Utvilklingen av kulturen i Mellom- og Sør-Amerika har alltid fascinert meg. Ifølge forskerne ble Amerika befolket av mennesker som kom fra Asia og vandret over Behringstredet og så sydover. Og så lurer jeg på, hva kan det komme av at de vandret gjennom Alaska, Canada og USA, uten å etterlate seg noen byggverk eller andre tegn på kulturell utvikling? Men så kom de til Mexico og da får vi både maya og aztekerkulturen og også innslag av inka. Mexico har jeg besøkt, nå stod inkakulturen for tur.

Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Peru og få med meg landets inkakultur, Machu Picchu og Titicaca-sjøen og selvfølgelig hadde mitt yndlingsreisebyrå turer dit. Og i november dro jeg. I reisebeskrivelsen stod det blant annet at det ville bli en del fotturer og forutsetningen var at man var i god fysisk form. Og med tre ukentlige besøk på Stamina, mente jeg at jeg fylte det kravet. Og det gjorde jeg nok, om det ikke hadde vært for høyden over havet!

Turen gikk fra Gardermoen til Amsterdam og derifra til Lima i Peru med KLM. Da jeg skulle sjekke inn på Gardermoen var det en hyggelig dame som titta på billettene mine og ba meg vente litt, mens hun gjorde noen notater. Det viste seg at hun var fra Peru og hadde skrevet ned en del matretter hun mente jeg bare måtte smake når jeg var der! Snakk om hyggelig start på turen.

Reiseselskapet hadde sørga for at reisefølget hadde fått plass ved siden av hverandre på flyet og jeg ble ganske godt kjent med flere av mine turvenner på den 12 og en halv time lange flyturen over Atlanterhavet og Sør-Amerika fra Amsterdam. Vel fremme i Lima ble vi tatt imot av vår norsk-franske reiseleder, Yves Lothe Vazquez, og frakta til hotellet. Etter en rask middag, var det utrolig herlig å kunne gå til køys.

Inkariket

Neste dag var det rundtur i byen, ledet av vår reiseleder og en hyggelig lokal guide, Patricia Covnejo. Hovedstaden Lima ligger ved Stillehavet og ble grunnlagt av spanjolene i 1535, og var i mange år kontinentets viktigste by. Det er en by med stolte tradisjoner og en del koloniale byggverk i den gamle bydelen.

Men før spanjolene kom, var Peru sentrum i inkariket. Inkariket var den største statsdannelsen på det amerikanske kontinent og riket var et resultat av folkets erobringer, samtidig som de la vekt på organisasjon og statskunst. I sin storhetstid strakte riket seg 4.000 kilometer fra nord til sør langs Sør-Amerikas vestkyst. Inkaene hadde ikke noe skriftspråk, så man vet ikke når riket ble grunnlagt. Spanjolene kom og overtok med vold og makt og en pest i 1527 tok også livet av mange. I 1538 var inkariket overvunnet. Landet ble da hovedsetet for det spanske visekongedømmet i Sør-Amerika. Peru ble erklært som selvstendig republikk i 1821.

Vi starta vår rundtur med regjeringspalasset og der var det masse folk, korps og gardister, taler og jubel. Vi lurte på om de feira nasjonaldagen sin, men det var noe helt annet. Peru hadde kvalifisert seg til VM i fotball for første gang på over 30 år!

På rundturen var vi innom Francisco-klosteret og så en noe merkelig kirkegård. I mange år begravde de folk under klosteret, i lag på lag. I dag har man gravd fram skjelettene etter en del av de døde og samla dem i grupper, lårbein for seg, armbein for seg og så videre. Det virka noe merkelig. Når de grov ut de avdøde, fant de en masse gjenstander de hadde fått med seg i grava og de var samla på et eget museum. Det var for det meste drikkebeger og krukker til å oppbevare drikke i, men også andre ting. Blant annet ansikter, figurer og framstillinger av menneskets tilblivelse. Når vi var ferdige å glo på dem, var vi også innom en del av museet hvor de hadde samla gullsmykker og andre ting av gull som de hadde funnet i gravene. Gullet var faktisk en vesentlig del av spanjolenes lyst til å ta over makta i landet og det er en meget viktig del av landets økonomi den dag i dag.

Tredje dagen fløy vi fra Lima til den gamle hovedstaden i inkariket, Cusco. Den ligger 3.400 meter over havet (moh), så for å forebygge høydesyke kjørte vi ned til Den hellige dal, også kalt Urubamba-dalen. Den lå på ”bare” 2.900 moh. Der ble vi i to dager for at kroppen skulle venne seg til høyden.

Dagens utflukt gikk til byen Pisac, der det var en flott utsikt over det imponerende Andeslandskapet. Den består egentlig av to byer, den moderne og kolonibyen. Vi besøkte et livlig marked hvor det ble handla med all verdens ting, deriblant mye hjemmelaga suvenirer, klær i sterke farger og mye annet sterkt lokalt preget.

