Vi må snakke mer om kobber:

En rødbrun historie

OMSTRIDT: Ved Repparfjorden i Finnmark kan det snart bli betydelig mer aktivitet enn uttak av stein. I fjellområdene er det konstatert enorme mengder kobber. Men industriprosjektet er omstridt.  Foto: Jan Harald Tomassen

Det er heller ingen sammenheng mellom Energiloven, vedtatt av Stortinget, og energiens lover, vedtatt av naturen

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist
synspunkt

Dette er ikke et innlegg for eller imot gruvedrift i Repparfjord. Dette er en historie om kobber, og dets betydning for det grønne skiftet. Det er mye som tyder på at dette metallets rolle i den historiske endringen vi skal gjennom er kraftig underkommunisert, og at det derfor kan være fornuftig å ta et steg tilbake for å «tenk igjennom tingan en gang te», som salige Terje Nilsen ville sagt det.

Rent kobber er rødbrunt på farge, og de fleste som har fjernet plasten fra en ledning vil ha stiftet bekjentskap med metallets fine kvaliteter, hvorav den aller fremste er å lede strøm (det er derfor det er lurt å ta ut kontakten før man biter av plasten). Kobber er blant de aller eldste metallene brukt av mennesker, og anvendes i dag innenfor en rekke områder.

Kobber kan gjenvinnes et uendelig antall ganger uten tap av virkningsgrad. Derfor er kobber verdens mest gjenbrukte metall, og man mener at om lag to tredjedeler av alt kobber som er utvunnet fortsatt er i bruk. I tillegg til mye gjenvinning utvinnes det ca. 21 millioner tonn kobber per år i gruver over hele verden. Det er mye, men — dersom vi skal nå klimamålene — likevel altfor lite.

De fleste er enige i at verden må over på fornybare energikilder, som sol og vind, for å komme i mål i klimaarbeidet. Beregninger viser at vi må øke fornybarandelen av global energiproduksjon fra 22 til 65 prosent innen 2030. Det betyr en økning på ca 5,3 millioner megawatt. Hver megawatt sol eller landvind krever ca fem tonn kobber. Det vil si at man trenger 25 millioner tonn kobber. Om alt skal produseres ved hjelp av havvind kreves tre ganger mer kobber, altså 75 millioner tonn.

Dette betyr at store deler av de neste årenes globale produksjon må gå til fornybar energi alene om man skal komme i havn. Men det er jo ikke bare energiproduksjon som skal bli grønn, det samme må energibruken. Dersom verdens bilindustri skal lage bare elbiler om ti år, altså ca 70 millioner biler per år, krever dette alene hele årsproduksjonen av kobber. Og da har vi ikke begynt å se på båter og lastebiler, tog, fly og ferger. Og heller ikke tatt hensyn til produksjon av alle andre artikler, særlig elektriske, som anvender kobber.

Som alle skjønner — forholdet mellom tilgang på kobber og verdens miljøambisjoner henger ikke sammen. Hva kan man gjøre med det? Her bør det anføres at det fins alternativ til kobber, for eksempel aluminium. Men dette metallet har ikke de samme strømledende egenskapene, og vil kreve langt mer omfattende utvinning for å gi samme effekt.

Mange hevder at man kan øke gjenvinningsgraden, det er skrevet bindsterke verk om «urban mining», som blant annet handler om å gå på jakt etter brukt kobber i storbyenes mange skuffer og skap. Gjenvunnet metall står i dag for 25 prosent av kobbertilgangen og er økende, men selv ikke 100 prosent gjenvinning vil være tilstrekkelig for å dekke det økte behovet som har dannet seg i forbindelse med omstillingen. Det er rett og slett et mye, mye større innkommende kobberbehov enn utgående gjenvinnbare enheter.

En åpenbar løsning på problemet ligger selvsagt i å øke utvinningen av kobber. Verdens reserver anslås til ca 350 millioner tonn. Dette øker til mange milliarder tonn om man tar med mulighetene for gruvedrift i havet, hvor det fins uante mengder kobber i såkalte manganknoller. Utfordringen her er imidlertid tidsperspektivet - det tar vanligvis 15-20 år å klargjøre et drivverdig funn for drift, og vi har bare åtte år igjen til vi skal være i mål med 55 prosent reduksjon.

En annen løsning kan være å legge om samfunnssystemene totalt og gå tilbake til mer bærekraftige livsmønster. Det hadde kanskje gått her på berget, vi er få mennesker med mye land, jeg skulle gjerne levd et enklere selvbergerliv om jeg hadde fått flere med meg. Jeg tror vi er mange som tiltrekkes av tanken på et enklere liv. Men totalt sett, for kloden, er jeg redd for at vi har gjort oss så avhengige av industriell produksjon og distribusjon av mat og andre essensielle produkt, at om vi skal gi opp fossil energi er vi nødt til å utvikle alternative energiformer.

Mange setter sin lit til forskningen og håper på at noen kommer med noe veldig, veldig lurt om fryktelig kort tid, noe som fjerner behovet for kobber og alle mulige andre metaller. Det hadde vært stas, og det er lov å håpe, men jeg vil advare mot å tro for sterkt på noe slikt. I lakseoppdrett heter det «du lurer ikke biologien». Det er ingen grunn til å tro at fysikken er mer lettlurt. Det er heller ingen sammenheng mellom Energiloven, vedtatt av Stortinget, og energiens lover, vedtatt av naturen.

Vi er nødt til å bevege oss raskt mot et utslippsfritt samfunn. Men det kan hende at det hadde vært klokt å ta et mer helhetlig perspektiv enn å bare henge seg opp i at man skal ha havvind eller landvind, elbil eller hybridbil, blå eller grønn hydrogen. En god start er å snakke mer om kobber.

* Stein-Gunnar Bondevik er direktør samfunnskontakt i Troms Kraft