En definisjonsmakt som vi ikke bruker?

Nordnorsk kulturkraft

STERKT: - For meg ble Anne Nymo Trulsens bidrag kanskje det viktigste og sterkeste som fant sted under hele seansen. Den minte meg ikke bare på for et utrolig rikt kulturliv vi er i besittelse av her nord, men for en evne musikken har til å ramme inn, til å bevege, glede og inspirere, skriver Stein-Gunnar Bondevik. På bildet Anne Nymo Trulsen (i midten) og resten av Hekla Stålstrenga, fra venstre Ragnhild Furebotten, Trond-Viggo Solås og Ole-Jakob Larsen.   Foto: Knut Aaserud

Nord-Norge er annerledes. Jeg tenker vi skal holde fast ved det

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist
synspunkt

Jeg var tilstede på Arbeiderpartiets framlegging av Henriksen-utvalgets nordområderapport i uka som gikk. Der ble det for så vidt sagt mye fornuftig som journalister nok vil komme tilbake til, men det som virkelig fikk tankene i sving hos undertegnede var artist Anne Nymo Trulsens innledning, hvor hun sang en medley av nordnorske gromlåter.

Her var glede og tårer, kjærlighet og hat, humor og alvor, nostalgi og modernitet samlet i en drømmerekke av tekster og melodier, som begynte med Mari Boine sin Gula gula-joik og avsluttet med Boknakaran sin Skål førr Finnmark. Det var Sivertsen og Moddi, det var Justad og Mittet, det var Bremnes x 3, det var Oro jeaska beana og Kor e hammarn, det var Unit Five og Sirkus Eliassen.

Så tenkte jeg: Det er jo dundre meg mer her, dette er jo bare en smakebit. Hun sang jo ikke Nordnorsk julesalme engang (ok, det hadde vært litt rart)...eller Noravijnnsvalsen, Kom sommarvijnn, Hvis æ fikk være sola di, Slogfunk, Han Mikkel. Her var ikke noe av Kråkesølv, Violet Road, Bel Canto, Hollow Hearts, Hekla Stålstrenga, Tungtvann eller Røyksopp. Zoo var ikke der. Dagny var ikke der. Madrugada (herregud, Madrugada) var også igjen i løpet da den musikalske skuddsalven var over.

Selvsagt er det flere også — jeg bare listet de jeg kom på, i nuet her jeg sitter. Men vi skal på ingen måte laste Anne Nymo Trulsen for de som ikke var der. Om hun skulle tatt med alle nordnorske — som i manges øyne også er nasjonale sangskatter — så hadde hun stått der ennå. Det hun framførte var uansett hårreisende bra — stilsikkert og selvsikkert og, som sagt, til ettertanke.

Jeg skal ikke gjøre dette til et norgesmesterskap, det fins sykt mange gode musikere over hele landet, men likevel, tillat meg å være bittelitt cheeky for en gangs skyld: Prøv og lag en sangbok fra Sørlandet og se hvor langt du kommer. Det er yndig der sør, men det river ikke i hjertet. Kan ikke skrive «Kjærlighetsvise i mørketid» fra en hvitmalt holme utenfor Lillesand, det går ikke. Du ender opp med låter som Tærne i tanga og Reker bak øret.

Hvilket leder meg til å tenke: Har vi en kulturkraft i nord, hvori det også ligger en definisjonsmakt, som vi ikke bruker? Som vi ikke har forstått, i tilstrekkelig grad? Har vår region noe... ekstra, en skaperkraft, en glede, en stolthet og tilhørighet og kjærlighet til naturen og til hverandre? En evne til å formidle det som er hardt og kaldt og stritt med en særegen varme og nærhet?

Det fins en stat i det nordøstlige Brasil som heter Bahia. Mange brasilianere sier at de gjerne vil til Bahia, for å oppleve det ekte Brasil. Her kommer de store forfatterne fra, her kommer de største visekunstnerne fra, her kommer den beste maten fra — dette er en stat som ikke har mistet seg selv, og som bruker sin kulturmakt til å ikke bare definere seg selv, men hele landet.

Det er fort gjort at kultursektoren blir litt sånn maskot-aktig her hjemme. Artig til innledning og til underholdning under middagen, litt sånn «bli nå ferdig med gitaren din slik at vi kan komme igang med det viktige, det som teller». I Bahia blir det derimot stille som i graven når legendariske Gilberto Gil — som selvsagt også har vært kulturminister — kremter for å si noe mellom sangene. Alle vil vite hva han tenker. Hans tanker betyr noe for folk.

For meg ble Anne Nymo Trulsens bidrag kanskje det viktigste og sterkeste som fant sted under hele seansen. Den minte meg ikke bare på for et utrolig rikt kulturliv vi er i besittelse av her nord, men for en evne musikken har til å ramme inn, til å bevege, glede og inspirere. Hvem vil ikke meisle ut nye byggesteiner i nord dersom Anneli Drecker gir deg tonefølge?

Joda, jeg vet hva som sies — vi lever i en verden der dollarkursen bestemmer det meste, så dream on, kulturfjott. Men det er ikke det jeg forsøker å si. Visesang er ikke den nye oljen, vi kan ikke leve av dikt og forbannet løgn her nord, jeg har skjønt det for lengst. Men jeg har også skjønt at det ikke nytter å bare stå og vifte med arbeidsplasser og gratis barnehager heller — landsdelen svømmer i jobber og lekestativ, men lekker som en sil for det.

Mye av den statlige politikken for Nord-Norge har dreid seg om at vi skal bli som resten av landet — vi må bare ta igjen det tapte etter krigen og alle tiårene uten utdannings- og samferdselstilbud. Det kan jeg ha sans for; om vi skal måles opp mot resten må vi få starte på likt. Men er det så sikkert at vi skal bli som de andre?

Nord-Norge er annerledes. Jeg tenker vi skal holde fast ved det, og dyrke det. Og kanskje se til Bahia, med de største forfatterne, den hotteste musikken og den beste maten.

Resten går av seg selv.