Smør skiva sjøl, kriminelle latmakk

RAN: – Midt i sommeridyllen, i det nydelige solvaket mellom elinger av heftig juliregn ble jeg ranet, skriver spaltist Ina Gravem Johansen.  Foto: Robert Schlesinger / NTB

Før hadde vi intelligente banditter med holdbart motiv og intrikate planer, metoder så sofistikerte at det måtte superdetektiver som Poirot og Agatha Christie til for å avdekke den nesten usynlige sprekken i et polert alibi.

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

Midt i sommeridyllen, i det nydelige solvaket mellom elinger av heftig juliregn ble jeg ranet. Av ukjent og usynlig gjerningsperson. Bankkontoen ble tømt. Hacka, utsatt for kriminalitet en plass der oppe i den virtuelle skyen.

Jeg skulle betale årets «guilty pleasure», en stor softis med både jordbær og sjokoladestrøssel, en sånn barnlig bombe med for mye av alt. Da var det altså ikke dekning på bankkortet. Det feite og søte beviset på at sommeren faktisk kom, også i år, begynte å smelte på disken mens jeg fikla med mobil og nettbank for å oppdage at de tusenlappene som sto så stødig på saldolinja i morges, var vekk.

Jeg måtte forlate slukøret, uten is, mens ekspeditøren beit i seg en helt rimelig overhøvling. For det er ikke så lett å angre kjøpet av en softis i 25 sommergrader og det er heller ikke enkelt å bortforklare et avvist kort når man har runda 40 og skal ha litt styr på ting. Flaut var det, og helt uforståelig.

Etter en samtale med banken gikk flauheten over i kraftig irritasjon. Og skuffelse. For nå har jeg lært at dette skjer daglig. Den empatiske stemmen hos bankens kundeservice forklarte at alle som har handlet noe på nett ligger laglig til for hacking.

Javel, sånn har det blitt. Bankstemmen kunne videre spore at mine tusenlapper hadde gått til takeaway-bestillinger. Altså ferdigmat. 10 feite burgermenyer var i dette øyeblikk på vei ut med sykkelbud til slaskete datagenier. Noen som helt sikkert hadde hatt godt av å hente maten sjøl, men isteden hadde blitt sittende inne og foretatt tvilsomme kostvalg. På bekostning av min konto.

Snakk om å leve opp til stereotypier. Datanerder som murer seg inne på dunkle ungdomsrom, som får lommepenger og klesvask av mamma mens de egentlig lopper låneavdragene og matbudsjettet fra hvem som helst. Men istedenfor å spare opp en klekkelig sum på en hemmelig konto i et skatteparadis, eller hvor det er krim-folket stabler gullet sitt nå om dagen, så går alt i dragsuget av fastfood. Triple burgere, produsert på nedbrent regnskog. Ekstra bacon, skavet av ulykkelige griser og toppet med genmanipulerte bifftomater. Fraktet til døra av underbetalte innvandrere.

Det er ikke akkurat Robin Hood som har vært på ferde. Hadde det vært så vel, at pengene hadde gått til vanskeligstilte, så hadde jeg gladelig ofret isen. Det hadde til og med vært en høvelig lærepenge. For resultatet av det årlige softisstuntet pleier å være kvalm mageknip, blandet med anger og diverse lovnader om at det blir et år til neste nedrige utskeielse av samme kaliber. Kanskje ti år til og med.

Det eneste jeg lærte av dette er at det er ekstra provoserende å bli skurket av individer etablert øverst i kostpyramiden. Der det handler om pølsemat og kjøttmat hele dagen.

Videre irriterer jeg meg over samtidens slepphendte oppdragelse. For her må noen ha kapitulert monumentalt når det gjelder å kreve at avkommet på et visst tidspunkt skal dra kroppen løs fra skjermen og sette kurs mot kjøleskapet når foringsbehovet melder seg. Gjøre et adekvat ernæringsmessig valg og faktisk smøre skiva sjøl. Isteden avler vi råttent late kriminelle som bruker ransutbytte på å bli servert. Priviligerte supersmartinger som identifiserer ett eneste behov,- å slippe å lette på egen ræv.

Det tenker jeg på mens jeg forsøker akseptere at nå blir det knekkebrød fra innerst i skapet en stund. For som filosofen Sokrates var inne på allerede for noen tusen år siden, har ungdommen aldri vært mer udugelig, lat og fortapt enn nå. Den kriminelle ungdommen, vil jeg legge til som en presisjon fra samtiden.

Før hadde vi intelligente banditter med holdbart motiv og intrikate planer, metoder så sofistikerte at det måtte superdetektiver som Poirot og Agatha Christie til for å avdekke den nesten usynlige sprekken i et polert alibi. Det er i alle fall det vi er oppdratt til å tro. Nå trenger vi et oppgjør med hva som bør kunne forventes fra banditt-kretsene. Et slags minimumskrav, som at det må finnes et slags motiv for ugjerningen.

Å være burger-sugen holder ikke. Smør skiva sjøl, kriminelle latmakk. Hvis krim-piffen avtar når du blir mett er det like greit å la folk få ha feriepengene sine i fred.