Torsketrålkonsesjonen skal gjøre det mulig for rekeindustribedriften i Kårvikhamn å finansiere og investere i en moderne og isgående reketråler.
– Dette er som musikk i våre ører, sier styreleder Hans Ove Semmingsen i Stella Polaris.
Rekebedriften har i lang tid jobbet for å realisere egen tråler for å sikre råstofftilgangen, noe som er næringas største utfordring. Men å finansiere en slik tråler, som ny fort kommer opp i 300 millioner kroner, kun med reker som basis, har vist seg umulig. Å kjøpe en torsketrålkonsesjon i markedet har heller ikke vært noe alternativ.
– Da må vi i såfall vinne i Lotto, smiler Semmingsen.
I helga hadde Semmingsen et av mange møter med fiskeriminister Per Sandberg. Sandberg har tidligere avslått å direkte-tildele rekebedriften en torskekonsesjon, men nå er han mer på glid. Ikke minst med tanke på det voldsomme, uforløste verdiskapningspotensialet i rekenæringa.
Millardverdier
Semmingsen peker på at det bare i førstehåndsverdi er reker i havet for én milliard kroner årlig som i dag bare delvis er utnyttet.
Gjennom sitt datterselskap, Marealis, er Stella Polaris på beddingen til å lansere sitt banbrytende blodtrykkdempende helsekostpreparat, basert på rekeskall, i markedet.
– I dag kjører vi en pilotproduksjon av ingrediensen i dette helsekostproduktet ved Nofima i Kaldfjorden. Vi ønsker imidlertid å bygge en fullskala fabrikk i Kårvikhamn, nært produksjonen, sier Semmingsen.
Satsingen på biprodukter forsterker behovet for en forutsigbar råstofftilgang. Mangelen på nok råstoff gjør at Stella Polaris i dag bare utnytter produksjonskapasiteten 60 prosent.
– Det finnes rundt 100 båter med reketrålkonsesjon, men bare et fåtall av disse konsesjonene blir utnyttet. Årsaken er at de siste 10-15 årene med omfattende strukuturering har gjort at flåten har mer enn nok med å fange hvitfisk, sier Semmingsen og trekker en parallell:
– Filetindustrien er utkonkurrert av Kina. Vi er «utkonkurrert» av struktureringa.
Skjerpe aktivitetskravet
Per Sandberg sier at han som ett virkemiddel vurderer å skjerpe aktivitetskravet til flåten for å beholde konsesjonene.
– Vi kan ikke akseptere at reker for store verdier ikke blir utnyttet, sier han.
Det andre er at han vil ta en runde med næringskomiteen for å avklare tildeling av en særkonsesjon på torsk.
– Hvis vi kan få opp aktiviteten er dette noe vi må se på. Torskekvantumet til en slik konsesjon må nødvendigvis tas av totalkvota, og jeg er forberedt på at det vil bety bråk. I utgangspunktet er jeg ikke tilhenger av en slik løsning, men hvis struktureringa likevel har gitt fiskeflåten så mye utbytte, så må aktørene tåle at vi ser på det, sier Sandberg.
– Det vil uansett ikke bli snakk om å tildele en torskerettighet til evig tid, men nok til å få i gang en verdikjede.
Sandberg peker på at visjonene og planene til Stella Polaris griper rett inn i alle strategier til storting og regjering.
– Mens fiskeflåten nå går så det suser, har jeg fått beskjed av Stortinget om å intensivere arbeidet med sikre råstoff til sjømatindustrien i land. Jeg jobber blant annet for å tilføre en distriktskvote på 3.000 tonn til Gamvik, sier Sandberg.
– I regjeringas kontaktmøter med næringslivet blir det også ropt etter flere bein å stå på og flere arbeidsplasser. Planene til Stella Polaris går rett inn i alle strategier som handler om økt satsing på å utnytte restråstoff, skape nye, helårige arbeidsplasser og satse på bedrifter med lokal forankring, sier Per Sandberg.
Vinn-vinn for alle
Hans Ove Semmingsen mener norsk fiskerinæring totalt har alt å tjene på å opprettholde rekenæringa.
– I de dårlige torskeårene på 80-tallet var det rekenæringa som berget fiskeflåten. Den tida kan godt komme igjen.
Det finnes også et geopolitisk aspekt oppi dette, som går på å drive fangstaktivitet i nordområdene for dermed å opprettholde norsk suvernitetshevdelse. Reketrålerne opererer i områder hvor kun Roald Amundsen har vært før dem, sier Hans Ove Semmingsen.
– Hovedgrunnlaget for tråleren vi ønsker å skaffe oss, blir reker. Torsk skal den kun fiske i de perioder av året hvor reker er helt utilgjengelig, sier han.
Råstoffutfordringer
Hans Ove Semmingsen sier at rekenæringa de siste 10 årene har opplevd store utfordringer med å få tak i råstoff.
– I 2013-2014 var det bare seks båter som driftet aktivt på reker. Da var rekeprisen 21,50. I 2015 skrudde vi opp prisen til over 35 kroner, noe som ga et stort løft i fangstvolumet, til totalt 24.300 tonn. Men markedet greide ikke å svelge unna varene til denne prisen. Med priser på 25 kroner hadde vi i fjor et totalvolum på 17.500 tonn og i år ser vi ut til å havne på et volum på godt under 15.000 tonn, noe som er for lite til å kjøre full produksjon, sier Semmingsen.
– Ifølge forskerne er det forsvarlig å ta ut 70.000 tonn reker årlig i Barentshavet og ved Svalbard. Hvis vi greier 40.000 tonn, er det reker for 1 milliard kroner bare i førstehåndsverdi.
Mens det er manglende interesse fra norske båter for å fiske reker, er interessen økende fra land som Færøyene, Litauen og Grønland. Vi ser også en økende interesse fra Russland. Russerne har per i dag minst tre reketrålere i aktivitet nord i havet, sier Hans Ove Semmingsen.
