OL må tildeles land, ikke byer:

EM i Europa — OL i Norge

KLOKT: – Et OL i Norge, med skiskyting i Alta, ishockey i de større nordnorske byene og Trondheim, hopp på Lillehammer, alpint delt mellom Narvik (bildet) og Kvitfjell, skøyter i Bergen, kunstløp i Stavanger, og curling i Kristiansand og langrenn i Holmenkollen, et slikt OL er den eneste fornuftige mesterskapsformen jeg klarer å forestille meg, skriver Stein-Gunnar Bondevik.   Foto: Jan Arne Pettersen

Vi sender fortsatt utøvere, og skriver meterlange spalter, om de samme olympiadene som vi holder oss for gode til å arrangere

Stein-Gunnar Bondevik

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Ronald Johansen

synspunkt

Når fotball-EM kan arrangeres, og framstå, som ett mesterskap til tross for at det spilles over hele Europa, bør vi ikke for alvor begynne å lete fram planen om et OL i Norge?

Senterpartiet har startet debatten, mens VG allerede har skutt det ned. Jeg er på ingen måte sikker på at det er en dårlig idé for norsk idrett å vise seg som en nasjonal aktør igjen.

Fotball-EM på skjermen gir god stemning. Særlig i Norge — siden vi slipper å bekymre oss over Bratseths kne eller om verden fortsatt går på overstegsfinta til Fjørtoft. Beklager om jeg blir litt gammel i referansene her, men jeg synes det er på sin plass å fortsatt hedre de som tross alt tok oss til mesterskap.

Det som er aller mest interessant med årets mesterskap er måten det gjennomføres på, som på alle mulige vis understreker at slike store idrettsmesterskap først og fremst er en TV-affære. Visst er det noen tusen på stadion, men vi snakker promille av promille av det totale antall tilskuere. Og for TV-titteren er det ingen forskjell om kampen spilles i Baku eller London. EM er EM.

Et OL i Norge, med skiskyting i Alta, ishockey i de større nordnorske byene og Trondheim, hopp på Lillehammer, alpint delt mellom Narvik og Kvitfjell, skøyter i Bergen, kunstløp i Stavanger, og curling i Kristiansand og langrenn i Holmenkollen, et slikt OL er den eneste fornuftige mesterskapsformen jeg klarer å forestille meg.

IOCs visjon om såkalte kompakte leker er for alt jeg vet allerede på defensiven, og bør begraves for alltid. Tanken om den olympiske familie som skulle være samlet i en og samme deltakerlandsby var både vakker og forlokkende, men de tider der Harald Grønningen og Katarina Witt kom i prat i kantina er for alvor forbi. Ikke blir det flere møter mellom Ole Ellefsæter og Sofia Loren heller.

Da Norges tropp skulle installere seg i Rio i 2016 hadde det allerede vært et smittervernteam på stedet som hadde desinfisert alle rom og satt igjen en brunost på hvert eneste nattbord. Troppen kom selvsagt med egen mat og egen kokk, og ingen kom før de skulle i aksjon, og ingen ble værende som turister etter at de var utslått.

Og for å holde oss i Rio, en by jeg kjenner godt etter at den i flere år var mitt hjem, ble OL-gigantomanien og prinsippet om en «OL-by» til en ren tragedie for en allerede hardt prøvet metropol. Selv ikke 14 millioner mennesker klarte å håndtere etterbruken av anleggene, og de ble stående og råtne. Deres eneste funksjon i dag er å fungere som eksempel på en feilslått politikk.

Derfor må fremtidige OL tildeles land, ikke byer. Og landene må bruke mesterskapet til å bygge anlegg der folket trenger dem, og for øvrig bruke det som allerede fins. Dette løser mange av de absurde problemene som følger med dagens OL-modell, der alt fra infrastruktur til anlegg og overnatting må overdimensjoneres for mesterskapet, for så å være helt overflødig den dagen atletene drar.

Senterpartiet har dratt tanken om et OL i Norge, etter den distribuerte modellen, inn i årets valgkamp. Det skal de ha for, selv om det sikkert kan diskuteres om det er politikken eller idretten som bør innlede en slik debatt. VGs Leif Welhaven går langt i å skyte idéen ned, fordi idretten trenger å bygges nedenfra nå, fordi initiativet må komme fra idretten selv, og fordi han er i tvil om IOC som organisasjon holder mål for de krav Norge setter til sine samarbeidspartnere.

Jeg er enig med Welhaven i at initiativet må komme fra idretten selv. Jeg så den forrige prosessen fra innsiden, og det var urovekkende å se spriket mellom stemmetall og den reelle enigheten i organisasjonen. Jeg er derimot ikke så sikker på at et OL er i konflikt med å bygge idretten nedenfra igjen — jeg hører til blant dem som tenker at breddeidrett neppe hadde eksistert uten toppidrett, og at vi trenger å tenke på begge deler når idrettsbevegelsen skal bygge seg opp igjen.

Så er det bra at Norge har mål om å bidra til en demokratisk verden, men vi bør snarest legge glorien på hylla. Vi skriver handelsavtaler med Kina, vi selger våpen til Saudi-Arabia, og vi kjøper og bygger ut naturressurser i andre land på en måte som vi aldri vil tillate utlendinger å gjøre i eget land. Og sist, men ikke mindre hyklersk: Vi sender fortsatt utøvere, og skriver meterlange spalter, om de samme olympiadene som vi holder oss for gode til å arrangere.

Det er krevende å manøvrere i den virkelige verden, særlig med et hjemmesnekret kompass.