Malangsferga:

Praktisk politikk og godtroende folk

POSITIVITET?: - Men hvor ble det av positiviteten? Fordelene med helårlig fergeforbindelse for folk og næringsliv? Billettinntektene? spør spaltist Ronny Trælvik.   Foto: Vidar Bjørkli

... i et område der turistnæringa har et skyhøyt potensial

Ronny Trælvik, spaltist
synspunkt

[Synspunkt]

«Å feile er menneskelig. Å skylde på andre er politikk.» Den svenske forfatteren Ivar Wallensteens sitat rant oss i hu her om dagen etter at alle forhåpninger om en helårlig fergeforbindelse over Malangen ble spylt ut gjennom politikkens avløpsnett for gode ideer — de som dessverre, og det av flere grunner, ikke blir gjennomført.

Man kunne være fristet til å tro at disse «kloakkrørene» for lengst hadde gått seg tett, men der er det utvilsomt fremdeles fri flyt av tåkeprat og brutte løfter. Valgkampflesket, som i tilfellet Malangsferga, ville ikke fungert som sprøstekt bacon, men svartsvidde kullbiter i en ernæringsvirkelig hverdag.

Fylkespolitikernes vedtak ble av Folkebladets sjefredaktør betegnet som et politisk forlis. Andre langtrukne prosjekt som gang- og sykkelvei i Trollvika og på Silsand ble også trukket fram. Svaret fra fylkesordføreren lot da heller ikke vente på seg. Han mente i hovedsak at det nedstemte fergeforslaget skyldtes den borgerlige regjeringen og dens mangel på overføringer til fylkene. Ja vel. Men hvor ble det av positiviteten? Fordelene med helårlig fergeforbindelse for folk og næringsliv? Billettinntektene?

Og hva mener den blå fløyen av de folkevalgte? Vel, i forkant av ovennevnte politiske behandling ble det argumentert med at Staten skulle påta seg halve regninga for fergesambandet mellom Botnhamn og Brensholmen, mer eller mindre, og da kunne vel fylkestinget i samme slengen spytte inn resten? Og hva mener så folket? Jo, jevnt over at dette bør selvfølgelig vår styrtrike nasjon ha råd til.

Alt ved det gamle, der altså. For de av oss som aldri har hatt noe politisk verv, kan det synes forunderlig at gode og positive forslag og løsninger ikke blir klubbet gjennom med stort flertall. Det er fort gjort å glemme at det finnes en verden utafor gangavstanden fra vår egen dørstokk. For det er jo politiske problemer å løse også i Kvæfjord, helt sør i Troms — like mye som det finnes utfordringer av ulike slag helt nord i Honningsvåg. Og siden flertallet på Stortinget så ettertrykkelig har slått fast at det er en umåtelig genial idé å slå sammen fylkene Troms og Finnmark, må vi alle sammen forholde oss til nettopp det. Også politikere som mener at sammenslåingen var usedvanlig tøvete. Men som det gjerne blir uttalt når argumentene tørker ut: «Dette har Stortinget bestemt.»

Noen besynderlige unntak fra politiske bestemmelser og prioriteringslister finnes likevel. Skjønt besynderlig er vel neppe det operative ordet her. Her grenser det nok mer til mirakuløse hendelser. Vi holder oss fremdeles til det eneste politiske landskapet som overgår temaene vær, skatt og sport, og det med god margin — nemlig samferdsel. Husker du veistubben utafor Lysnes som plutselig, ja, nesten helt overnaturlig, havna øverst på lista for asfaltering? At en meget sentral politiker kunne knyttes til dette nabolaget, ble hevdet å være en uskyldig tilfeldighet.

Men fullt så tilfeldig var det nok ikke i Tromsø. Her var det lite håp om nytt veidekke i et bestemt boliglags umiddelbare nærhet. Det vil si, helt til en nøkkelperson i kommunen, med nettopp dette som arbeidsfelt, meldte adresseforandring. En anonym nabo, som ikke klarte å skjule sin nyvunne lykksalighet, ble sitert i lokalavisa: «Nei, det var ingen her i feltet som klaga da han flytta hit!»

Må man kanskje være både godtruende og en smule enfoldig for å feste lit til politikere som påstår at det ikke finnes penger til en frivilligsentral, en gang- og sykkelsti eller en fergeforbindelse? Det finnes jo andre og viktigere ting å bruke folks skattepenger på, må vite. For eksempel nytt fylkesordførerkjede til et par hundre tusen kroner, eller lønninger og sluttpakker til politikere som de fleste andre av oss ikke er i nærheten av en gang. Argumentet: «Det er helt vanlig, det.» Ja, det er kanskje det. Dessverre. Men hvorfor stilles det aldri spørsmål om det finnes penger til slike ting?

Så hvorfor kan ikke politikere, et flertall av dem, reise seg opp å si med klar og sterk røst: «Vi har dessverre ikke råd til så høye lønninger, sluttpakker og andre frynsegoder i politikken. Ikke før vi klarer å dekke mer påtrengende behov.» I stedet for: «Vi stemmer mot dette, men vi kommer selvfølgelig til å fortsette å jobbe for det.» Som i tilfellet Malangsferga — og det i et område der turistnæringa har et skyhøyt potensial.

Vi vil høre en politiker som sier: «Vi kunne ha gitt den avgåtte kommunalsjefen en feit etterlønn, men valgte i stedet å ikke kutte ei stilling på sykehjemmet.» En smule naivt, jo da. Eller for å ta fram et gullkorn fra George Burns, en amerikansk komiker og skuespiller: «Det er trist at alle som egentlig skjønner hvordan landet skal styres, jobber som drosjesjåfører og frisører.»

Men likevel, den politikeren og det partiet, skulle i hvert fall fått min stemme!