– Dette er mer enn en tragedie. Det er en massakre!
Det uttaler Ivar Enoksen, forfatter og lokalhistoriker, om dramaet som utspilte seg på fiskefeltet Svensgrunnen utafor Senja, 12. april 1943.
Under en minnemarkering i Gryllefjord, på dagen 75 år siden den nærmest bisarre episoden, hadde hele 130 personer møtt opp i bygdas kapell. Seansen ble innledet av ordfører Fred Flakstad med kransenedleggelse på bautaen utafor gudshuset, (som er reist for de fiskerne som omkom på Svensgrunnen denne vårdagen), og et påfølgende minutts stillhet.
75 år siden fiskere ble drept i ubåtangrep utenfor Senja
– Fiskerne ble offerlam for krigens vanvidd, mener Enoksen.
Judith Pettersen mistet sin fars onkel i tragedien under krigen.
Selv er hun født året etter, i 1944, og husker tilbake til sine barndomsår da hendelsen var friskt i minne hos folk på yttersida.
– Men det var ikke alle om ville snakke om dette. Til det var tragedien for stor, sier hun.
Ingvard Othelius Pettersen var mannskap på «Frøy». Han ble 52 år gammel.
Judith minnes han som ungkar og «spellemann», og en person som var opptatt av politikk og tanker om en mer rettferdig fordeling av godene i samfunnet.
Det var mange farer som truet under krigsårene. Minelagte havområder, for eksempel. En gang, før han skulle ut på havet, skal han ha sagt: «Ja, vi går nå ut. Men vi vet ikke om vi kommer på land igjen…»
Etter at bautaen over de omkomne fiskerne ble reist, har det hver 17. mai blitt avholdt en markering her.
– Jeg har vel stått ved støtta i 50 år på rad, tror jeg. Og fremdeles er det de som tar til tårene når de tenker tilbake på hva som skjedde, sier Judith.
Et monster
Avtalen som fiskerne måtte inngå med den tyske okkupasjonsmakten, var at 70 prosent av fangstene skulle gå til dem, tyskerne. Bare 30 prosent gikk til det norske innenlandsmarkedet.
Men det var ikke tyske soldater, deres brutale karakter til tross, som skulle volde død og fordervelse over flere av bygdene i Troms denne aprildagen, og samtidig merke folket for flere generasjoner framover.
Den russiske ubåten «K-21» fortonet seg som et monster som verden ikke hadde sett maken til.
– Den var en 100 meter lang drapsmaskin av stål, konkluderer Enoksen.
Med en besetning på 60 mann, og et voldsom artilleri, kunne den utrette forferdelige udåder. Og det var nettopp det den gjorde.
Fornedrende
Under et tokt mot en tysk jager, rapporterte ubåtens kaptein Nikolaj Lunin om treff og senking – noe som ble betvilt hjemme i Russland, (den gang Sovjetunionen), da bevisene for dette manglet.
Lunin var i hardt vær, kanskje følte han seg presset fra høyere hold, og måtte framvise umiddelbare resultater. Det ble også påpekt fra russisk hold at de norske fiskerne samarbeidet for tett med tyskerne, jamfør avtalen om fiskeleveranser.
– Ubåten pleide å seile inn til basen i Murmansk, for så å støte ut et visst antall fløyt, etter hvor mange farkoster de hadde senket på siste oppdrag. Å komme lydløst inn der, ville være fornedrende, sier Enoksen.
Det var med dette utgangspunktet «K-21» dukket opp, bokstavelig talt, på Svensgrunnen, 12. april 1943.
Fascistisk
På dette rike fiskefeltet, hvor dårlig vær vanligvis er eneste faremoment, lå en rekke båter og drog bruket sitt denne til da helt ordinære dagen.
I ettertid ble det loggført i ubåten at flere av båtene seilte under «fascistisk flagg».
– Hva nå det måtte bety, sier en tankefull Enoksen.
Så startet et hendelsesforløp som praktisk talt savner sidestykke, selv i de mange dramatiske krigshistoriene som utspant seg langs norskekysten.
Vanviddet begynner
Litt over klokka 11 på formiddagen blir «Havegga» som ligger lengst øst på feltet, plutselig angrepet med granater og håndvåpen. Galskapen er i gang. Tre blir drept og to skadet.