Vi dro videre til et inkafort, som lå oppe i fjellet, omgitt av terrasser. På turen opp dit merka jeg at min kropp ikke hadde tilpassa seg den tynne luften i de nye høyder og jeg pusta og pæsa av en annen verden. Jeg klarte ikke å holde samme tempoet som de fleste andre og innså at dette var noe jeg bare måtte akseptere og innrette meg deretter. Det vanlige er at kroppen produserer røde blodlegemer for å transportere oksygen og er det lite oksygen, må kroppen ha flere røde blodlegemer. Normalt har vi i lavlandet omkring 700 per enhet, mot de i høydene i Peru har omkring 1.800. Etter en tid vil kroppen tilpasse seg, og det er det idrettsutøvere utnytter ved høydetrening.

Men jeg nevnte terrasser. Peru er et fjelland, men mye fjell og lite flate sletter. For å kunne dyrke den maten de trengte, bygde derfor inkaene terrasser oppetter fjellsidene og på disse terrassene dyrka de det de trengte. Terrassene er i bruk den dag i dag.

Machu Picchu

Den fjerde dagen dro vi på en enestående togreise gjennom dalen og det var mye flott natur å se, men flottere skulle det bli. Dette var nemlig dagen da vi skulle besøke Machu Picchu. Vi gikk av på den lokale stasjonen og ble kjørt i buss opp til foten av byen.

Den legendariske byen ligger på cirka 2.430 moh på en smal fjellrygg høyt over Urubamba-elva, omgitt av frodig skog. Byen hadde vært glemt i mange år da den amerikanske historikeren Hiram Bingham ved en tilfeldighet fant komplekset i 1911. Machu Picchu er omspunnet av mystikk. Byen er ikke nevnt i noen av spanjolenes mange skildringer av sitt ”nye rike” og ble antagelig ikke funnet av dem. Byens eksistens har derfor gjennom århundrer kun vært kjent blant en håndfull lokale qeuechuaindianere. Da man som sagt ikke har noen skriftlige kilder, må man bare gjette på hva byen ble bygget som. Noen antar at det var et slags hellig landsted for inkahøvdingen og hoffet hans, andre mener det kan ha vært en garnisonsby eller et sted for undervisning.

Pusten min hadde ikke forbedra seg nevneverdig, så etter avtale med vår reiseleder hadde jeg leid meg en egen lokal guide. En ting var jeg fast bestemt på, nå var jeg her og da skulle jeg ha med meg alt. Og det fikk jeg. Det gikk trapp helt opp, men høyde på trinnene varierte fra 15 til 50 centimeter, så det var ingen jogging på noen. Men med en stokk i den ene handa og ei hand til en hyggelig dame å holde i med den andre handa, så kom jeg meg helt til topps og fikk det store overblikket over byen. For et gammelt medlem av bygningsrådet, var synet en sann fornøyelse. Her var det klart og tydelig at denne byen var bygget etter en plan. Steindelen av bygningene er restauret, slik at man kan se klart og tydelig hvordan det var der i sin tid.

Min guide mente det var en ferieby for overklassen og viste meg inndelingen i en bydel og en jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det var et stort palass og et tempel rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis 750 mennesker i byen, fortalte hun.

Jeg kom meg vel tilbake til kafeen ved adkomsten og koste meg med en av de rettene jenta på Gardermoen hadde anbefalt meg. Det øvrige følget hadde hatt en time på egen hånd etter guidingen og de kom ruslende etter hvert. Opptil flere hadde hatt høyde- og pusteproblemer, så de misunnet meg!

Den femte dagen kjørte vi til Cusco, som var sentrum og hovedstaden i inkariket. Byen og områdene rundt bærer fortsatt preg av inkaenes foretaksomhet og deres høye byggetekniske nivå. Over alt er det storslåtte ruinkomplekser, sinnrike kanaler, kunstvanningsanlegg og åkerterrasser i bratte fjellskråninger. Vi hadde ettermiddagen til fri disposisjon og rusla rundt og utforska litt på egen hånd.

Gull

Neste dag var det rundtur i byen og vi besøkte inkaenes viktigste tempel som ligger inne i Santo Domingo kirken. Inkaenes spesielle byggeteknikk sikret at bygninger kunne motstå jordskjelv bedre enn kolonimakten byggverk. Kirken led store skader under jordskjelvene i 1650, 1950 og 1986, mens inkafundamentet har bestått.

Det gamle templets vegger var dekket av gullstykker som veide flere kilo hver. Gullet og andre kostbarheter ble selvfølgelig røvet av spanjolene. Det eneste som er igjen er steinarbeidet på templet og det er slik at man nesten ikke kan fatte det man ser.

Kirken var prydet med mange malerier av Jesus, jomfru Maria og en rekke helgener og de hadde alle en visst lokalt preg, enten det var blomster, urter eller klær. En ”kopi” av Leonard da Vincis maleri Nattverden, har med Jesus og de 12 disiplene, plassert som i originalen.

