[Rett på sak]

– Hvordan føles det å bli historisk, Henriette Steen?

– Det er veldig artig. Det er jo litt stort å få være med på å skrive et lite stykke historie. Jeg var ikke oppmerksom på at det ikke var ordinert prester før i Bardu kirke. Og så er det artig at det får så mye oppmerksomhet.

– Hvordan var ordinasjonen?

– Jeg følte meg velsignet. På en måte setter det et lite perspektiv, på en annen måte starter det noe helt nytt. Det er et stort skritt å gå fra uordinert til ordinert prest. Du kjenner på det ansvaret som ligger i det løftet du gir. Jeg kjenner på ansvaret, men jeg kjenner også med takknemlighet på de oppgavene kirken har gitt meg.

– Forandret ordinasjonen noe i deg?

– Jeg kjente på en veldig sikkerhet, en trygghet. Jeg kjente meg veldig trygg da jeg overtok gudstjenesten etter ordinasjonen. Jeg kjente meg sikrere, men det var mest denne gode følelsen av trygghet som jeg hadde inni meg. Det er lang veg å gå for å bli ordinert til prest, jeg har brukt sju år.

– Og så var du fremme?

– Da biskopen la stolaen rundt mine skuldre, da følte jeg at nå er jeg på rett sted, nå er jeg fremme. Det føltes slik.

– Var du nervøs?

– Ja, jeg var litt nervøs, det er jeg egentlig alltid når jeg skal ha en gudstjeneste. Men det er en god følelse, man kjenner litt på ansvaret å stå og forvalte Guds ord ut til folk. Men biskopen beroliget meg før vi skulle starte. Man er litt nervøs når man skal holde en preken med biskopen og andre prester til stede.

– Og du hadde familien på besøk?

– Foreldrene mine og andre slektninger kom fra Tjeldsund, min bror kom fra Lillestrøm og min mann kom fra Oslo.

– Og så var det vel noen grønnkledde også i kirken?

– Ja, det var soldater der også, fra min avdeling, Sanitetsbataljonen i Brigade Nord.

– Men hadde ikke du vært prest lenge før du ble ordinert?

– Jeg var ferdig utdannet i 2014, men før den tid var jeg i praksis i Bardu kirke i fem uker. De ville gjerne at jeg skulle bli prest her, men jeg var veldig sikker på at det var i Forsvaret jeg skulle være, så jeg søkte på et vikariat i 2. bataljon på Skjold og fikk det.

– Var du lenge der?

– Jeg var åtte måneder i 2.bataljon, etter det hadde jeg et vikariat i Hans Majestet Kongens Garde i et år og så var jeg fire måneder på Rena før jeg ble tilsatt i Sanitetsbataljonen.

– Men kan du være prest uten å være ordinert?

– Ordinasjonen er et løfte, men du kan arbeide som pret uten å være ordinert. Men da må du har en fullmakt fra biskopen. Den eneste begrensningen er at du ikke kan vie folk. Og nå har jeg to vielser som står for tur og det blir hyggelig.

– Hvordan stiller du deg til homofilt ekteskap?

– Jeg stenger ingen ute fra min kirke. Jeg vil si ja dersom jeg får et spørsmål om å vie homofile. Vi er alle skapt i Guds bilde. Det er så mye vold og diskriminering, så vi må feire kjærligheten når vi kan.

– Hvordan er det egentlig å være prest?

– Jeg tror det er verdens fineste yrke. Vi møter så mange folk, vi får ta del i så mange menneskers liv. Du er en tillitsperson, folk kommer til deg med alt. Med sorger og gleder, bekymringer, og frustrasjon.

– Kan det ikke være vanskelig å gi svar?

– Det kan være veldig vanskelig. Men jeg opplever ofte at folk egentlig ikke er ute etter svar, men etter et menneske å snakke med, å diskutere med. Svarene er folk ofte flinke til å finne selv. Når de først har åpnet seg og hørt sin egen stemme, så finner de også løsningen.

– Men du starta ikke i yrkeslivet som prest?

– Nei, jeg var ferdigutdannet frisør da jeg var 20 og jobba i det yrket i vel 10 år. Jeg følte at jeg ikke var på rett sted, så jeg begynte å vurdere andre ting. Jeg ville begynne å studere, så jeg tok studiekompetanse, men lurte litt på hva jeg skulle begynne å studere.

– Og så kom budskapet?

– Ja, det var en tanke som plutselig kom. Du skal bli prest, du skal til kirka. Da begynte jeg å se på mulighetene og så var det bare å starte på et langt løp.

– Du ble ordinert på «såmannssøndag»?

– Jeg snakket om det å så i min preken. Såkornene er Guds ord, selv det minste ordet kan virke i folk. Såkorn kan være så mye. Av mine er «Fader vår», som mamma leste på sengekanten til meg når jeg skulle sove, et av dem. Det ansvaret vi har med å forvalte Guds ord innebærer at man gjør det lett tilgjengelig.

– At budskapet er enkelt?

– Ja, da tror jeg folk tar det lettere til seg.

– Har man feltgudstjenester i fremdeles?

– Ja, det har vi når vi er ute på øvelser og det er noe av det artigste jeg gjør, å forkynne Guds ord for soldatene under åpen himmel.

– Hvem er du?

– Jeg er født og oppvokst i Tjeldsund. Etter grunnskolen tok jeg yrkesutdannelse som frisør i Oslo. Jobba senere i Harstad og Tromsø. Svennebrevet tok jeg i Tromsø. Og resten har vi snakket om.

– Hobbyer?

– Å være ute og gå turer og også å sitte hjemme og lese.