Tiden er inne for å stemme på framtidens helsevesen:

Når verden treffer stortingsvalget

BELASTNING: – Per nå mangler vi 7.000 i stillingene. Dette er sykepleiere som finnes, men som ikke orker å bli i yrket fordi lønna er for lav og belastningen for stor, skriver Ina Gravem Johansen.  Foto: Tore Meek/ NTB

Det er gambling med liv og helse å gi tillit til politikere som kutter i omsorgs-tjenestene

Ina Gravem Johansen
synspunkt

Opptakten i den norske valgkampen gikk i vante spor. Men midt i dieselfeber og roseformede vafler ble den truffet av verden. Og et sykepleierforbund som har fått nok.

Pandemi, klimakrise og mislykket Nato-intervensjon i Afghanistan. Plutselig var ikke den viktigste saken hvem som vant partilederdebatten på NRK eller om Trygve Slagsvold Vedum faktisk kunne bli statsminister.

Undertegnede forhåndsstemte første dag muligheten bød seg. Slik jeg alltid gjør, for selve crescendoet av valgkampinnspurten, der hundre måker sloss om en liten slogdunge, er alt annet enn en audiovisuell nytelse. Tålmodigheten klarer ikke absorbere enda en gjentakelse fra statsministeren om at den norske olja er renere, sunnere og mer miljøvennlig enn olja til naboen. Planen var å heller ligge i mosen og se bjørka gulne mens holoien tar av et annet sted.

Men så snudde alt, i innledende runde av det som lå an til en klassisk hanekamp mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Vi ble på ekte truffet av krig og fred og politikk og sånn, helt her oppe i skreiens rike. FNs klimarapport parkerte en gang for alle tvilen rundt hvorvidt menneskelig naturpåvirkning er et gigantisk selvskadingsprosjekt.

Greta Thunberg og de andre miljø-kidsa hadde rett hele tiden, krisa er langt på vei irreversibel. En forferdelig sak som i høyeste grad påvirker lille Norge, der flom og smelting truer infrastruktur og landbruk. Til og med Nord-Norges hovedpulsåre, skreivandringen, vil trekke vekk når havet blir varmere.


Det gjelder å snu minussakene som truer samfunnsglasset mot halvtomt

«Sommeren 2021 i pluss og minus»


Man må vel egentlig ha ligget i isolasjon under 100 tonn benektning for å ikke ha fått med seg alvoret, også før rapporten kom. Men det ble i alle fall brått stille fra valgkampens diesel-populistiske sjarm-trupp. Et trist forsøk på stemmesanking endte med motsatt effekt, ifølge de siste valgmålingene.

Så kollapser Afghanistan under Taliban på noen dager. Dette hardt prøvede landet, som NATO har gjort en storstilt og tidvis kontroversiell aksjon i, raknet på et knips med enormt risikopotensiale for sivile generelt, kvinner og barn spesielt.

Til forskjell fra Haiti, som stadig ligger mest sårbart til når jordskjelv og klodens stadig sintere tyfoner herjer, så er fokuset mot Afghanistan enormt fra vestens side. For her har vi folk utstasjonert. Mens det evakueres for fullt kjenner Sylvi Listhaug sin besøkelsestid og fronter «ingen skal få komme hit», som hun pleier. Frp vil som vanlig stenge grensene og hjelpe flyktninger i nærområdet.

Det er noe virkelig fascinerende med denne retorikken. Som om det å putte inn ordet «hjelpe» faktisk betyr lindring. Alle vet at ethvert nærområde til et virkelig kriserammet land per definisjon er overbelastet. Nærområdene utvikler seg raskt til helvetes forgård. Den eneste funksjonen en slik talemåte har, er å kamuflere ansvarsfraskrivelse.

Paradokset er at jo mindre viljen er til drastiske miljøgrep er, jo sikrere blir prognosen for massive strømmer av klimaflytninger de kommende årene. Vi har sett et lite hint denne sommeren, med flom og unntakstilstand i politisk stabile, relativt nære land.


Etter tiårsmarkeringen:

22. juli og speilbildet av Høyre


Samtidig ruller skolene i gang, mens vi vet at den neste korona-bølgen vil ramme de unge som ikke er vaksinerte. For helsemyndighetene er tydelige, enten får vi vaksine eller covid-19. Og mens det diskuteres hvordan testing og karantene skal løses når bølgen slår inn, har sykepleierforbundet kastet silkehanskene. For etter halvannet år med pandemi må både befolkning og politikere ha skjønt betydningen av å ha et helsevesen som fungerer. Men vi mangler stadig personell, spesielt sykepleiere, på jobb. Belastningen er for høy, og det vil være umulig å drible kommende helsekriser om det ikke tas politiske og lønnsmessige grep.

Lill Sverresdatter Larsen, leder av Norsk Sykepleierforbund, har vært en av de tydeligste stemmene det siste året. Det er noe dypt befriende med klar, tydelig tale uten skjult agenda. Hun slår fast at vi lever med en eskalerende bemanningskrise i helsesektoren, og at om helsevesenet kollapser, kollapser alt.

Med for få fagfolk på jobb øker belastningen enda mer og flere rømmer. Per nå mangler vi 7.000 i stillingene. Dette er sykepleiere som finnes, men som ikke orker å bli i yrket fordi lønna er for lav og belastningen for stor.


Normalisering av ungdomsprostitusjon:

«Må være en motvekt og si tydelig: Ikke gjør det!»


Pandemiåret 2021 må være tiden for å stemme fram framtidens helsevesen. Det vil si politikk som prioriterer lønnsvekst, lavere belastning og levelige stillingsprosenter for helsepersonell. Men også nok helsetilbud både innen somatikk og psykiatri. Det er gambling med liv og helse å gi tillit til politikere som kutter i omsorgstjenestene hver gang man har investert over evne ett annet sted.

Sjølveste verden deiset altså ned i stortingsvalget 2021, så resultatet blir ekstra spennende. Ekstra viktig, for sykdom og globale kriser kommer. Helt hit, helt sikkert. Den reneste oljen i verden smører ikke vekk disse realitetene.