Det er smal vei utover til Håkavika, og etter å ha kjørt noen kilometer fra Laberg kommer du ut til den smule vika hvor Boye Skoglund har bygd sitt store, lille kapell, lunt anlagt med utsikt ned mot havet, selv om skogen vokser til. Bestemora døpte tomta Skoglund – og derfra fikk Boye etternavnet.

Boye Skoglund tenner lysene i Sankt Olavs kapell. Patentet er hans eget: På det lange skaftet har han surret fast en veke som han setter fyr på. På motsatt side har han montert lyseslukkeren.

Utenfra synes kapellet en anelse vindskjevt. Det er grovt bygd, lite er vinkelrett, og steinene som bærer syllstokkene, har beveget seg med tele og vårløsning. Beliggenheten leder tankene hen til de første gudshusene som kom i landsdelen vår, små kirkebygg, gjerne plassert i le for vær og vind ved siden av barndomshjemmet. Da Skoglund vokste opp, hadde bygda en befolkning på 55. I dag er det to fastboende i Håkavika. Hver sommer siden kapellet stod ferdig, har Boye Skoglund invitert til olsokfeiring. Her er det tradisjonell markering: Først gudstjeneste, deretter rømmegrøt og kaffe.

– De jeg har snakket med, er evig takknemlig for at det omsider ble et forsamlingshus i Håkavika.

Røkelse

I Håkavika er det flere tradisjoner som ivaretas. I kapellet finnes eget røkelseskar. Også selve bygget er med på å kombinere flere religiøse tradisjoner: Over døren er et latinsk kors, på veggene inne henger ikoner. På olsokdagen står Sankt Olavs-ikonet fremme ved alteret med tente lys. Lukten fra røkelsesbegeret som bæres inn under prosesjonen, brer seg i det vesle kirkerommet. 68 sitteplasser er det i Skoglunds selvbygde kapell. Ortodoks skikk er at kvinnene sitter på venstre side, mennene på høyre. Det praktiseres ikke strengt i Håkavika. Olsokdagen er benkeradene blandet.

– På en måte føler jeg at vi ikke bare har tilhørighet i den lutherske kirken, men også i den romersk-katolske. Det er mye den lutherske kirken har hentet fra det katolske. Blant annet de tre ganger tre bønneslag for å avslutte en gudstjeneste eller begravelse, forklarer Skoglund.

Her har det vært bryllup, og her har det vært dåp. Den andre dåpen var 5. juledag i 2011, midt i mørketiden. Kapellet er ikke isolert, men med god oppvarming var det lunt likevel.

På olsokdagen i 2003 var det samlet over seksti til gudstjeneste. Selve Olsok feires til minne om Olav den Hellige, og markerer dødsdagen hans.

– Olsok forbinder jeg med kristningen av Norge. Selv om Olav kanskje gikk brutalt frem enkelte steder i landet, har korsmerket stått stødig i Norge siden hans bortgang på Stiklestad i 1030. Med kristningen av Norge ble det slutt på at jentebarn ble satt ut i skogene til rovdyrene.

– Jeg har feiret Olsok i tretti år, og det rører meg veldig, sier han.

Brytning

Det verdslige og det sakrale går hånd i hånd i den feiringen, på samme måte som moderne luthersk og ortodoks liturgi er vevd sammen i gudstjenesten.

Her i området er Boye Skoglund en av de få som holder olsokfeiringen i hevd. Det er alltid noe eget over Oslok, ikke minst siden den er en av de få religiøse feiringene som er lagt til sommerhalvåret sett fra vår geografi. Samtidig representerer den brytningen mellom det hedenske og det religiøse, videre også mellom det ortodokse og førreformatoriske med det — for mange — nåværende lutherske.

Kapellet er bygd etter tegninger fra den gamle stavkirka i Holtålen i Trondheim. Skoglund fikk tegningene tilsendt fra Riksantikvaren. Samme kirke tror man også lå der Trondenes kirke står i dag.

Skoglund hadde akkurat begynt arbeidet med tomta i 1999 da han fikk det første hjerteinfarktet som nær kostet han livet. Arbeidet med råbygget startet like etter tusenårsskiftet. Ulykke og på ulykke inntraff. Uværet tok taket. Arbeidet var like tungt, og Skoglund arbeidet stort sett alene. I november 2001 fikk han det andre hjerteinfarktet like etter at han hadde satt opp den tredje sperra på bygget.

Skoglund hadde tatt vare på en del av kobberbeslaget fra Salangen gamle kirke, den som brant ned. Av dette kobberet fikk han laget et skrin, og i skrinet ble det lagt ned bibel og salmebok, mynter og tegning av kapellet. Deretter ble skrinet lagt ned i undergulvet i kapellet, støpt inn mellom tre leca-blokker.

Etter at skrinet var kommet på plass og velsignelsen lest, var det ingen problemer lenger med selve bygget.

Guttedrøm

Boye Skoglund ble 65 i november. Kapellet var en guttedrøm han hadde helt fra skoletiden.

– Vi hadde ikke forsamlingshus i Håkavika. Vi hadde egen skole i bygda frem til 1930, men da ble den solgt og brukt som fjøs. Men i Håkavika var det 55 fastboende, og når det var lesna eller besøk fra emissærer, var bygda samlet i en trang stue.

Olsodagen 2004 ble kapellet vigslet av daværende biskop Ola Steinholt. Kirkeflagget som nå vaier over Håkavika under hver gudstjeneste, var en vigslingsgave Steinholt hadde med seg. Tradisjonen tro var det rømmegrøt.

Skoglund husker en spesiell hendelse fra vigselsdagen. Noen hadde grøt på en tallerken og satte den fra seg på bakken. En rev kom og hentet den og dro den opp til haugen der klokketårnet står.

– Da kom en rev til ut av skogen, og på klokkerhaugen ved siden av kapellet sloss de så fillene føk om rømmegrøten etter vigslingen.

– Den tradisjonelle olsokgrauten må vi ikke utelate, ler Boye Skoglund.

kirkerom: Kapellet har 68 sitteplasser. Her har vært holdt både bryllup og barnedåp. Foto: Arne Ivar Hanssen
Gudstjeneste: Boye Skoglund tenner lysene i kapellet han selv har bygd. Foto: Arne Ivar Hanssen
Brytning: Interiøret ivaretar flere tradisjoner. I kapellet finnes eget røkelseskar, på veggen henger ikoner. Foto: Arne Ivar Hanssen
Klokketårn: Sankt Olavs kapell har egen klokke som kimer til gudstjeneste. Foto: Arne Ivar Hanssen