Vi besøkte også en inkafestning som lå litt utenfor byen. Spanjolene brukte steiner herifra til sine byggverk, men de største steinene måtte de la være igjen av god grunn. En av de veier nemlig opp mot 300 tonn. Ettermiddagen var til fri disposisjon og vi var en gruppe som satte den av til vinsmaking. Peru har ikke så mange viner, men nabolandene har, så vi hadde en hyggelig aften.

Den syvende dagen dro vi mot Titicaca-sjøen og passerte høyeste punktet på vår reise, 4.335 moh og jeg følte at kroppen min hadde begynt å tilpasse seg litt til høydene. Det føltes godt.

Veien gikk gjennom små landsbyer og jorder med gressende lamaer alpakkaer. Det var turens lengste kjøredag, men med pauser undervegs ble det en dag full av opplevelser. Blant annet så stoppa vi ved et opplegg hvor man tok seg av skada ville dyr og helbreda dem, før de ble satt ut igjen.

Tidlig på kvelden var vi framme ved Titicaca-sjøen, som ligger 3.812 moh. Første byen vi kjørte igjennom var ifølge vår reiseleder den mest korrupte byen i hele Peru. Og det skulle det adskillig til, la han til. Her fabrikkerte de mengder av kopier av moteklær, her produserte de kokain, som de så frakta over Titicaca-sjøen til Bolivia og her gikk offentlige bevilgninger i stor grad rett i lommene til ”gutta boys”.

Siv-øyer

Titicaca-sjøen er en av de høyestliggende innsjøer i verden og den største i Sør-Amerika. Den her et areal på 8.400 kvadratkilometer og rommer 42 øyer, de fleste bebodde. På Titicaca-sjøen finner du sivbåtene som Thor Heyerdahl brukte som modell da han bygget Ra-ferdenes flåter.

Neste dag dro vi ut på sjøen med kurs for ei sivøygruppe som heter Uros. De flytende øyene ble bygget av Uros-folket, som konstruerte enorme flåter av det kraftige sivet som vokser langs bredden av innsjøen. De første øyene ble bygget for å slippe unna inkafolket. Ei øy består av flere lag med siv og det nederste laget er et tykt lag av røtter og danner et slags fundament. Så legges det på lag pålag med siv. Når de har fått et godt fundament, bygger de hytter der. Ei sivøy måtte vedlikeholdes hele tiden, minst hver tredje måned og oftere i regntiden. Øyene har en beregnet levetid på 30 år. De er forankra med store steiner, så de ikke skulle flyte omkring. I dag bor det omkring 300 mennesker igjen på sivøyene, resten har flytta til fastlandet.

Vi gikk i land på ei av øyene og de som bodde der viste oss hvordan man bygget ei sivøy og hvordan man vedlikeholdt den. Vi fikk også et innblikk i livet på øyene, fiske og lokal grønnsakproduksjon. Så besøkte vi familiene i hyttene deres og jeg kom inn i ei hytte til en mor og hennes 4 år gamle datter. Vi hadde ikke før satt oss ned, før jenta ropte noe, løp bort til meg, kravla opp på fanget og tok tak i skjegget mitt. Og det klappa og klødde hun, mens hun hele tiden smilte og prata. Det viste seg at de mannlige Uros-indianerne ikke har skjeggvekst i det hele tatt, så her var det nok selveste Santa Claus som var kommet på besøk. Jeg må tilstå at hun løp rett inn i hjertet mitt og det var ikke fritt for at man kjente sterke bestefarsfølelser. Herlig.

Vi dro videre til ei øy som heter Taquile, som har omkring 2.200 innbyggere. Øya er kjent for de fine stoffene de har, men også for sine hjemmestrikka luer og votter. Og her er det mennene som strikker og fører tradisjonen videre, fra far til sønn.

Vi spiste lunsj hos en lokal familie før vi dro tilbake tilhotellet. De tøffeste benyttet anledningen til en rask dukkert i sjøen, andre bare vassa. Den niende dagen tok vi fly til Lima og derifra via Amsterdam hjem til Norge. Nok en herlig tur var slutt.

Det morsomme var at da jeg stilte til min tradisjonelle trening på Stamina, så var formen faktisk bedre enn da jeg dro. Så høydetreningen hadde hatt sin virkning!

Utsikt: Det er litt av en utsikt fra Machu Picchu. Foto: Birger Caspersen
Ben: Hodeskall og ben var samlet i grupper på den gamle gravplassen. Foto: Birger Capsersen
Fotball: Det var stor festivitas ved regjeringsbygningen for at Peru hadde kvalifisert seg til VM i fotball. Foto: Birger Caspersen
Sivøy: De menneskelaga sivøyene er forankra til havbunnen. Foto: Birger Caspersen
Høyde: Her er jeg 4.335 meter over havet. Høyere kommer jeg ikke på føttene. Foto: Birger Caspersen