– De kaller meg mamma

– Jeg tror ikke folk er klar over hvor lett dette er, sier Mari Maurstad etter en ukes ferie med unge asylsøkere fra Gibostad.
nyheter

OSLO: Folkebladet har tidligere skrevet om at skuespilleren Mari Maurstad spanderer Oslo-ferie på seks enslige mindreårige asylsøkere i sommer, hvorav to er fra mottaket på Gibostad.

I løpet av en uke har de unge afghanske mennene bodd hos skuespilleren og vært med på Tusenfryd, Tryvann klatrepark, bærtur, fjelltur og mer.

– Dette har gått over all forventning. Man skulle kanskje tro at det å ha seks gutter i puberteten på besøk kunne bli litt vanskelig, men det har vært helt fantastisk, sier Maurstad.

Hun takker mottakene for stor forandring etter hun ble kjent med asylsøkerne i fjor høst.

– Tidligere var de mer usikre og preget av alt det vonde de hadde vært igjennom. Nå var de blitt virkelig flotte unge mennesker, med alle egenskapene en mor kan ønske seg, sier hun.

Guttene laget alle måltidene selv og bød på fantastisk afghansk mat, gjorde rent etter seg og holdt alt ryddig og ordentlig. I tillegg foregikk alt på norsk.

– Det eneste de var dårlige på var kildesortering. Hvis det er det verste, så er det ikke så galt, sier Maurstad.

– Ingen dårlig leir

I løpet av uken har de gjort ”omtrent alt som er mulig å gjøre”, forteller hun.

– Vi kom gratis inn på Tusenfryd, hvor vi var nærmest alene og kunne ta alle tingene to ganger. I klatreparken føk guttene gjennom alt som var av zip-liner, forteller Maurstad.

De lot seg heller ikke stoppe av det dårlige været som har herjet sørpå den siste uken.

– Da det regnet som verst gikk vi tur til Vettakollen med primus og pannekakerøre. Det var det viktigste jeg ville vise dem, forteller Maurstad, og legger til:

– Men da vi kom opp så vi selvsagt ingenting i tåka.

Videre var guttene med på kino, på moské og ”turning i Frognerparken.”

– Så det var ingen dårlig sommerleir dette, nei, konstaterer Maurstad og ler.

Stor overgang

Selv er hun litt overrasket over ikke å kunne peke på en eneste utfordring fra uken.

– Man skulle tro at disse 17-åringene var fulle av testosteron, og jeg var redd det skulle ta helt av. Men de var disiplinerte, rolige, hjalp til og tok vare på hverandre, forteller en ettertenksom Maurstad.

I forhold til norske ungdommer nøyde disse seg med mindre, satt mindre med mobilen, og hadde glede av å bare sitte og prate, bemerker hun.

– Det var fint å se hvor fint de hadde det sammen, og at de var kommet litt over de verste opplevelsene sine, sier Maurstad.

– Med tanke på bakgrunnene deres, kan ikke alle disse opplevelsene bli litt mye for dem?

– Det er klart at når du har bodd i en dårlig hytte i et jordbruksområde i et farlig Afghanistan, er det litt langt til det å henge opp ned og spise sukkerspinn på Tusenfryd, svarer Maurstad.

Hun mener imidlertid de har tilpasset seg gradvis i løpet av tiden i Norge.

– Det virker som de takler overgangen. Der har mottakene gjort en fantastisk jobb, sier hun.

– Skal gjentas

Maurstad håper nå enda sterkere at flere vil gjøre som henne.

– Jeg tror ikke folk er klar over hvor enkelt dette er. Det er bare å gå på et mottak si ”hvem vil være med meg hjem og spise middag”, sier hun, og legger til:

– Mennesker som kritiserer denne gruppen skulle vært her. Man kan ikke tenke seg det de har opplevd, og det skulle vi gjerne satt oss litt mer inn i.

Selv er Maurstad innstilt på å gjenta suksessen.

Ja, og vi må være flinke til å holde kontakten. Det skulle jo være lett nå med all teknologien, sier hun.

– Er du mammaen deres nå?

– Ja, de kaller meg for mamma. Det er jo hyggelig, sier Maurstad, og avslutter:

– Det er virkelig ingen forskjell på ”oss og dem”. Bortsett fra dette med kildesortering, da.