Det som gikk galt i 2020:

En pandemi av vold mot barn

VOLD: – Pandemien kom uventet, men det er snart et år siden nå. Gjennom alle redningspakker og tiltak har Norge enda ikke klart å drible trusselen mot ungene. De lever i en pandemi av overgrep og vold. Dette holder ikke mål, skriver Ina Gravem Johansen.   Foto: Harstad Tidende

Pandemihåndteringen i 2020 manglet en strategisk satsning på grunnmuren i helse- og sosialsektoren

Ina Gravem Johansen, spaltist
synspunkt

Krisepakken som manglet i 2020, var den som skulle beskytte barna.

Det har ikke skortet på advarsler. Vi vet hva som skjer når familier isoleres og ungene tas ut av trygge rutiner og nettverk. Vi har bare ikke klart å prioritere de minste i 2020, som ble et år preget av vold og seksuelle overgrep mot barn.

Vi kunne snakket om klodens barn. Det tafatte antallet, femti flyktninger fra Moria, som regjeringen skulle hente. De har enda ikke kommet. Forrige uke ble en treåring funnet bevisstløs i leiren, etter voldtekt. Flere spedbarn har fryst i hjel, for minusgradene preger både graderstokken i Hellas og den norske handlingskraften for barn i nød.

Men også i den nasjonale oppsummeringen av 2020, lyser fraværet av beskyttelse av barn som en nødrakett inn i det nye året. For selv om Norge generelt har lyktes i smittebegrensning, har vi også feilet totalt, ovenfor ungene.

En forskningsrapport på oppdrag av Barne,- ungdoms og familiedirektoratet melder at da skolene stengte ned ble ett av seks barn utsatt for vold og/ eller seksuelle overgrep, hovedsakelig hjemme.

Det er enorme tall og nøyaktig det barneombudet, barnevernstjenesten, skolehelsetjenesten og andre fagfolk advarte tydelig mot allerede i mars. Vi har kompetansen, pengene og innsikten. Likevel gikk det galt og problemet vedvarer ut året. Dagsrevyen melder 1. juledag at politiet hadde rekordmange utrykninger julaften. Til familievold og fyll, i flere tilfeller var det barn som ringte politiet etter hjelp.

Pandemien kom uventet, men det er snart et år siden nå. Gjennom alle redningspakker og tiltak har Norge enda ikke klart å drible trusselen mot ungene. De lever i en pandemi av overgrep og vold. Dette holder ikke mål.

Ofte sies det at de mest sårbare i samfunnet blir utsatt under sosial nedstengning. Det stemmer, men når det gjelder ungene kan vi ikke lenger snakke om de mest sårbare. En av seks er en betydelig del av neste generasjon. Sentrale og lokale myndigheter må stilles ansvarlig, men det gjelder også hver eneste myndige person.

Foreldre må være modige nok til å be om hjelp, hvis man sliter i omsorgsrollen. Det personlige ansvaret blir enda større når vi blir usynlige for hverandre, og det er alles plikt å melde bekymring til politi eller barnevern om man mistenker at et barn ikke har det godt, selv om en ikke vet alt rundt situasjonen. Fagfolkene undersøker om tiltak og hjelp er nødvendig.

I Norge er barnevernsvakten og politiet alltid tilgjengelig. Det er bra, men myndighetene har sviktet i å bygge opp tjenestene og kompetansen i takt med den varslede krisen for barna. Under pandemien som utsetter ungene for økt tortur i hjemmet, har derimot barnas psykologiske oppfølging og tilgang til skolehelsetjeneste blitt redusert, melder den nevnte forskningsrapporten.

Både nasjonale og lokale myndigheter burde oppskalert lavterskeltilbudene for barn, foreldreveiledning, psykologisk støtte og rusbehandling som en del av pandemihåndteringen. Tjenester tilpasset smittevernshensyn som forebygger, stopper og behandler problemer raskt.

Vaksinene mot covid-19 er på vei, men vi vet ikke når verden vil fungere normalt igjen. Derimot gir muterte varianter av viruset større usikkerhet, dette kan ta lang tid. Redd Barna advarer mot en ny nedstengning av barnehager og skoler. Unger trenger å bli sett av trygge, ansvarlige voksne utenfor familien. De trenger utenforstående å betro seg til.

Nedstenging av skoler og barnehager bør ikke skje før det er udiskutabelt nødvendig av smittevernshensyn. Det forutsetter lokale vurderinger slik at færrest mulig rammes. Ved en eventuell nedstengning bør lærere, barnehagelærere og skolehelsetjenesten jobbe mer intensivt for å fange opp utsatte barn. Det krever kompetanseheving og spesifikke direktiver i hvordan se, forstå og agere på tegn til at barna lider overlast.

Om vi avdekker flere som sliter må det finnes tilbud, fagfolk og behandlingsopplegg som kan følge opp både barn, familier og voksne. Foreløpig har vi hørt lite om krisepakker som skal styrke kompetansen og barnevernet, stimulere til flere stillinger og fagfolk i helse- og sosialsektoren.

Dette må bli den politiske pandemi-prioriteringen i 2021. Vi er langt forbi at det var sjarmerende å klappe for pandemiens fronttropper. Sykepleiere er utmattet og har begynt å levere oppsigelser. Det er begrenset hvor mange dobbeltvakter uten tissepauser det er mulig å takle i romfatsutrustning og få et elendig lønnsoppgjør som takk.

Pandemihåndteringen i 2020 manglet en strategisk satsning på grunnmuren i helse- og sosialsektoren. Vi trenger at sykepleiere og barnevernspedagoger er på jobb, det krever høyere lønn og flere stillinger slik at nok fagfolkfolk velger å bli i yrkene.

Et godt nytt år forutsetter tiltak som redder barna fra pandemien av vold og overgrep.