Samarbeider lobby og kommune for nært?

Oppdrettsnæringas ballegrep

EKSPLOSJON: - Det har vært Solberg-regjeringens prosjekt å la oppdrettsnæringen eksplodere og kalle det for å satse på sjømat. Som om sjømat er ensbetydende med oppdrett, skriver Ina Gravem Johansen.   Foto: Karin beate Nøsterud, VG

Når en rekke kritikkverdige forhold får prege en så definerende sak for kommunens innbyggere, trigges politikerforakt

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

Nå kommer den. Torskeoppdretten. Den sier hopp og kommunene hopper. I Dyrøy protesterer Villfiskforeninga høylytt og er dypt bekymret for både de naturlige fiskestammene og forurensinga i fjorden. To nye anlegg er foreslått selv om et enstemmig kommunestyre vedtok sa at smertegrensa for oppdrett er nådd, gjennom Dyrøy kystsoneplan.

I Senja er ståa enda verre. Ikke sånn å forstå at det er mer ille at Senja-fjordene trutner av sykdom, rømning og slam som alltid følger med åpne oppdrettsanlegg. Men ni nye oppdrettsdispensasjoner for torsk holder på å bli godkjent på svært tvilsomt vis.

Også Senja har vedtatt en kystplan etter grundig utredning, høringer og innspill. Men i samme kommunestyremøte gikk flertallet inn for at disposisjoner kunne gis, dermed mistet utrednings- og høringsgrunnlaget mening. Når torskekonsesjonene nå ligger an til å bli strødd ut skjer det på bakgrunn av en kystplan som i praksis er uten begrensinger. En ignorant holdning til skadevirkningene, den marine biotopen tåler ikke mer oppdrett selv om det er snakk om nye arter.

På toppen skal dispensasjonene sluttbehandles av Utvalg for samfunnsutvikling. Saksbehandlingen er så oppsiktsvekkende udemokratisk at rådmannen fant det nødvendig å varsle dette i høringsdokumentet: «En ordinær planprosess vil gi en formell og bred demokratisk medvirkning i kommunen — mens en dispensasjonsprosess ikke gir det.»

Saken ble vedtatt rett før ferien med høringsfrist 21. september. Hadde det ikke vært stortingvalg i alle kanaler ville dette trolig generert en langt større mediekritisk oppmerksomhet. Isteden har saken druknet litt i nasjonal valgkamp og sommerferie.

Det har vært Solberg-regjeringens prosjekt å la oppdrettsnæringen eksplodere og kalle det for å satse på sjømat. Som om sjømat er ensbetydende med oppdrett. Paradokset er ekstra latterlig i nord, der vårt skreifiske satte Norge på kartet som handelsnasjon lenge før den første oljedråpen så dagens lys. Nå er man villig til å spille russisk rulett med kysttorsken, vi vet at oppdrett skader villfiskstammene. Det snakkes stadig om arbeidsplassene oppdretten generer, men den slår samtidig ut annen sysselsetning innen fiskeri og reiseliv. Et svært underkommunisert hensyn er også befolkningens opplevelse av å tape kulturlandskap og naturglede.

Som skribent får man stadig henvendelser fra engasjerte lesere. For undertegnede har ingen saker generert flere telefoner og meldinger enn et kritisk blikk på oppdrettspolitikken. En del politikere og oppdrettslobby virker indignert for at debatten i det hele tatt løftes. Henvendelsene fra privatpersonen er preget av sinne og tristhet. Maktesløshet og mistillit til en politisk trend der det å generere milliarder til nasjonalt nivå trumfer lokale hensyn. Som bolyst og trivsel.

Det fortelles at gleden ved å ro ut og dorge seimølja er borte. Til og med på avstand fra merdene er fisken ofte full av oppdrettsfor, lukter råttent, er slapp i kjøttet og slimete i skinnet. Folk som alltid har fisket til eget bruk serverer ikke dette til katta engang. De parkerer båten og livskvaliteten som fulgte med og spør: «Hvorfor skal vi gidde å bo på bygda mer?»

Det hjelper ikke å være best i klassen på saldo, hvis folk ikke trives. Noe å tenke på, i disse fraflyttningstider. Valgdagen ligger også an til å tydeliggjøre at befolkningen stemmer fram andre nasjonale føringer for hvordan kystsamfunnene skal forvaltes, enn fri flyt av oppdrettskonsesjoner. Et signal også lokalpolitikere bør ta inn over seg.

Karen Ulltveit-Moe er økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo. Til Dagsrevyen forklarte hun 5.8.21 at oppdrettsnæringen har den desidert sterkeste lobbyen. Gjennom å påvirke politikere har de klart å havne i den særstillingen å kunne benytte fellesskapets ressurser til ekstrem inntjening, uten å betale vederlag tilbake til staten. Det ballegrepet oppdrettsindustrien har på myndighetene er med andre ord like tydelig lokalt som nasjonalt.

Senjas ordfører forteller stadig om den gode dialogen han har med lokalt næringsliv. Når vi snakker om Norges største sjømatkommune er det viktige spørsmålet om lobby og kommune samarbeider for nært. Det er aldri enkeltindividet som kan avgjøre om man er under uheldig påvirkning, så nøytrale er ingen mennesker. Derfor har kommunene tydelige demokratiske retningslinjer å forholde seg til i saksbehandlingen. Kvalitetssikringen er ekstra viktig der store næringsinteresser er involvert.

Herbjørg Valvåg (SV) har redegjort for flere kritikkverdige forhold i saksgangen, og viser til ytterligere mangler ved høringsdokumentet. Det oppgis ikke hvor uttalelser skal sendes, eller hvorfor bare noen berørte naboer inviteres til innspill.

For eksempel: Vedrørende dispensasjon til torskeoppdrett ved Tennskjær, er bare ti husstander invitert til høringsuttalelse. Av disse er bare to (!) fastboende. Altså har kommunen valgt å vektlegge 80 prosent av innspillene fra folk med fritidsbolig i bygda. Deres tilknytning til stedet varierer sterkt, noen har ikke vært der på flere år. Dette virker som et utspekulert forsøk på slippe å høre fra de som faktisk skal leve i det daglige med belastningen. Selvsagt bør alle berørte parter, og i særdeleshet fastboende, inviteres til høringsrunden.

Politikere får tillit gjennom valg, deretter skal de gjøre seg fortjent til den. Det krever størst mulig grad av åpenhet, ryddig saksgang og at demokratiske linjer følges. Når en rekke kritikkverdige forhold får prege en så definerende sak for kommunens innbyggere, trigges politikerforakt. Den eneste vinneren i dette er oppdrettsprofitørene.

Eneste mulighet for å hale i land noe troverdighet nå er å gå gjennom saksbehandlingen og høringsarbeidet rundt oppdrettskonsesjonene på nytt. I mellomtiden må høringsfristen utsettes og alle berørte parter kontaktes, slik også Valvåg påpeker i sitt åpne brev til ordføreren.