Neste båt som beskytes er «Baren», som har vært vitne til det første angrepet og setter kursen mot land. På måten skytingen foregår, skjønner fiskerne at de tvinges til å snu og gå ut igjen. Like etter plukker de opp 19 år gamle Aleksej Labutin, en av det russiske mannskapet som har falt i havet og som ubåten ikke gjør noen mine til å plukke opp igjen. (Han blir senere sendt til en fangeleir.)
«Øistein» ligger midt på fiskefeltet og er tredje båt som blir offer for det ville angrepet. Her blir hele fem av sju mann om bord drept. De siste to får med nød og neppe tatt seg selv og båten inn til Gryllefjord, selv om ubåten i ettertid rapporterer at båten gikk ned. Men dette er ikke det mest hårreisende fra rapporten, som vi snart skal komme tilbake til.
Tatt til fange
Flere fiskebåter blir beskutt, men de klarer på mirakuløst vis å unnslippe. Det gjør ikke «Skreien», som på dette tidspunktet befinner seg nærmest «K-21».
Her kommer ubåten tett inntil og beordrer hele mannskapet på syv om bord i den russiske kolossen.
Men ugjerningene stopper ikke her. Nå er «Frøy» på skuddhold av ubåten. Den blir truffet av to granater, hvorav en av mannskapet dør og en annen blir hardt skadet. Han dør dagen etter av skadene.
«Vi trodde smellene betydde at ubåten senket ’Skreien’», har sistnevntes mannskap uttalt i ettertid. For «Frøy», som sank etter trefningene, var siste båt som ble angrepet. Men her ble mannskapet reddet av båten «Gyda», som fryktløst gikk i møte med dem, like foran baugen på «K-21», for så å plukke opp mannskapet.
– Dette var sjømannskap av høyeste slag, og det kunne virke som om mannskapet i ubåten også syntes det, for de åpnet ikke ild mot «Gyda», forteller Enoksen.
«Skreien» sitt mannskap ble ført til fangeleirer i Sovjetunionen, mens båten ble funnet rekende ved Torsvåg lenger nord i fylket ei uke senere, fortsatt med motoren i gang.
Ubåtens loggbok etter hendelsen er rystende lesning, nesten like uvirkelig som selve angrepet på fiskebåtene:
«Etter å ha oppdaget en fiskekutter, gikk vi til angrep. Fire båter sank under artilleriild, etter at mannskapene først ble gitt mulighet til å gå i livbåtene».
– Dette er rein løgn! Ubåtsjefen nevner heller ikke den heltemodige innsatsen til «Gyda», konkluderer Enoksen.
Hva skjedde så i Russland med mannskapet på «Skreien»? En vervet seg som soldat. To døde tidlig, mens resten ble sendt videre østover, til arbeidsleirer med umenneskelige forhold. Der døde en av dem.
Selv om krigen ble avsluttet i mai 1945, var helbreden så dårlig blant de tre siste, at de ikke kunne sendes hjem før året etter.
– Røde Kors hadde fått innpass i fangeleiren, og kunne sende kort til Senja og fortelle hvem som fortsatt var i live. Men oppholdet hadde satt sitt preg på dem, og selv om de kom hjem til Sifjord og Gryllefjord, ble de ikke gamle, forteller Enoksen.
Ingen hensikt
Ubåtkapteinen Nikolaj Lunin fikk sin «straff» etter angrepet. Den skal ha bestått av «kaiarbeid i en uke».
Han fortsatte sitt virke med kontorarbeid, der han paradoksalt nok steg i gradene. Men han førte aldri mer noen ubåt eller annet skip. Lunin ble pensjonert i 1962, og døde i 1970.
Ivar Enoksen framhever viktigheten av at dette aldri skal glemmes.
– Men hat og anklager har ingen hensikt, og de skyldige har jo for lengst gått bort. Men gjennom arrangement som dette, kan vi fortsatt hedre minnene etter fiskerne som mistet livet, avslutter han.
Finnsnes korforening opptrådte under minnemarkeringen, med blant annet «Barndommsminne fra Nordland», «Fagert er landet» og «Under ankerkorset». Det samme gjorde Silje Lange som sang «E du nord». Mens Eline og Katarina Benjaminsen tente lys for hver av fiskerne som omkom på Svensgrunnen.
Sogneprest Øyvind Ropstad holdt andakt, og trakk paralleller mellom Torsken kommunevåpens ankerkors og den trygge havna som fiskerne søker til.