Det er lov å klappe nå – for oss selv

I en tid der man stort sett spør helsemyndighetene om hva som er lov eller ikke, tar jeg likevel sjansen på å utstede en klappelisens.

POLKØ: – Likevel står vi der, i polkø, med nyvaska hender og i trygg avstand til hverandre, skriver Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Berit Roald / NTB scanpix

synspunkt

Det er lov å klappe for oss selv nå, for måten vi har taklet koronakrisa på. Det er ikke selvskryt, det er fakta - og applausen er fullt fortjent.

Jeg var på Finnsnes i forrige uke, skulle bare handle litt til det gode hytteliv, og stakk innom Rema. Jeg skulle egentlig på Polet også, men ombestemte meg da jeg så køen. Hm, polkø, altså. Det stod om lag ti mennesker i køen, på ei fin og lang rekke med omtrent halvannen meter mellom hver blivende polkunde. Det hele ble myndig organisert og overvåket av uniformerte vakter innleid av Vinmonopolet.

Det var vanskelig å spore sinne eller irritasjon i køen. Været var bra, men de stod uansett under tak. Forbausende få av dem var på telefonen, de bare stod og ventet og så på folkelivet på parkeringsplassen, kanskje tenkte de på om det egentlig var så forbaska nøye at det skulle være hvitvin til fisken, det kan hende de stod der og planla et rødvinsopprør.

Man kunne rimeligvis ha forventet seg et annet opprør. For her blir man altså satt i en rigid polkø utenfor et ingenlunde fullt polutsalg på et beskjedent sted helt i verdens ytterkant, fordi viruset vokser på den andre siden av kloden. Norge er praktisk talt virusfritt nå, og Nord-Norge har knapt vært berørt overhodet. I den grad vi kan snakke om smitte i våre områder er det så forsvinnende lite at det er trygt å si at vi er langt mer berørt av selve tiltakene enn smitten.

Likevel står vi der, i polkø, med nyvaska hender og i trygg avstand til hverandre. Vi nyser i albuen og tar et steg til sides i butikken om det blir for trangt å møtes mellom hyllene, vi ferierer i hagen og later som om Harstad er Havana, vi arbeider hjemmefra uten noe mas om ergoterapeutiske løsninger, vi avlyser og utsetter sammenkomster og vi aksepterer at våre sosiale liv settes på hold på ubestemt tid.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Ronald Johansen

Denne kollektive innsatsen fortjener virkelig applaus, for den er på ingen måte selvsagt. Under normale forhold lever vi frie og selvstendige liv – NRK har sågar kåret «uavhengighet» til den mest typisk norske verdien – vi er ikke vant til å lystre ordre fra sentralmakta, nordmenn er stort sett oppsatt for å greie seg selv, uansett hva som hender.

Det var kanskje også derfor vi fikk hytteopprøret som den kanskje sterkeste protestbevegelsen fra folkedypet. Mange ser på hytta som en slags fluktvei ved kriser – «blir det for galt rømmer jeg på hytta» - og når krisa endelig slår til, så kommer altså Nakstad og hele Helsedirektoratet og senker seg som en mørk bom over fluktruta. Er det rart folk ble litt mutt?

Men det var den gang folk ble litt mutt. I dag, hele tre måneder senere, står folk pent oppstilt og i godt humør i polkø på Finnsnes som man aldri skulle gjort noe annet. Så kan man spørre seg: Hvorfor skjer dette? Hvordan er det mulig å få så mange individualister, så mange uavhengighetselskere, til å lystre ordre og oppgi store deler av sin frihet over natta?

Svaret er i mitt hode ganske enkelt: Tillit. Om det er typisk norsk å ha høy tillit, eller om det er en verdi, vites ikke, men det er et faktum at vårt samfunn preges av høy grad av tillit til mellom folk og politisk ledelse. Tilliten er også høy til hverandre, vi skiller oss ut som landet hvor nesten alle svarer ja når spørsmålet er: Kan man stole på folk flest? (Nå henger kanskje dette sammen med at noen har definert «folk flest» som gode, hvite nordmenn, men det tar vi ikke nå).

Tilliten kommer ikke av seg selv, den må forvaltes godt av våre politiske ledere, men den er likevel ganske robust. Myndighetene har absolutt gjort jobben sin gjennom krisen, men de har strengt tatt heller ikke gjort mer – enn jobben sin. Likevel går vi rundt og lager helter av både byråkrater og ministre, både fordi vi i realiteten har tillit til dem, men også fordi vi ønsker at det skal fortsette slik.

Og ingen kan si at det ikke har fungert. Derfor må vi trygt kunne si at tillit, den gjensidige tilliten mellom folk og ledere, er vår viktigste medisin i folkehelsearbeidet. Likevel er det grunn til å påpeke at for mye tillit også kan gå på tilliten løs – vi må hegne om en sunn offentlig debatt om virkemidlene og håndteringen av krisen, bare slik bevares tilliten.

Da kan vi kanskje også en dag klappe oss selv helt over mållinjen.