Sjarmen i å innrømme feil

Det eneste supertrikset menneskearten har i forhold til alle andre innbyggere på kloden, er muligheten til å innrømme egen utilstrekkelighet

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

Kjell Ingolf Ropstad prøvde å lure til seg litt ekstra cash og måtte trekke seg som Krf-leder og statsråd da han ble busta. Kanskje hadde ikke utfallet blitt så dramatisk om han hadde skjønt hvor sjarmerende det er når noen bare innrømmer å være en karaktersvak snik.

Dette er ikke en tekst som skal sparke en politiker som helt sikkert har det ganske tøft. Ropstad er bare et representativt eksempel på den ganske eplekjekke rasen av tobeinte predatorer som etter hvert tar ganske stor plass på kloden. Menneskeheten. Gir du denne arten lillefingeren er det ganske sannsynlig at både armen, kroppen, og hele slektstreet går med i dragsuget. For selv om en del pent kan sies om eksemplarer blant mennesker, så er det grådigheten som er det fremtredende adferdstrekket.

Det er trangen til å skaffe seg mer og mer som har generert suksess i innovasjon, men også den selvpåførte, forestående dommedagen som FNs siste klimarapport redegjør for gjennom forskningsbaserte data.

MORAL: - Kjell Ingolf Ropstad er bare en i mengden, selv om det er litt fristende å påpeke at selvbildet til partiet han frontet, har en litt stormanns- gal selvoppfatning når det kommer til egen moral, skriver Ina Gravem Johansen.  Foto: Naina Helén Jåma, NTB

Folk flest altså. Det er det vi snakker om her. Ropstad er bare en i mengden, selv om det er litt fristende å påpeke at selvbildet til partiet han frontet, har en litt stormannsgal selvoppfatning når det kommer til egen moral. Men det er strengt tatt også menneskelig.

Dette er ikke den første politikeren, kommuneansatte, fabrikkarbeideren eller advokaten som har kjent prirringen av å oppdage et lite smutthull i systemet og brukt det til egen vinning. Han er heller ikke den første som, etter å ha blitt avslørt, fremdeles prøver å skjule det egentlige omfanget av svindelen. Leverer en beklagelse så tynn at den kvalifiserer til homeopatisk skvip. Det vanlige er å være lei seg for at man er avslørt.

Denne klassiske prosedyren lente jeg meg også selv mot en gang i barndommen da det viste seg at pepperkakeboksen i boden plutselig var tom på julaften. Først skyldte jeg på katta, så på at det kanskje likevel var noe i at skrubbsultne engler dalte ned og gjemte seg i skjul og matboder, før jeg til slutt måtte ta straffen det er å bli avkrevd en beklagelse.

Det som er dumt, er at så få har oppdaget hvor sjarmerende det faktisk er med folk som bare innrømmer fadesen. Legger kortene på bordet og står i reprimandene: «Jeg har drette skikkelig på draget. Jeg håpet å ikke bli oppdaget og nå når det har skjedd er det flaut. Beklager at jeg så dust som dette».

Hadde politikere og alle andre som gjør noe feil, tatt den litt mer ærlige varianten når avsløringen nærmer seg og innrømmet hele omfanget, så kan det hende tilgivelsen hadde hengt litt løsere. Jeg snakker ikke om den rituelle varianten med kjeks og vin i knestående over en eldgammel bok, men den mellommenneskelige viljen til å gi folk litt slack fordi de endelig viser oppriktighet. For det er virkelig fint når noen demonstrerer litt ryggrad, uansett hvor mye surr de har stelt i stand. Det er rett og slett sjarmerende.

Men isteden betaler vi for svindyre selvutviklingskurs, lederseminarer og personlige trenere som lærer oss å snakke til vårt eget speilbilde om hvor flotte vi er. Hvor sterke, smarte og suksessfulle vi visstnok egentlig er. Når vi skal søke jobber, gå femmila eller klatre opp et skikkelig bratt og farlig fjell, da skal vi visualisere vår indre kraft. Et sjelelig åndedyr som ofte er en tiger, puma eller løve. Vi skal virkelig kjenne at det farlige kattegapet med blod i blikket, det er oss. Derfor blir vi bedre. Vi blir vinnere.

Diskriminering, sier jeg. For i den grad noe annet dyr på planeten vil assosieres med den mentale atmosfæren til den eneste arten som både kan og vil forpeste lufta, fylle havet med plast og gå ut i dagslys iført pastellfarget grilldress, så må det i alle fall være et representativt utvalg som får være med å leke åndedyr.

Sannheten er at mange av oss er bedagelige labradorer, frenetiske geiter og masete måker. I tillegg er noen bare litt for treige, late og konflikskye marsvin. Det er rett og slett superteit å innbille en hamster at han er en tiger. Når konfrontasjonen kommer går det kjempegalt.

Det eneste supertrikset menneskearten har i forhold til alle andre innbyggere på kloden, er muligheten til å innrømme egen utilstrekkelighet. Hver gang den kommer for en dag, og håpe at noen synes sjarmen i å innrømme feil kvalifiserer til nok en runde i manesjen.