Diskriminering, fordommer og idioti:

Hva er det med folk?

Folk sier så mye idiotisk at det er nok å ta av

Stein-Gunnar Bondevik

ANSVAR: – Gutteforeldre bærer et særlig ansvar i forhold til likestilling, mens alle foreldre bærer et enormt ansvar for at minoriteter og utsatte grupper skal få leve best mulig liv, skriver Stein-Gunnar Bondevik.   Foto: Gorm Kallestad, NTB

synspunkt

De to siste ukene har vi sett to graverende eksempler på hets og diskriminering av to utsatte grupper: Samer og unge kvinner. Nettet kokte av rasisme og dyptliggende fordommer da en reineier så seg nødt til å avlive en hund, og mannlige fiskere fikk seg en solid og velfortjent karamell fra en tungt diskriminert og etter hvert meget indignert kvinnelig kollega.

Det er fristende å si at det som kom fram var sjokkerende. Da ser vi litt bedre ut. Det er jo ikke sånn det skal være, liksom. Men det er sånn, og vi vet det. Og jeg kjenner at jeg er så ufattelig lei av det, lunta blir kortere og kortere, forståelsen blir mindre og mindre overfor disse folkene. Ja, ja, hvite middelaldrende menn som sakker akterut, politisk korrekte som dominerer samtalen, man kan ikke si noe som helst lengre, ytringsfriheten er truet og hele det hopprennet der. Jeg gidder ikke høre på det.

Nå tenker jeg at det bare er hard lut som gjelder. Vi må ha mye, mye mer politisk korrekthet inn i samtalene våre. Vi må bli mye strengere på hva man kan si og hva man ikke kan si. Vi må bruke mye mer tid på toleranse, likeverd og historiekunnskap i skolen om hva vi har utsatt våre medmennesker for i generasjoner.

Men vi må først og fremst begynne å agere som festbrems i egne miljø. Vi må arrestere hverandre og være streng, og erkjenne at det meste ikke egner seg til spøk engang, fordi det sjelden er artig, og fordi det er mange som ikke skjønner en spøk heller. Jeg erkjenner at det ikke er helt enkelt å komme med en belærende reprimande når alle de andre sitter og ler, men det er dit vi må. Det er bare å gå i gang. Folk sier så mye idiotisk at det er nok å ta av.

Dernest, og dette er på neste nivå, må man også erkjenne at det er noe som heter ubevisst diskriminering — det er ikke alle signal vi sender som vi i øyeblikket forstår effektene av. Jeg kan gjerne si at jeg er hundre prosent for likestilling og på ingen måte rasistisk, men likevel gjøre meg skyldig i å avbryte kvinner oftere enn jeg avbryter menn, og tillegge en same sine uttalelser mindre vekt enn tilsvarende fremført av en annen person. Man kan bare undre seg over hvorfor.

Jeg ser at mediebildet tenderer til å henge ansvaret på det som skjedde med den unge kvinnelige fiskeren på Fiskarlaget eller på fiskeriministeren. Jeg utelukker på ingen måte at det kan ha noe for seg, men igjen: Det er behagelig når ansvaret blir plassert så langt bort og opp at man ikke oppdager at pilene egentlig peker tilbake på en selv.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Ronald Johansen

Den profilerte forfatteren Knut Smistad skrev noen harmdirrende, kloke ord om denne saken på sosiale medier. Han erkjente at skipper og reder sitter med et klart ansvar, og at kollegene som utførte de verbale og fysiske udådene var klart skyldige, men henledet til slutt oppmerksomheten mot foreldrene, de som er ansvarlige for oppdragelsen, de som skal vise med eksempel hvordan ting skal være, de som skal irettesette ungen på alle tenkelige vis når han kaller mora si for fettkjerring.

Derfor er det rundt kjøkkenbordene, i hverdagen, at fyren (sorry, det er mest menn vi snakker om, selv om rasistiske, fordomsfulle damer på ingen måte er en sjeldenhet) må tas ved hornene. Det er overhodet ingen grunn til å vente til det kommer regler og forordninger, et nytt lovverk eller nye trender eller hva det måtte være. Gutteforeldre bærer et særlig ansvar i forhold til likestilling, mens alle foreldre bærer et enormt ansvar for at minoriteter og utsatte grupper skal få leve best mulig liv.

Og kom nå ikke med at man ikke kan spøke med noe eller kritisere noen som helst lenger. Og ikke bland mobbinga av nordlendinger og møringer og trøndere inn med mobbinga av kvinner og samer — man kan spøke og herje så mye man vil med regionale kulturer i Norge. Vi er alle en del av majoritetsbefolkninga og har som gruppe aldri noensinne lidd overlast av betydning. En slik sammenligning hører derfor ingen steds hjemme, jeg råder folk til å holde flabben igjen om tanken skulle streife dem.

Til slutt: Et lite apropos. Begge disse forferdelig nedrige, triste og stygge sakene fløt til overflaten her nord. Det betyr selvsagt ikke at problemet begrenser seg til nord, på ingen måte. Men det kan likevel være verdt å reflektere over. Vi har gjerne blankofullmakt til å kalle politiet for hestkuk, men kanskje det er på tide å slutte å skryte av vårt brede og folkelige språk, og innse at vi har alvorlige problem å stri med, og at manglende dannelse og tilhørende språkføring er en del av det?