUNSJRAST: På Tappenkarseehütte venter et herlig måltid. Foto: Jörgen Ulvsgärd
BELIGGENHET, BELIGGENHET, BELIGGENHET: Ved enden av innsjøen Tappenkarsee ligger hytta Tappenkarseehütte. Foto: Jörgen Ulvsgärd