[Rett på sak]

– Hvorfor ble du sykehjemsmusiker, Johannes Irgens?

– Det var en annen som fikk meg med. Det var Guttorm Tyldum. Han var mer proff enn meg, han kunne noter og slikt. Han fikk meg med til Barduheimen og vi spilte sammen der av og til.

– Og så ble han syk?

– Så du kan ikke noter?

– Nei, det kan jeg ikke. Jeg må lære på gehør, bruker nettet og forskjellige opptak som plater og kassetter.

– Hvor lenge har du spilt?

– Som gutt ble jeg medlem av Gibostad musikkforening og spilte althorn. Jeg ble dessverre med etter at de hadde hatt notekurs, så det fikk jeg ikke med meg. Men det var enkelt å spille althorn, jeg klarte å finne ut hvor jeg skulle inn med noenlunde passende tone!

– Så dro du til sjøs?

– Da jeg var 15 år dro jeg til sjøs. Først seilte jeg på skoleskipet Christian Radich. Der fikk jeg opplæring både på dekk og i maskinen. Så reiste jeg ut som dekksgutt, ble jungmann og så lettmatros. Etter omkring to år og åtte måneder, mønstra jeg av og dro hjem. Da jeg var til sjøs kjøpte jeg et stort og tungt trekkspill i Italia og begynte å spille.

– Hvem lærte deg?

– Jeg er selvlært, men det var en del musikk rundt meg som det var lett å ta etter.

– Hvor ofte er du på Barduheimen?

– Jeg prøver å være der hver lørdag og da spiller jeg på alle tre avdelingene. Jeg har spilt der i cirka 15 år.

– Hva slags musikk spiller du?

– Jeg prøver å holde meg til slik musikk som de kjenner igjen, slik som de spilte på lokalet i gamle dager. Vi prater mye om det.

– Hvordan blir du tatt imot?

– Jeg har inntrykk av at jeg blir tatt godt imot. Det ser ut som de setter pris på at jeg kommer. Jeg har et publikum i alderen fra 40 til 104 år, så det spenner vidt.

– Hvordan var det å få kulturprisen?

– Det var en stor overraskelse. Litt ufortjent, men veldig hyggelig. Jeg trodde det var noe som tilhørte ungdommen og ikke godt voksne og veldig amatørmessige som meg.

– Har du fått noen kommentarer?

– Ja, veldig mange. På Facebook og mange andre steder. En masse hilsener, både fra inn og utlandet.

– Hva skal du bruke pengene til?

– Overhale trekkspillet mitt. Det trengs.

– Du har et langt liv i Forsvaret. Når begynte du?

– I 1959 på Porsangermoen. Da avtjente jeg førstegangstjenesten. Så ble jeg sendt til Heistadmoen på sersjantkurs. Etter det søkte jeg meg til 1. bataljon i Brigaden i Nord-Norge på Setermoen. Og det ble begynnelsen på til sammen 28 år i Brig N. Jeg tok Befalsskolens øverste avdeling i 1970- 71.

– Andre avdelinger?

– Innimellom mine år i brigaden, skoler og kurser inn– og utland, tjenestegjorde jeg på befalsskolen på Heistadmoen og i Artilleriregimentet i Fredrikstad.

– Du var også en tur i Libanon?

– Jeg var et par år i Norbatt. Der var jeg prosjektleder for oppbygging av nytt hovedkvarter for bataljonen på Falkehøyden ved Ebel es Saqi i Sør-Libanon.

– Hvordan var det?

– Det var en fantastisk jobb. Jeg jobbet sammen med folk fra mange nasjoner og religioner, og var nødt å lære meg litt arabisk for å kunne kommunisere med lokalbefolkningen. Jeg hadde en ingeniør på VVS og en på bygg og anlegg. Så var det en gruppe snekkere og noen få VVS-folk, i hovedsak lokalbefolkning og personell fra andre FN-avdelinger i området. Et konglomerat av språk og nasjoner.

– Interessant jobb?

– Utrolig interessant, men ikke helt enkelt. Det var mange floker som måtte løses i en annerledes kultur.

– Du startet Brigaden i Nord-Norge Veteranforbundet?

– På ordre fra general Solli. Han var pensjonert og det var jeg også, men det var det ingen av oss som brød seg om. Jeg var leder for markeringskomiteen for Brig N’s 50 års jubileum. På avskjedsmiddagen prøvde jeg å finne ut om hvem som kunne starte en slik forening på sitt hjemsted. Det førte til at vi startet Brigaden i Nord-Norge Veteranforbundet den 18. november 2003. Vi hadde et seminar på Skjold i 2004 og første ordentlige landsmøte var i mars samme år. Da ble Veteranforbundets stiftelse stadfestet. På det møtet var det representanter fra sju nystiftede lokalforeninger. Senere har vi åpnet for at krigsveteraner og veteraner fra Tysklandsbrigaden også kan bli med.

– Og du ble valgt til president?

– Ja, det ble jeg. Og så fant vi ut at vi måte ha en avis og jeg starta utgivelsen av Brigadeavisa. Mye arbeid, men den ble populær. Vi bestemte to til fire utgivelser i året.

– Intervjua ikke du Vera Lynn?

– Jo, det gjorde jeg. Tilfeldighetene gjorde at jeg ble kjent med henne for flere år siden. Det var utrolig artig, hun er en flott dame. Jeg var også på 100 årsdagen hennes.

– Hvem er du?

– Jeg er født og oppvokst på Gibostad hvor min far var lensmann i Lenvik. Etter folkeskole og framhaldsskole bar det til sjøs. Resten har vi snakket om.

– Hobbyer?

– Jeg liker å være på hytta. Tidligere – også dykking.