Det trengs en stor lekseopprydding i skolesektoren

Dagens leksepraksis er ulovlig

HEIMELEKSER: Det er ganske tragisk å innse at alle timer pliktoppfyllende foreldre har lagt ned på å motivere, tvinge, forhandle og presse barnet til å gjøre lekser har vært en temmelig meningsløs, antipedagogisk innsats, skriver Ina Gravem Johansen.  Foto: Frank May / NTB scanpix

Det må gjøres en stor lekseopprydding i skolesektoren, der gammel vane må justeres opp mot forskning og juss

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

Har du som forelder tenkt at lekser i grunnskolen er et mas som belaster ungene for mye? Da burde du satt foten ned. Skolene har ingen rett til å påtvinge barna lekser, selv om de gir uttrykk for det.

Det er Opplæringsloven som regulerer hva skolene skal forholde seg til. Når loven ikke omtaler lekser råder det en gedigen misforståelse at rektorer kan definere hjemmelekser som en del av undervisningen. I Norge er dette vanlig fra 1. klasse, uten dekning i lovverket eller pedagogisk forskning. Dermed kan oppveksten bli preget av unødvendig press og krangling der ungen overstrekkes mellom store leksekrav og venner, aktiviteter og behovet for å ha helt fri.

Dagsrevyen belyste saken nylig og forklarte leksehistorikken. I 1800-tallets omgangsskoler reiste lærere rundt og underviste to måneder i året. De laget oppgaver elevene kunne jobbe med resten av året. Lekser var skolearbeid i påvente av at læreren kom tilbake. I dag har barna full skoleuke og skal altså holde på med teoretiskskole hjemme også. Ikke rart ungene protesterer. Etter å ha pløyd gjennom metervis av lekseforskning har undertegnede ikke lyktes i å finne en eneste rapport som konkluderer med noen læringseffekt i barneskolen.

Kirsti Lien Holte, førsteamanuensis i pedagogikk uttaler til NRK at det har overveiende negativ effekt og særlig som kilde til stress og konflikter i hjemmet. I tillegg forsterker lekser de sosiale forskjellene mellom barna.

For rapportene konkluderer med at lekser øker sosiale ulikheter. Foreldrenes grad av utdanning, overskudd og akademisk interesse avgjør om barna får leksehjelpen som avgjør om det kan bli et læringsutbytte. I ungdomsskolen vel å merke, det er fremdeles ingen funn som tyder på positiv effekt i barneskolen, uansett oppfølging i hjemmet. Barn av mer ressurssvake foreldre har bare negative utslag av lekser: Lav grad av mestring, redusert skoletrivsel og resultat. En annen faktor som alltid slår negativt ut, uansett alder og sosial klasse er for mye lekser. Det virker antipedagogisk for alle.

Så hvor kommer den store, norske lekseoppslutningen fra? Trolig handler det om gammel vane og for dårlig kunnskap om lovverket. For når forskningen heller ikke hoster opp flere argumenter for dagens leksepraksis og det samtidig er stor misnøye rundt leksene, må vi dra topplokket opp av sanda og se oss rundt.

Finland praktiserer helt leksefri grunnskole, i tillegg legges kunst- og håndtverk inn som sentralt pedagogisk verktøy i samtlige fag. Med masse kreativitet, praktiske øvelser og fritid helt uten lekser skårer finske barn svært høyt på faglige prestasjoner i alle fag. Vi må innse at den norske test-, teori- og leksemodellen er helt avleggs.

Dagsrevyen gjorde et forsøk på å balansere nyhetssaken med å finne en lekseforkjemper fra forskningens verden. Det virket ikke lett, men Thomas Norddal, professor i pedagogikk, kunne si seg positiv til lekser med en rekke forbehold. Også han poengterte at bare de eldste elevene kan ha læringsutbytte om mengden er liten nok, stoffet er gjennomgått og forstått på skolen slik at eleven klarer leksene uten hjelp. Forbehold de færreste kjenner igjen i fra dagens praksis.

Et argument som ofte nevnes for lekser er at ungene skal lære å jobbe med stoffet hjemme, for det kreves i høyere utdanningsforløp. I så fall bør aldri lekser introduseres før i ungdomsskolen, der de kan ha litt effekt, i riktig og lite nok format. Eller er det på tide å begynne verdsette erfaringen og læringen ungene får tid til om leksepresset tas helt bort?

Det er ganske tragisk å innse at alle timer pliktoppfyllende foreldre har lagt ned på å motivere, tvinge, forhandle og presse barnet til å gjøre leksejobb har vært en temmelig meningsløs, antipedagogisk innsats. Eskalerende konflikter, hyling og protester fra den slitne ungen vitnet egentlig om tvilsom foreldreomsorg. Kirsti Lien Holdte mener flere foreldre bør ta barnet og eget familieliv på alvor og gi skolen beskjed om at de ikke akter å prioritere lekser, siden lekser egentlig er helt frivillig.

Den forrige regjeringen sendte ut et høringsforslag om at skolene skal kunne innføre lekseplikt, mens dagens regjering ikke har bestemt hva de vil konkludere med. Per i dag er det altså ingen lovhjemmel for leksetvang.

Dermed har norske skoler et stort forklaringsproblem vedrørende det leksepresset elever og foresatte utsettes for. En del familier har også blitt ekstra skviset ved at skolen har sendt bekymringsmelding til barnevernet fordi det ulovlige leksepålegget ikke har blitt fulgt opp hjemme. Samtidig utvikler stadig yngre barn stress og angstlidelser. Så galt går det når tradisjon får trumfe både fornuft, lovverk og forskning.

Det må gjøres en stor lekseopprydding i skolesektoren, der gammel vane må justeres opp mot forskning og juss. I mellomtiden er det bare å sende mini ut i akebakken med god samvittighet. Matteleksa venter ikke nødvendigvis på å bli gjort. Kanskje venter den på å bli avvist.