Ombruk er blitt et moteord i byggebransjen:

Riv skiten — bygg nytt!

Det er trolig lenge til et politisk parti går til valg på parolen «Skift kledning, nå»

Stein-Gunnar Bondevik

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Ronald Johansen

synspunkt

Et av de store spørsmålene i den store klima- og naturkrisen vi står midt i, er hvordan vi skal få ned forbruket. Denne debatten var nesten helt fraværende i den nylig avsluttede valgkampen. Forståelig nok, det er veldig få stemmer å hente på å være festbrems. Likevel er det den veien vi nå må gå, ellers går ikke regnestykkene i hop.

Beregninger fra Statnett viser nå at strømforbruket i Norge vil kunne komme opp i 220 terrawatt i året fram mot 2050. Det er en økning på 50 prosent fra i dag. Beregningen tar høyde for at dagens fossile utslipp fra industri og transport og byggenæring skal over på fornybar energi, og at livet blant norske forbrukere skal fortsette noenlunde som før.

All denne nye energien må komme fra et sted, den oppstår ikke av seg selv, og vi vet med sikkerhet at det må produseres mye mer fornybar energi i årene som kommer. Men vi vet også at dette medfører kostnader for natur og miljø, uansett om den kommer til lands eller havs eller i reaktorer. Den aller enkleste løsningen for den som vil redusere antall nye vindmøller, nye gruver og andre inngrep er å bidra til den store forbruksbremsen.

FØR: – Den mest direkte kommentaren kom fra en fyr som virkelig ikke klarte å se verdien i tømmeret jeg drev og basket med, for som han sa: «Æ ser bare et stort bål», skriver Stein-Gunnar Bondevik om tømmmerhusene fra 1800-tallet han har tatt vare på i Lenvika. Hytta på bildet er bygd i 1835.   Foto: Stein-Gunnar Bondevik

En av mine kjepphester er vedlikehold av bygg, som kanskje ikke er det kuleste man kan skrive i en lørdagsavis, men likevel: Mange er ikke klar over at byggenæringen er en klimakjempe. Ikke bare på grunn av den vedvarende energibruken i eksisterende bygg, men også på grunn av de store utslippene ved nybygg. Derfor har byggenæringen laget en tiltaksplan for sin egen klimakur, hvor tre av de viktigste tiltakene er å rive mindre, ombruke mer og energieffektivisere eksisterende bygg.

Ombruk er faktisk blitt et ordentlig moteord i bransjen. På et møte med en landsledende entreprenør for litt siden lærte jeg at morgendagens signalbygg ikke blir nyreiste tårn i byen, men gjenbruk av eksisterende bygg. Det betyr at man unngår utslippene fra ny betong, samtidig som man praktiserer ombruk av materialer som allerede er i bygget kombinert med nye energiløsninger.

Problemet er at dersom man skal rive mindre, må det vedlikeholdes mer. Og vedlikehold er ikke så veldig sexy, særlig ikke i det offentlige. I Tromsø er forfallet ved Alfheim svømmehall det aller tristeste eksempelet. Dette praktbygget, som står og kneiser over byen og konverserer med Ishavskatedralen på andre siden, tegnet av samme arkitekt, klarte vi altså ikke å ta vare på. Det er til å gråte over.

Jeg kan jo forstå at det er stas for en politiker å åpne et nytt bygg, en ny vei, eller et nytt badeland for den saks skyld — et veldig synlig bevis på politisk handlekraft. Det hadde nok ikke vært like stor stas å innkalle pressen til å klippe snora for fire nye takrenner på barneskolen, en ny varmepumpe på eldresenteret eller et nytt strøk av den samme malinga på rådhuset. Kanskje det må bli en endring på det?

ETTER: Slik så hytta ut etter oppussing.  Foto: Stein-Gunnar Bondevik

Nå har vi kanskje ikke all verdens kultur for vedlikehold her nord — jeg har i alle fall møtt på mange rare kommentarer rundt mine egne prosjekt. Jeg har tatt vare på et par eldre tømmerhus fra 1800-tallet, hus som stod til nedfalls. Folk som kom rekende forbi når jeg holdt på hadde stort sett to kommentarer: «Riv skiten, bygg nytt», eller «Gubbevaremegvel, no har du kjøpt deg arbeid».

Den mest direkte kommentaren kom fra en fyr som virkelig ikke klarte å se verdien i tømmeret jeg drev og basket med, for som han sa: «Æ ser bare et stort bål». For meg var det sentrale, den gang jeg begynte, ikke først og fremst et bærekraftsmotiv. Vi snakket ikke så veldig mye om det for tjue år siden. Det sentrale for meg var i stedet respekten for håndverket og de som hadde bygd husene i utgangspunktet.

Tømmeret ble hugd i nedre Målselv i 1835, det ble tørket og fraktet, laftet og nøye tilpasset med datidens verktøy, og etter hvert løftet på plass på en steinmur i Lenvika. For meg ble det en ære å få lov til å ta vare på og videreføre alt dette arbeidet og all ekspertisen som lå bak. I tillegg kjennes det som en ekstra gevinst å vite at så lenge jeg vedlikeholder kledningen og holder taket tett, så kan de lett stå i 200 år til, og gjøre samme nytten.

En slagkraftig valgkamp handler veldig ofte om å bygge noe. Jo større, jo bedre. Det er trolig lenge til et politisk parti går til valg på parolen «Skift kledning, nå». Det er synd, for det er antakelig en av de smarteste og lavest hengende klimafruktene som fins.