I den moderne, medisinske tradisjonen er det diktaturet som har gitt oss fantastiske resultater

Koronapass og det urettferdige livet

KORONAPASS: Det er mye som er kjempeurettferdig i samfunnet, men koronapassene er neppe det mest problematiske, skriver Ina Gravem Johansen. FHIs koronasertifikat har en QR-kode i en mobil applikasjon, som viser grønn farge om en person er fullvaksinert eller rød dersom man ikke er det. Koronasertifikatet er å finne på Helsenorge.no.   Foto: Heiko Junge / NTB

Naturen er urettferdig, spesielt ovenfor de svakeste. Dette skal være det siviliserte samfunnets største bekymring.

Ina Gravem Johansen
synspunkt

Koronapassene er her og debatten om personvern og segregeringssamfunn raser i demokratiet. Men i den moderne, medisinske tradisjonen er det diktaturet som har gitt oss fantastiske resultater.

Skal vi tillate at de uvaksinerte blir en pariakaste som ekskluderes fra konserter og restauranter, spør juristene. Et kritisk blikk er viktig, men debatten er ikke helt nyansert. Samfunnet er allerede urettferdig og stiller ultimate krav rundt en rekke personlige forhold.

Først en viktig oppklaring rundt vaksiner. De har aldri bare handlet om individets sikkerhet. En stor motivasjon bak de brede vaksinasjonsprogrammene handler om solidaritet. For når befolkningen nærmer seg flokkimmunitet beskyttes også den lille prosenten som av ulike medisinske grunner ikke kan ta vaksiner. Derfor er vi så heldige, men muligens også så fordummet at vi ikke lenger har snøring på hva polio, meslinger og difteri egentlig innebærer av djevelskap.

I Norge, vel å merke. For det er her, på den øverste sirkelen av kransekaka vi er priviligerte nok til å få delta i effektive vaksinasjonsprogrammer. Samtidig øker vaksineskepsisen jo mer vi fjerner oss fra sykdommene.


Det trengs en stor lekseopprydding i skolesektoren

Skole: «Dagens leksepraksis er ulovlig»


Ja, det finnes bivirkninger av vaksiner. Helt klart. Men forskningen levner ingen tvil om at gevinsten trør bakdelene ned i støvlene. På samfunnsnivå. På individuelt nivå kjenner noen på større frykt for vaksinen enn sykdommen, helst hvis man ikke er i risikosonen. For eksempel vedrørende korona.

Det er lett å bli kjempeirritert på de som ikke vil la seg vaksinere, men her må vi styre beint. Selvbestemmelsen og valgfriheten skal fremdeles stå sterkt i vårt samfunn. Mer interessant er det å diskutere motstanden mot at koronapassene innføres, er det rettferdig at noen ekskluderes fra kulturlivet? Det er mye som er kjempeurettferdig i samfunnet, der koronapassene neppe er det mest problematiske. De uvaksinerte kan fremlegge negativ test og delta.

På de samme konsertene, kafeene og teaterforestillingene er det mange funksjonshemmede som kan glemme å møte, uansett hvor mange vaksinedoser de har innabords. Tilretteleggingen for rullestol er fremdeles alt for dårlig og tilfeldig både med tanke på trappeinnganger, dørdimensjoner, toaletter og sitteplasser.

Og hvis man kommer inn, ekskluderer menyen enda flere. For i dag er alle serveringssteder pålagt å oppgi allergener i rettene, men allergikere har ofte sluttet å forvente at det finnes noe på menyen for dem. Folk med alvorlig matallergi kan ikke droppe innom et spisested som andre. De ekskluderes fra en rekke sosiale settinger som inkluderer mat.



Juristene problematiserer koronapasset ut fra at folk må oppgi personlige helseopplysninger for å delta. Et reelt dilemma, men likevel ikke nytt i samfunnet. Spesielt ikke i helsesektoren der overraskende mange fremdeles er uvaksinerte mot covid. Men helsevesenet er den instansen som ikke har glemt hvordan sykdommer fungerer.

Derfor er det krav om å avdekke eventuell tuberkulosesmitte før helsefagstudenter får praktisere i sykehus. Det samme gjelder hvis helsepersonell har oppholdt seg i land med mye smitte. Et krav altså, uten åpning for debatt om personvern. Det nye er silkehanskene som nå benyttes rundt hvorvidt helsepersonell tar koronavaksine, der arbeidsgiver plutselig ikke kan kreve dokumentasjon.

Plikt og krav er også etablert i flere profesjoner. Alle som jobber i barnehage må fremlegge politiattest som viser at man ikke er dømt for sedelighetsforbrytelser. Åpenbart et inngrep i den personlige sfæren, men fortjenesten er så udiskutabelt positiv at samfunnet unisont har konkludert med at gevinsten trumfer belastningen.

Det samme gjelder nyankomne flyktninger. Tuberkulosetest er en selvfølge og istedenfor å problematisere personvernet oppfattes tvangen som et gode for samfunn og individ. Vi lokaliserer smitte, behandler og slår ned sykdom. Dette er vi gode på i Norge. Medisin er ikke et demokratisk fagfelt, den gir glitrende resultater gjennom et forskningsbasert diktatur av testing, behandling, prosedyrer og kontroll.

Innen trafikksikkerhet aksepteres det samme. Ingen interesserer seg for om din frihetstrang melder at du ikke vil bruke bilbelte, eller trø gassen i bånn i 40-sonen. Glem det eller bli fotgjenger.

Demokratiet Norge har med andre ord integrert en god del tvang og krav, den personlige friheten er langt fra total. I spesielle tilfeller aksepteres det at personvernet må vike for å beskytte fellesskapet.



Koronapasset et ett virkemiddel i det ansvaret fellesskapet har for å sørge for at helsevesenet ikke kollapser og at de utsatte gruppene beskyttes. De som ikke kan vaksinere seg eller som ikke tåler å bli smittet til tross for fullvaksinering.

For naturen er urettferdig, spesielt ovenfor de svakeste. Dette skal være det siviliserte samfunnets største bekymring.

i den moderne, medisinske tradisjonen er det diktaturet som har gitt oss fantastiske resultater.