Min tur å være et ansikt på massen av skam:

Flyskrekk!

ABSURD: - Jeg er nemlig en kurert flyskrekker, dog gjennom en ganske absurd, ikke kvalitetssikret metode, skriver Ina Gravem Johansen. Her ser vi Bardufoss fra et SAS-fly som nettopp har tatt av.  Foto: Steinulf Henriksen

Jeg begynte i alle fall å trives i fly, omtrent samtidig som miljøkrisa kom og nedjusterte gleden et par nøkterne hakk

synspunkt

Det er det lov å reise igjen, men Lørdagsrevyen belyste nylig temaet flyskrekk som et så lammende problem at 250.000 nordmenn ikke nærmer seg flyplassen engang. Men det finnes hjelp, hele åtte prosent blir kvitt angsten gjennom kurs. NRK besøkte et slikt antiskrekk-kurs der deltagerne ville være anonyme, for det er flaut å lide av irrasjonell frykt.

Kanskje er det min tur å være et ansikt på massen av skam. Jeg er nemlig en kurert flyskrekker, dog gjennom en ganske absurd, ikke kvalitetssikret metode. Nemlig eksponeringsterapi med fullstendig skrekkovertent medpassasjer. En Bestemor. Overraskende lik Gollum fra Ringenes herre-universet. Jeg er fremdeles usikker på hvilken identitet som var den ekte.

Skikkelsen deiset ned i flysetet ved siden av meg. Med en tynn, hvit manke som forgjeves hadde vært gjennom et dresseringsforsøk med hjemmepermanent. Hårstråene sto ut som forvirrede antenner. To kulrunde pupiller naglet seg i blikket mitt, skjelvende klør boret seg inn i armen min mens gamla hveste: «Fortell hva du heter. For vi to skal tilbringe jordlivets siste sekunder sammen». Det faktum at hun ellers duftet av kromkaker og sikkert var bautaen for en flokk barnebarn der hjemme, gjorde opptrinnet enda mer skremmende og surrealistisk.

For skjebnens utspekulerte regi, denne søndag formiddag på Fornebu flyplass, var å la to flyskrekk-ekstremister sitte sammen. Hele veien mot nord. Jeg var 18 år og hadde fått fobien kastet på meg. Min filosofiske tilbøyelighet konkluderte med at de som ikke var redd for å sitte innelåst i en blikkboks høyt over alle de som faktisk er flyvedyktige, var utilregnelige og manglet eksistensiell bakkekontakt.

Deretter meldte tvilen seg rundt poenget med sikkerhetsprosedyrene om bord. For når flyet eksploderer, knekker, styrter eller kræsjer, virker det lite sannsynlig at passasjerene glir pent ned i havet slik oppskriften viser. Den oppmerksomme Widerøe-passasjeren har heller ikke unngått å konstatere at flymotorene høres nøyaktig ut som de gamle gressklipperne. Sånne som stanser hvert tredje minutt, og ellers lever livet i ondsinnet affekt.

Jeg hadde bedt fastlegen om hjelp. Men det eneste medisinmannen i det forrige årtusen kunne tilby var beroligende piller. Med rød trekant og greier. Det nektet jeg indignert. Skulle jeg være den eneste tullingen som var for dopa til å få på redningsvesten? Når jeg skulle møte døden der oppe fikk det i alle fall bli i adekvat bekledning. Gul redningsvest med fløyte. Litt verdighet, liksom.

Denne søndagen, bakerst i flyet, var ekstra ille. Jeg hadde besøkt en venninne, og natta hadde vært av det vel fuktige slaget. Nå kjempet bakrusen og flyskrekken om å etablere det mest brutale grepet om lørvete spaghettinerver. Skrekken, kvalmen og panikken var så overveldende at jeg egentlig øynet et håp om å faktisk besvime. Bare være vekk helt til nordnorsk bakkekontakt var et faktum.

Men så dukket hun opp. Bestemor Gollum. Med vokshvit hud. For alle med intens flyskrekk bestiller selvfølgelig sete bakerst. Man vil jo ikke sitte i snuten når flyet styrter. Så her satt vi sammen. Den blinde og den halte. Pesten og koleraen. To vrak.

Hun bablet uten stopp. Innimellom stakk hun de Gollum-svarte øynene helt opp i luggen min: «Hvorfor sier du ingenting? Du skal fortelle meg at dette går bra, eller gjør det ikke det?»

Hun forventet trøst. Fra en som var like gal som henne selv. Jeg gjorde et forsøk: «Statistikken sier visst at vi trolig overlever...» Men å satse på falsk trygghet ovenfor et vesen som er skjerpet i dødsangst, er håpløst. Bestemor klikket: «Du tror vi skal dø, du! Hvem er du egentlig, har han Tykjen sendt deg for å skremme meg ihjel?»

Det viste seg at i likhet med Gollums ambivalente forhold til en opphøyet ring, led bestemor av et tveegget og tidvis ampert forhold til sin gud. Hun vekslet mellom å be, true og påkalle hele hierarkiet fra sjefskontor til kjeller. Hadde jeg ikke hatt en nøktern ateisme å klamre meg til, hadde dette virkelig bikket skrekken over kanten. For det står vitterlig beskrevet i den gamle boka at mindre provokasjoner enn dette har utløst pikante bølger av dødelig straff.

Men nå lettet flyet, og jeg kunne høre gressklippermotorene harke. Jeg kapitulerte. Knep igjen øynene. Presset den verkende skallen mot flysetet og grep bestemors iskalde hånd. Klemte den så hardt at hun endelig ble stille. Slik satt vi og klamret oss til hverandre. To havarerte livbøyer på siste reis.

Men overraskende nok så overlevde vi. På bunnpunktet snudde til og med lykken for oss begge. Gollum ble som kjent kastet til store filmroller, mens flyskrekken min slapp taket. Kanskje lå kuren i å bli tvunget til å reise med speilbildet av sin egen irrasjonalitet.

Jeg begynte i alle fall å trives i fly, omtrent samtidig som miljøkrisa kom og nedjusterte gleden et par nøkterne hakk.

Poenget er uansett at det virkelig er mulig å bli kurert for fobier, både gjennom kvalitetssikrede kurs og absurde, filmatiske metoder.