Kriminalisering av konverteringsterapi:

Forventer et tydelig forbud

FORDØMMIMHG: - Kjønnsidentitet og seksuell legning er ikke noe som kan endres gjennom ytre fordømming, skriver Ina Gravem, Johansen.   Foto: Gorm Kallestad, NTB

Loven må også kriminalisere overgriperne i disse sakene, om vi skal komme praksisen til livs

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

Med ny regjering følger høye forventninger om et tydelig forbud mot såkalt «konverteringsterapi». En lov som gjør det straffbart å trakassere og psykisk mishandle homofile, lesbiske og bifile, også i religiøse miljøer.

Det burde være en selvfølge at praksisen er straffbar. I Norge er verken hets, diskriminering eller forfølgelse på bakgrunn av kjønnsidentitet eller legning lov. Men merkelig nok har religion gitt et unntak fra den juridiske beskyttelsen som ellers gjelder samtlige innbyggerne. Kristen religion, vel og merke. Det har nemlig rådet en berøringsangst mot å beskytte folk mot den kulturelle praksisen fra akkurat denne avdelinga, som fremdeles påfører nordmenn enorm lidelse. En totalt uakseptabel blindsone innen norsk juss.

Situasjonen er like absurd som om vi skulle tillate barnemishandling fordi mor eller far selv fikk bank i oppveksten. Hele poenget med lovverket er å sikre like rettigheter for alle individer. Det er ikke foreldrenes grad av empati eller menighetens vilje til å trosse menneskerettighetene som skal definere innbyggernes grad av trygghet. Det norske samfunnet har evnet å være tydelig på dette når det kommer til fremmedkulturell praksis, for eksempel tvangsekteskap.

«Konverteringsterapien» har vi enda ikke fått bukt med, trolig fordi denne har røtter i den norske kristenkulturen. Når problemstillingen står oss for nært, blandes kortene. Plutselig klarer ikke samfunnet å ta tydelig avstand men mikser inn begrepet religionsfrihet.

Selv om norsk rettspraksis egentlig er klar på at mishandling, enten det gjelder barn eller andre voksne, overhodet ikke kan legitimeres gjennom kulturell eller religiøs overbevisning. Det er derfor samfunnet har opprettet et barnevern med hjemmel til å gripe inn mot samtlige variabler av omsorgssvikt.

At mange religioner har en mørk historikk når det kommer til å invadere individets kjærlighetsliv, er en kjent sak. I Norge har bibelmiljøene bedrevet mishandlingen som handler om å ydmyke, skambelegge og skremme individer til å utslette seg selv.

Begrepet «konverteringsterapi» er rett og slett ubehagelig å bruke, fordi ordet i seg selv er et manipuleringsforsøk. Kjønnsidentitet og seksuell legning er ikke noe som kan endres gjennom ytre fordømming. I den grad ordet terapi skal benyttes i disse sammenhengene handler det om den faglige støtten helse- og sosialsektoren kan tilby individet i prosessen med å avdekke bredden i egen identitet, akseptere og leve ut sin natur. Det stikk motsatte, med andre ord.

Ofre for «konverteringsterapien» forteller om prosedyrer der de blir sendt til et eldreråd av religiøse fundamentalister, ofte gubber. Disse spør og graver om den unges seksuelle følelser, fantasier og erfaringer. En invadering som er et overgrep i seg selv, påfulgt av at det unge sinnet defineres som syndig, feilkoplet og uakseptabelt. Et ugress som skal lukes ut. Den unge skal bli en annen, mer akseptert utgave gjennom intens bønn og dypt selvhat.

Praksisen er en oppskrift på hvordan ødelegge folk. Mobbing av verste sort, utført av mennesker i sentrale tillits- og maktposisjoner. Ofrene tvinges inn i psykisk uhelse og selvforakt — og fratas friheten til å utforske gleden i eget kjærlighetsliv.

Solberg-regjeringen kom med et halvhjertet forsøk på å bli kvitt denne stinkende tradisjonen som praktiseres i dagens Norge. Halvhjertet, fordi lovforslaget bare definerte beskyttelse av barn under 16 år. Et feigt standpunkt da vi vet at det nettopp er ungdom og unge voksne som er mest utsatte.

Med dagens nye regjering forventes et tydelig forbud. En kompromissløs lov som ikke aksepterer verken barnemishandling eller forfølgelse og trakassering av voksne på bakgrunn av legning. Loven må også kriminalisere overgriperne i disse sakene, om vi skal komme praksisen til livs.

Neste steg er rettsprosesser og straffeutmålinger som ikke feiger ut bare fordi det er hvite, norske menn i dress som sitter tiltalt med bibelen i hånden. For når verken kunnskap om menneskenaturen, psykologi eller menneskerettigheter har utslettet en praksis som dette, er det ikke nok å vifte med regnbueflagg en gang i året.

Det er på tide å fylle opp noen fengselsceller med eldreråd og sette resten av befolkningen fri gjennom utvetydige og solide politiske vedtak.