Om rollemodeller som definerer seg som andres tilbehør

Gjørmebryting i kjønnsrolle-sumpen

DREFS: - Min far var fisker og jeg var alltid med. På havet, i fjæra, i arbeidet. En tøff hverdag som ikke ble pyntet på med bruk av redningsvest: «Hold deg fast eller dø!» ropte skipperen når skydrefsen herjet med sjarken, skriver Ina Gravem Johansen.   Foto: Tina Eilertsen

Menn har derimot lært at de er suverene nok til å bølle seg fram

synspunkt

Nesten alt handler om korona for tiden, men likevel om det ordinære livet. Som kjønnsroller og likestilling. I denne avdelinga skjer det mye rart, dessverre glemmes det at noen har ofret mye for et lovverk som sier at kjærligheten er fri og at du ikke kan vaske kjellergulvet med partneren, selv på gråværsdager.

Fotballfrue. Komikerfrue. Pilotfrue. Disse bloggerne definerer seg som ektemannens vedheng, en gjørmebading i kjønnsrolle-sumpen der de tjener rått på å flørte med 50-tallets stereotypier. Jeg vet ikke om de eminente herrene er så imponerende i kraft av egen eksistens at damene dåner uforskyldt ut av enhver historisk kontekst, men tar sjansen på at influenserne er tilregnelige og kan stilles til ansvar for å spre avleggs tull.

Pilotfruen ble nylig intervjuet om at piloten sjøl var permittert under pandemien. På spørsmål om hva hun skulle gjøre med merkevaren om piloten faktisk mistet jobben, var svaret at da måtte hun blogge videre under eget navn. Mulig jeg er kynisk, men om koronakrisa gjør at innflytelsesrike kvinner i verdens mest privilegerte land begynner å operere under eget navn, så er det en fin ting. Det å gifte seg til penger og samtidig utslette egen identitet er labre verdier å ta betalt for når vi vet at likestilling handler om påvirkning og sosialisering.

Sjøl er jeg beriket med å ha opplevd både gutte- og jenteoppdragelse. Guttevarianten var en røff praksis, en vikinge-pedagogikk som fikk utfolde seg skjermet fra samfunnet til jeg var 11 år. Da kollapset eksperimentet, men effekten satt allerede i ryggmargen, så jeg er muligens et hybridprodukt hva sosialisering angår.

Min far var fisker og jeg var alltid med. På havet, i fjæra, i arbeidet. En tøff hverdag som ikke ble pyntet på med bruk av redningsvest: «Hold deg fast eller dø!» ropte skipperen når skydrefsen herjet med sjarken. Jeg klamret meg fast, alltid like spent på om også han var tilstede på dekk når havet trakk seg tilbake.

Etterpå måtte garnene renses, strekkes og telnes. Et blytungt arbeid der enorme mengder sjøtungt og frossent tauverk skulle overvinnes. På garn nummer sju var jeg alltid så sliten at kroppen seg sammen mot den iskalde fjæra. Ryggen hylte og armene svei. Da motiverte min far på sedvanlig vis: «Du skal helst ikke banke de andre ungene, men hvis du må, kjøper jeg billett til oppvisninga. For etter garn nummer åtte tar du i alle fall tre-fire med venstrehanda!» Så vi fullførte.

Det var neppe en standard gutteoppdragelse heller. Mer en krigerskole som hørte vikingetida til. Men fornemmelsen av å kunne hamle opp med det meste via en venstrehandmanøver er en ganske konstruktiv motor å gå inn i lønnsforhandlinger med, og rein alkymi hvis behovet for å rydde litt i autoritetsrekkene melder seg.

Min far tematiserte aldri jente-gutt greier. Bobla av kjønnsnøytral kampmoral genererte stadig ny mestring, inntil en annen fisker dukket opp. Han studerte dagens samarbeid mellom mini og sjarkfiskeren i full ullmundur, og sa: «Han er litt av en arbeidskar, han gutten din!» «Ja», svarte far. «Men han er visst ei ho.»

Om samtalen hadde stoppet der, hadde livet mitt fortsatt litt til i vikingesporet. For jeg akseptere at arbeidsantrekket gjorde det vanskelig å nagle min spesifikke biologi. Men gubben så plutselig forskrekket ut: «Vet mora om at du tvinger jentungen til sånt arbeid?»

Pang. Alt raste. Anerkjennelsen ble plutselig til bekymring og avsky fordi jeg var jente. Mestringen makulert til identitetskrise. Tsunamien av skam oversvømte fjæra, jeg druknet nesten. Hva mente gubben egentlig, spurte jeg etterpå. Min far gjorde et ærlig forsøk på å plassere ansvaret: «Gubben mente å si at han går rundt med en stor tullkuk mellom ørene. En uhelbredelig lidelse som gjør at det flommer mannsjit ut av kjeften.»

Men det var for seint. Tullkuken sendte meg på land og inn i en hysterisk rosa jenteestetikk, min far mistet assistenten, for gleden ved å teste smertegrensen var borte. Jeg hadde heller aldri hatt behov for å banke andre barn og betvilte verdien av hele opplegget. Jeg begynte å hoppe tau. I skjørt. Og samle på viskelær som luktet tutti-frutti.

Men den varierte ballasten var integrert og det irriterer meg å møte ensidige rollemønster. Som at kvinner snakker ting i hjel, inntil de plutselig blir aggressivt stille. Såret, indignert og forventer at motparten skal gjette seg fram til svaret som oftest handler om å beklage noe diffust. Kvinnesosialisering i konsentrert form handler om plutselig taktikkskifte og utholdenhet i kald krig.

Menn har derimot lært at de er suverene nok til å bølle seg fram. De oppnår fordeler på grunn av et overboostet ego og tafser litt fordi de tror de er uimotståelige. Så fortrenger de livets essensielle sider fordi oppdragelsen har lært dem at biceps trumfer dialog.

En generalisering som heldigvis snart er utdatert om vi fortsatt holder stø kurs ut av kjønnsrolle-sumpen. Kall meg gjerne gammeldags, jeg vokste tross alt opp i vikingetiden, men jeg foreslår at rollemodeller som definerer seg selv som andres tilbehør sendes til havs på resosialisering.