«Athen er litt som meg selv. Gammel og stygg, men sabla sjarmerende...». Sitatet er hentet fra en av Jan Tore Norengs publiseringer på Instagram den siste måneden. Fofatteren fra Mefjordvær på Senja har siden begynnelsen av februar oppholdt seg i den greske hovedstaden og millionbyen. Her har han lagt siste finpuss på sin bok nummer tre i barnebokserien Robofobia. Samtidig har han fått en oppstart på et bokprosjekt som for han representerer noe nytt; en voksenroman.
Foreløpig vil han ikke røpe for mye om hva denne boka vil handle om, annet enn at temaet spinner rundt hukommelse og minne.
– Boka vil ligge i sjangeren «norsk magisk realisme». Det blir et nytt kapittel i mitt forfatterliv. Jeg har skrevet science-fiction, realisme, i nåtid og fortid og førsteperson og tredjeperson. Jeg føler at jeg har vokst som forfatter, og er moden for å prøve noe nytt. Om jeg noensinne får romanen utgitt og betalt for, vet jeg ikke ennå.
– Har du fått en bra start på boka?
– Én ting er å ha en idé. Det viktigste er å begynne å få idéen ned på papiret. Å skrive langt er en prosess som kan gå både opp og ned. Det du skriver den ene dagen, og synes er bra, kan virke dårlig den neste dagen. Poenget er uansett å få det ned, å produsere noe. Man må uansett jobbe med teksten i flere omganger.
Jeg kommer til å jobbe med voksenromanen innimellom arbeidet med bok nummer fire i Robofobia-serien. Her må jeg levere manuset fra meg til høsten, sier Jan Tore.
Liker å reise bort
Normalt er det heime i Mefjordvær, på kontoret sitt på helsehuset, at han jobber med å skrive. Men han synes det er fint å komme seg bort også innimellom.
– Jeg har god erfaring med å reise bort for å jobbe. «#alfahann», som kom i 2015, skrev jeg for det meste i Danmark. Dit blir jeg å dra tilbake neste år. I vinter fikk jeg lyst til å dra til Hellas, et land jeg aldri har vært i før. Jeg godsnakket litt med kona mi, Birgit, og fikk ja. Så lenge det er arbeid det dreier seg om, går det bra.
Han søkte på airbnb etter boplass, og endte opp med ei leilighet nord i byen, i nærheten av Kipselis. Prisen var 290 kroner døgnet. Vertinna ønsket ham velkommen med ei flaske vin da han ankom. Her har han bodd siden 5. februar.
– Strøket er litt skittent og shabby og preget av garasjebygg og verksteder. Det tar cirka 30-40 minutter å gå ned til sentrum. Metroen er veldig moderne og fin. I nabolaget er det kort vei til det som finnes i enhver storby som dette; en åpen plass med hyggelige tavernaer, barer og butikker. Jeg har funnet min stambar.
Grekerne sparer strøm, og Jan-Tore sier at det første han gjør om morgenen er å slå på strømmen. Mens han venter på at vannet skal bli varmt, går han ut og tar en kopp kaffe på kafé. Tilbake i leiligheta vasker han seg og spiser som regel mandariner til frokost på balkongen før han starter arbeidsdagen klokka 10.
– Jeg lever veldig mye på mandariner, som det er sesong for her nå. Er veldig glad i det. Oliven går det også mye av.
Jan Tore sier at han er ganske disiplinert av seg, og har etablerte rutiner for hvordan han jobber.
– Jeg skriver fram til klokka to før jeg tar lunsj. Da gjør jeg som grekere flest, og går på kafé, spiser og prater med folk. Det er billig å leve her. En gyro og en halvliter øl på hjørnet koster under 50-lappen. En biff med øl til betalte jeg 12 euro for, så det er veldig overkommelig. Såfremt du ikke befinner deg midt i sentrum.
Selv om han tar pause fra skrivinga, så jobber hodet kontinuerlig med å finne løsninger på den videre handlinga i boka.
Ved siden av å skrive har han fått god tid til å se seg rundt i byen. Utenom turistsesongen slipper han trengselen. Litt kaldt har det vært; rundt 15 grader på dagtid, som en nordnorsk sommer.
– Jeg har vært og sett både Akropolis og diverse muséer. Det er en kjempefin by, som jeg har blitt skikkelig forelsket i. Og grekerne er gjestfrie folk og lett å komme i kontakt med. Kommer man inn på en bar er det bare å begynne å prate, sier Jan Tore som spesielt har fått god kontakt med dama som betjener stambaren.
– Hun liker å prate engelsk.
– Ensomt og kjedelig
Men det er likevel noe med å være alene senjaværing i en storby ute i verden. Jan Tore sier at livet lett kan føles ensomt.
– Det kan bli ensomt og kjedelig i blant. Men det er det som er meninga. For meg har det den effekten at jeg blir ganske produktiv. Så det er en god ting. Hvis jeg greier å skrive 3.000 tegn for dag, da har jeg hatt en god dag.
Syv år er gått siden han fikk antatt sin første bok på Gyldendal forlag, «Dødens skole». Den er nå trykket i tre opplag. Hans andre bok «Drømmejegeren» er også kommet i nytt opplag, og det samme har «Ukjent fare». Totalt har han syv bøker på merittlista til nå.
– Ikke lett å leve av
– Hvordan går det å leve av å være forfatter?
– Det er ikke lett. Det er de færreste som lever av å være forfatter. Heldigvis har jeg lærerbakgrunn. Det som gir meg inntjening er å farte rundt på skoler og fortelle elevene om bøkene mine, servere dem spøkelseshistorier, være entertainer og slikt. Finansieringa av dette skjer hovedsaklig gjennom Den kulturelle skolesekken. Jeg har fått ganske godt rykte på denne turneringsbiten, og er kommet så langt at skoler vil ha meg på besøk. Det er supert.
Drømmen er at bøkene mine skal bli oversatt og slå gjennom internasjonalt. «Dødens skole» har kommet på dansk. Å få ei bok på kinesisk ville vært topp, ler Jan Tore.
Oppholde i storbyen Athen begynner å gå mot slutten. Mandag reiser han heim. Denne siste helga får han kompisen Per Helge Seglsten på besøk.
– Men selv om jeg forlater nå, så er Athen en by jeg har lyst til å komme tilbake, sier Jan Tore Noreng.
