I en stor undersøkelse som ble presentert i fjor høst om hvordan ukrainske flyktninger opplever Norge, uttrykte mange at de har vært bekymret for hvor i Norge de ville bli bosatt.
Mange ytret også frustrasjon over at de ikke kunne påvirke beslutningen i den grad de ønsket.
I Bergen bor to av flyktningene som har kjent på usikkerheten og frustrasjonen:
Siden august i fjor har Kateryna og datteren bodd i en kjellerleilighet hos samboerparet John Pedersen og Birgith Skogly i Sædalen i Bergen.
Den har hun delt med venninnen Kristina Vengerenko, som i likhet med Kateryna er vokst opp i storbyen Zaporizjzja.
Byen ligger vel fem mil fra Enerhodar, som huser Europas største atomkraftverk.
Området der kraftverket ligger er under kontroll av russiske styrker.
I juni i fjor fikk Kateryna beskjed om å flytte til Salangen. Da hun takket nei til å dra fra Bergen til Salangen, mistet hun retten til støtte til livsopphold fra Nav.
Hun var heller ikke lenger kvalifisert til introduksjonsprogrammet som skal forberede flyktninger til deltakelse i det norske arbeidslivet.
Programmet utløser en stønad på over 200.000 kroner i året, og gis dersom man takker ja til tilbudet om bosettingskommune.
Å leie egen bolig har 34-åringen ikke hatt råd til, og i snart ett år har hun vært avhengig av gode hjelpere i Bergen.
– At systemet skulle fungere slik i Norge, var overraskende, sier Birgith Skogly til VG.
Både hun og samboeren jobber i Bergen kommune. De sier de er skuffet over hvordan myndighetene forholder seg til flyktninger som Kateryna.
– Hun straffes av staten fordi hun ikke ønsker å forlate trygge omgivelser i Bergen. Her har hun fått et nettverk av folk som stiller opp for henne og datteren, og hun bidrar tilbake til samfunnet på ulike måter, sier Birgith.
For småbarnsmoren har hverdagen i Norge bydd på store økonomiske utfordringer siden hun kom til Bergen i fjor vår, selv om hun har jobbet hardt for å etablere seg i Vestlandets hovedstad.
Hun har jobbet som frivillig både på det ukrainske senteret i Bergen, og hos organisasjonen KIL Fond i Bergen, som deler ut mat og andre livsnødvendigheter til vanskeligstilte.
Kateryna, som var profesjonell spydkaster i Ukraina, bruker i tillegg flere timer i uken på å trene friidrettsungdom i et idrettslag i Bergen.
For den jobben får hun rundt 1800 kroner i månedlig godtgjørelse. I tillegg har hun skaffet seg jobb hos et rengjøringsbyrå et par timer per dag, og dette utgjør nå hovedinntekten hennes.
I oktober ble hun innvilget 2300 kroner i bostøtte, i tillegg til strømstøtte, fra Husbanken og Bergen kommune.
Men det monner lite i et kostnadskrevende land som Norge.
– Situasjonen er vanskelig. Men vi er utrolig takknemlige for alt det disse fantastiske menneskene gjør for oss, sier Kateryna, som fikk bo gratis hos Skogly og Pedersen til bostøtten og strømstøtten var på plass i fjor høst.
Beskjeden om å flytte til Salangen kom i juni. Også Kristina fikk beskjed om at hun skulle bosettes i Salangen. Men å flytte ønsker ingen av dem.
– Det betyr nytt stress, og mye usikkerhet. Zlata trenger ro og trygghet, og flytting til et nytt miljø vil ikke være bra for henne, sier femåringens mor.
Kateryna har fått avslag på søknaden om støtte til livsopphold fra Nav.
I begrunnelsen fra Nav heter det at personer som er bosatt i en kommune etter avtale mellom kommunen og UDI, som hovedregel ikke har rett på tjenester etter loven fra andre kommuner de fem første kalenderårene.
Unntaket er dersom flyttingen er avtalt mellom de to kommunene, eller det foreligger særskilte forhold.
– Du fikk tilbud om bosetting i Salangen kommune i år. Du har valgt å takke nei til tilbudet. Du har valgt å etablere deg selv i Bergen kommune uten offentlig hjelp, heter det i vedtaket fra Nav.
Videre skriver Nav at dersom flyktninger som velger å takke nei til tilbud om bosetting, vil vedkommende miste retten til introduksjonsprogram og introduksjonsstøtte - og miste muligheter til økonomisk støtte fra kommunen.
