I dag er hjembygda sofistikert, urørt og ettertraktet:

Kurt Cobain og fjøsgenser-revansjen

KURT COBAIN: - Alt snudde da vokalisten fra Washington gjorde fjøsgenseren til kulturell og sosial valuta av gull, skriver Ina Gravem Johansen.   Foto: Robert Sorbo, AP

Utsikt over fjorden er langt sunnere for sjela enn å glo inn i nabohybelens betongvegg

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

«Come as you are» hveste Kurt Cobain med dirrende vokal. Året var 1991 og Nirvanas legendariske album «Nevermind» blåste enhver selverklært fortapt fjortis overende med hudløs, aggressiv melankoli. Undertegnede intet unntak.

Verden boblet over av pubertale kriser som tørstet etter bekreftelse, og Nirvana traff oss. Jeg var 15 og Kurt lokket meg ut av skapet. Bygdeskammens skap med rustede hengsler. For alt snudde da vokalisten fra Washington gjorde fjøsgenseren til kulturell og sosial valuta av gull.

På starten av 90-tallet, i det spredtbebygde distriktlandet Norge, herjet en intens urban lengsel. Vi ville være by. Vandrende gater, neonskilt og klubber. Ståpanneluggen og den blekrosa leppestiften som fikk alle til å ligne anemiske papegøyer, gled gradvis over i streat-wear. Bygdebarna skaffet seg rullebrett og caps. Det endte med skrubbsår og blåveis i møte med forsømte fylkeskommunale grusveier, men ingen klaget. For å være uraban var et standpunkt. Det skulle koste litt å klippe slektsbåndet til fiskarbonden.

Jeg kom fra en ekstra liten plass. Ikke ei gjennomsnittlig bygd, men fra et geografisk bunnivå hva by-mentalitet angikk. Værharde Tennskjær, der fjøsbesetningene dominerte innbyggerstatistikken. Et utgangspunkt med bare oppoverbakker i sikte.

Egentlig likte jeg å jobbe med dyrene, høre den rolige pusten deres gli inn i egen puls. Men dette trivselsaspektet ble aktivt fortrengt. For målet var å komme ut og bort. Aldri se seg tilbake.

I mellomtiden gikk livet sin gang, min far mente for eksempel at det ultimate verktøyet for fødselshjelp til sau, var en smal barnehånd. Så ved kompliserte setefødsler veiledet han mens jeg presset en tynn, bleik arm inn i livmorens poetiske veikryss mellom liv og død. «Snu forsiktig rundt på føtter og kjøtt der inne, til du finn en snute. Så drar du utav helvette. Men rolig.»

Det var selvfølgelig mestring i å levere en vellykket jordmormanøver som 11-åring. Men flaut. Min far fikk ikke lov til å fortelle om bragden, noe han forsøkte møte med rasjonalitet: «Om du skal gå rundt å benekte din kompetanse, må du finne deg i å omgås en haug med idioter. Du kommer til å savne sauene før du vet ordet av det». Men bondelivet var ikke min fremtid. Fjøskompetansen skulle senkes under tusen kubikk massivt tabu.

Når jeg var ute på vift, sånn utenfor bygda, hendte det at jeg løy på meg en mer akseptert adresse. Rett og slett at jeg kom fra en litt større drittplass, siden det geografiske hierarkiet var kompromissløst. Alle innflytterne til Tromsø gikk rundt og beskyldte hverandre for å være bone. Med den velkjente universalvokalen ouæ, som virkelig skulle skille by-genet fra bastardene.

Enda verre var Finnsnes-mentaliteten, et tettsted i total identitetskrise. Der glapp et par potensielle kjærester når adressen min ble avslørt. Neppe et tap i det store regnskapet, men ille nok der og da. For Finnsnes skulle bli by og da måtte bondeblodet selekteres ut. Men så kom altså Kurt Cobain, med en helt annen filosofi.

Nivana-vokalisten poppet visuelt sett rett ut fra fjøsen. Med hullete, slitt strikkagenser, uvasket hår og et emosjonelt drag i blikket som kunne tyde på at trillingsetefødselen hadde gått helt galt. Nødslakt av mor og barn i barsel er en mørk affære, og Kurt hadde sett det svarte. Uten tvil.

Fjøsgenseren er arveplaggets siste stopp. En ærlig fase der lapping og stopping ikke lenger er et tema. Da Kurt, iført en til forveksling lik garderobe, meddelte: «I need an easy friend. I do think you fit this shoe», så jeg disse skammens tekstiler med nytt blikk. Grungen hadde nådd bygda. Eller omvendt.

Etter fire runder med vask luktet den slitte fjøsgenseren akseptabelt og ble det nye festantrekket. Bestemor protesterte vilt mot det forvirrede barets grenseløse opptreden, men så kjente hun verken til Nirvana eller vibrasjonene av at bordet virkelig holdt på å snu. For ingenting var som før. Nå ville de kule guttene med riktig adresse gjerne kjøpe en sånn autentisk genser. Det kunne de selvfølgelig glemme, for revansj smaker jordbær og litt integritet hadde jeg tross alt dratt ut av livmora.

Utrolig nok fortsatte verden å snu seg, selv etter at Kurt forlot manesjen. I dag er hjembygda sofistikert, urørt og ettertraktet. Kjøkkenhage og egenprodusert pinnekjøtt er superhot. Folk flytter fra byen til Gokk og når ufrivillig hjemmekontor har blitt den nye normen, har det blitt åpenbart at utsikt over fjorden er langt sunnere for sjela enn å glo inn i nabohybelens betongvegg.

Aldri så galt liksom, for kloden trenger mer sjøldyrk og utkanten behøver folk. Nå gjelder det at ikke bygda blir for hevnlysten, men lar byfolket også få komme som de er. Bare husk at vokalen på landet er ø. Ikke fjouæsgenser. En viss kulturell standard må den nyhippe bygda tross alt kunne kreve.