Opplevelse av abstrakt kunst

UTSTILLING: – Tema for utstillingen på Salangsverket var betydningen naturen og arkitekturens historie har på kunstuttrykket og vise versa. Kunstverkene som var stilt ut var derfor laget for disse omgivelsene, og jeg malte i ruinene under påvirkning av disse, skriver Kari Nordheim. Foto: Kari Nordheim 

Man kan lett fange opp en stemning når man ikke er forutinntatt og tenkende

Kari Nordheim
debatt
Jeg forstår ikke abstrakt kunst, sa han. Om du kjenner etter — kan du oppleve den vagt, sa jeg.

I en pause kom det en eldre mann bort til meg å sa unnskyldende at han ikke forstod seg på abstrakt kunst. Jeg var halvveis i en tredagers maleperformans i forbindelse med Salangen biennale -21. Utstillingen var lagt til de digre ruiner i Salangsverket og fjellandskapet lengre nord. Tema for utstillingen var betydningen naturen og arkitekturens historie har på kunstuttrykket og vise versa. Kunstverkene som var stilt ut var derfor laget for disse omgivelsene, og jeg malte i ruinene under påvirkning av disse.

Jeg spurte den eldre mannen om han opplevde noe når han så på ruinenes arkitektur og kunsten. Var det noen kvaliteter som berørte han? Han var imponert over at de høye betongveggene sto så godt etter mer enn 100 år, og likte å bli overrasket over å se sarte skulpturer og maleri på de røffe veggene.

For meg som skulle male kom kvalitetene som stemninger. Disse store veggene med kraftig armering som stakk ut og sto vridd inn i rommet. Denne giganten av et bygg viste hvilke krefter veggene skulle motstå når malmen ble knust. Også tanken på folkelivet og iveren mens det hele ble bygd. Og skuffelsen over å måtte avslutte hele aktiviteten etter bare fem års drift.

Dette var jeg nok mer bevisst fordi jeg kjente historien. Det som kom til meg mer som en opplevelse var det mildere uttrykket naturens påvirkning hadde forårsaket. Vegetasjonen hadde begynt å ta området tilbake. Bakken var dekket av grønne planter og det raget høye trær i ruinene.

Mannen innrømmet at de høye betongveggene hadde en kvalitet av tyngde, og at det gjorde de sarte kunstverkene ennå mer sarte. Han hadde en fornemmelse av kraft og skjørhet.

Det regnet jevnt, og det ga meg en stillhet og ro. Det var lett å ta til seg informasjonen som kom til meg der jeg stod og skulle male. Ikke informasjon om at noe var pent eller stygt, men kvaliteter som kraft, redsel, iver, skuffelser, en mengde strukturer og gråtoner i betongen, den rødbrune knudrete armeringen og det irrgrønne fløyelsaktige gresset. Jeg kunne ta til meg de kvalitetene som klang med tidligere erfaringer, de som rørte ved noe jeg hadde opplevd og erkjent.

Jeg forklarte mannen at som ekspresjonist maler jeg kvaliteter. De kvalitetene som jeg fanger opp og som klinger med tidligere sanseerfaringer. Og jeg lurte på om han kunne oppleve kraft i bildet? Ja, det kunne han. En slik kvalitet kunne han oppleve.

Man kan lett fange opp en stemning når man ikke er forutinntatt og tenkende, en stemning der man assosierer noe fra sin egen historie. Utenfor tankene er det en opplevelse fra malerens sjel til tilskuerens sjel.

Og — måtte jeg innrømme for mannen: Det er riktig at for den som tenker, analyserer og bruker øynene for å se hva det er, oppleves uttrykket på lerretet som abstrakt og uforståelig.

Mannen var ikke sikker på det med sjel, men mente han fikk noe igjen ved å se på maleriet nå. Han gjenkjente en kraft og noen farger. Det var fremdeles ikke noe han kunne forstå, men nå var det noe som ga en stemning, et minne om en opplevelse — selv om det var vagt.