– Bergen kommune har opplyst at personer som velger å bosette seg uten offentlig hjelp, ikke vil ha rett til sosialhjelp.
Kateryna sier hun føler et tungt ansvar for å gi datteren trygge oppvekstvilkår. Zlata trives i barnehagen i nærområdet, og moren vil gjerne at hun får fortsette der.
To ganger fikk Kateryna avslag på søknaden om redusert sats i barnehagen for datteren, men på tredje forsøk ble søknaden innvilget.
Både organisasjonen der hun jobber som frivillig, og husverten Birgith Skogly, har hjulpet henne med å betale barnehageutgiftene på 3330 kroner i måneden.
34-åringen har også hatt problemer med å få registrert datteren på adressen de bor på i Bergen.
– Vi opplever at det er veldig vanskelig å orientere seg i byråkratiet, sier Birgith, som har forsøkt å hjelpe henne med å nå frem i det offentlige.
Men det har vært flere tilbakeslag for småbarnsmoren.
Søknaden om å få innvilget barnetrygd ble avslått. Begrunnelsen var at hun ikke hadde oppholdstillatelse i Norge i mer enn tolv måneder.
Nav opplyser til VG at de fleste ukrainske flyktninger ikke har rett påbarnetrygd nå, men at de vil kunne få rett til det når de får forlenget oppholdet ut over ett år.
– Hvis ikke vi hadde hatt så gode støttespillere i Bergen, vet jeg ikke hva vi skulle gjort, sier Kateryna.
Monika Schelander er leder i KIL Fond Bergen og Omegn. I et brev til daværende byrådsleder Roger Valhammer, sendt i august i fjor, skriver hun at dette ikke handler om at Salangen ikke er en bra kommune.
– Men det er ikke der de har skapt seg en hverdag. En hverdag de anser som trygg og god, en hverdag som inneholder viktige relasjoner med venner og mennesker som de anser som familie, skriver hun.
Bergen kommune opplyser til VG at det i utgangspunktet bare er de som kan forsørge seg selv som kan takke nei til tilbud om bosettingskommune.
– Kommunen får jevnlig henvendelser fra flyktninger som har fått vedtak om bosetting i andre kommuner og som ønsker å bli boende i Bergen. Vi opplyser da om at kommunen ikke kan overprøve bosettingsvedtaket fra IMDi.
Kommunen opplyser at de tilbyr introduksjonsprogram til flyktninger som er bosatt med offentlig hjelp og som har rett eller rett og plikt til program. Kommunen gir ikke tilbud om introduksjonsprogram til øvrige flyktninger.
– Som storby erfarer vi at det alltid vil være flyktninger som ønsker å flytte til byen uten å bli bosatt med offentlig hjelp. Om vi skulle gitt alle tilbud om introduksjonsprogram, vil dette stå i motsetning til den nasjonale bosettingspolitikken om at flyktninger skal bosettes over hele landet.
– Er det slik at personer som velger å bosette seg uten offentlig hjelp, ikke vil ha rett til sosialhjelp?
– En forutsetning for å kunne bosette seg uten offentlig hjelp, er at flyktningen ikke har behov for økonomisk sosialhjelp.
På spørsmål om det kan bli tatt spesielle hensyn i saker der for eksempel barn er involvert, svarer kommunen:
– Det kan gjøres unntak dersom det er «åpenbart urimelig» for flyktningen å flytte til kommunen som er tildelt av IMDi. Det foretas en helhetsvurdering hvor barns situasjon er ett av flere forhold.
Kommunen skriver at det er en konkret og individuell vurdering hvorvidt det er «åpenbart urimelig» å avslå en søknad om økonomisk sosialhjelp fra en flyktning som har takket nei til tilbud om bosettingskommune.
Direktør i IMDi, Libe Rieber- Mohn, skriver i en e-post til VG at de ikke kommenterer enkeltsaker.
– Bosetting med offentlig hjelp er et tilbud fra staten, og ikke en plikt, og det gis kun ett tilbud om bosettingskommune. Dette gjelder uavhengig av nasjonalitet. Hvis man velger å takke nei til tilbudet om bosetting, kan man miste rettigheter til introduksjonsprogram og andre økonomiske ytelser. Klarer man seg økonomisk på egenhånd, står man fritt til å bosette seg i hvilken kommune man selv ønsker.
– Er det rom for å gi unntak?
– Det gis kun ett tilbud om bosettingskommunene, og det er i utgangspunktet ikke rom for unntak.
Her kan du hvor mange flyktninger som er bosatt i din kommune: