Folkebladet møtte Marianne Kristiansen (39) på kafeen «Kåre på kaia». Hun bor og arbeider i Salangen, men kommer opprinnelig fra Ibestad. Hun har en gutt, Nataniel på syv år. I dag er hun ansatt i bosettingstjenesten i Salangen kommune.
Sterk oppfordring
Kristiansen ble bedt om å fortelle sin sykdomshistorie av Kreftforeningen i forbindelse med Krafttak mot kreft.
– Jeg var litt usikker på om jeg var i målgruppa siden jeg ble operert for godarta svulst, men alle svulster i hjernen regnes som kreft fordi det er så alvorlig. Og dette har også gitt meg utfordringer i hverdagen, sier hun.
Kristiansen forteller om hvordan det var før svulsten ble påvist. Ikke minst gjør hun det som en sterk oppfordring til andre om å sørge for en «second opinion» etter den første legens bedømming om en er uenig eller usikker på en eventuell diagnose.
Lege gjorde ingenting
– Sommeren 2015 hadde jeg stikkende hodepine, det kjentes som det var kniver som stakk. Jeg hengte meg ikke så mye opp i det fordi det gikk fort over igjen. Så på en jobbtur til Sommerøya kjente jeg ei grop oppe på hodet, kanskje tre-fire centimeter lang og en til to centimeter bred. Jeg ba en kollega kjenne. «Herregud du har jo hull i hodet», sa hun.
Kristiansen oppsøkte lege da turen var over. Hun følte noe var galt.
– Han kjente på hodet og spurte om jeg hadde slått meg og om jeg hadde vondt. Jeg sa jeg hadde hodepine i forkant. Så slår han ut med armene og sier «Hva skal jeg gjøre?». Han gjorde ingenting og jeg følte meg bare veldig dum da jeg gikk derfra. Jeg følte meg latterliggjort, sier Kristiansen.
– Om en lege sier at det ikke er noe å bry seg om. Ikke gi deg, spør flere helt til du har et svar, oppfordrer hun.
Kristiansen sier hun har vurdert å melde inn denne hendelsen til fylkeslegen.
– Følte verden raste sammen
Ikke før i 2017 tok hun kontakt med lege igjen for hodepinen. Da ble hun undersøkt og fikk påvist en svulst i hodet, en godarta hjernehinnesvulst- Meningeom
– Da følte jeg verden raste sammen rundt meg. Jeg fikk brev etter at jeg hadde vært i MR. De skrev at de hadde gjort et funn, men det sto ikke hva det var. De satte meg opp på en time 16. august, og dette skjedde 24. juli. Jeg tenkte at det er veldig lenge å vente når de har funnet noe i hodet, sier hun.
Kristiansen møtte opp til lege dagen etter.
– Jeg satt der og tenkte tusen tanker og prøvde å la være å gråte. De brukte den medisinske betegnelsen Meningeom på svulsten, noe jeg ikke forsto hva var. Da det kom fram at det er en svulst begynte jeg å gråte. Da klarte jeg ikke holde tilbake. Da sier legen: – «Nei, nei, du må ikke gråte, du er ei frisk ung dame». Hvis jeg ikke kan gråte hos legen hvor skal jeg da gråte, spør Kristiansen.
Godarta svulst på hjernen
Hun fikk kontakt med nevrokirurgen i Tromsø samme dag. Hun fikk da beskjed at svulsten ser godarta ut. Og 15. august ble hun lagt inn til operasjonen i Tromsø.
– Det er utrolig mye tanker som kommer i en slik situasjon i løpet av et par uker. I mitt tilfelle ville det sannsynligvis gå bra. Men jeg tenkte jo at det var inne i hodet mitt de skulle gjøre noe. Jeg tenkte om jeg skulle bli meg selv igjen etter operasjonen. Jeg har jo en unge som jeg er alene med halvparten av tiden. Det fører til enda flere tanker i en slik situasjon, sier hun.
Måtte ta det med ro
Selve operasjonen var vellykket, men som mange andre i samme situasjon fikk hun senskader.
– Jeg følte meg ganske fin rett etter operasjonen. Første tiden slet jeg naturlig nok med hodepine og ble litt rar i venstresiden. Da jeg kom hjem var det to uker med adrenalin, jeg måtte selv minne meg på at jeg måtte ta det med ro. Jeg ville helst ut på fjelltur så fort som mulig. Målene mine var å fungere som mamma og komme meg ut på tur igjen. Da jeg lå i Tromsø og så rett inn i en murvegg var dette motivasjonen min, forteller hun.
Sliten og lite overskudd
– I ettertid har det gått i bølgedaler. Oppturene har vært korte og nedturene har vart lengre. Jeg blir så sliten og har så lite overskudd at jeg helst bare vil sove i perioder. Jeg sliter også med hukommelsen. Ofte venter jeg bare på å gå og legge meg igjen, forteller hun.
– Går det utover arbeidet ditt?
– Ja, det gjør det. Jeg har hatt perioder med 70 og 80 prosent sykemelding, men nå er jeg fullt sykemeldt. Jeg har også blitt veldig lys og lydsensitiv. Da vi kom inn her tenkte jeg ikke ville klare det fordi andre snakket i rommet. Jeg blir kjempefort sliten i jobb også. Det skal veldig lite til. Vi har et livlig og levende arbeidsmiljø der mye skjer, men da kan det bli vanskelig for meg, sier hun.
Vanskelig å forklare
Snart venter et tre uker langt rehabiliteringsopphold i Valnesfjord.
– Er det vanskelig for deg fordi det ikke er en «synlig» sykdom for andre?
– Ja, det vil jeg absolutt si det er. Men det er mest vanskelig å forklare det til ungen min. Han skjønner ikke at en operasjon for et halvt år siden enda kan gjøre meg sliten. Jeg prøver å skåne han så mye som mulig. Men det er vanskelig når det å lage middag kan virke som en umulig oppgave, sier hun.
– Hvordan blir du møtt i helsevesenet i forhold til senskadene?
– Det varierer. Kreftpasienter med ondarta kreft får et løp med oppfølging og en kontaktperson. Det har ikke jeg fått. Min oppfølging består i at jeg skal til MR i november i år. Ellers er det kontakt med legen for å drøfte situasjonen og videre sykemelding, svarer Kristiansen.
Ønsker å hjelpe andre
Nå tenker hun å bidra overfor andre som kommer i samme situasjon.
– Ja, når formen blir bedre vil jeg melde meg på likepersonkurs i Kreftforeningen. Det fungerer slik at andre i samme situasjon kan ta kontakt. Slik kan en snakke i lag og dele erfaringer. Om jeg kan hjelpe noen så gjør jeg det. Jeg brukte ikke likepersonordningen selv, men snakka med andre i samme situasjon, noe som kan være veldig bra, sier hun.
