Statsforvaltningens villfarelse om villmark, ATV-er og bygdefolk

BAGATELLISERES: – Når man hører hvordan denne barmarkskjøringen bagatelliseres av myndigheter som ellers er som «høken» på skuterkjøringen, og alle deres «føre var-prinsipp» som brukes for det det er verdt for å stanse skuterkjøring og skuterløyper, blir det vanskelig å ta de på alvor, skriver Torbjørn Fagermo.  Foto: Framtid i Nord (Illustrasjonsfoto)

Er planen at bygdene og utkantene som bygde landet nå skal tømmes for folk, dal for dal, og bygd for bygd?

Torbjørn Fagermo
debatt
Det er gått et par uker siden artikkelen om reindriftas ATV-bruk i Dividalen både i Nye Troms og Nordlys. Det har tatt litt tid å fordøye statsforvaltningens merkelige forståelse av dette. Den forståelsen er ikke til å bli klok av, og det var vel heller ikke meningen, og de innehar også definisjonsmakten her?

Først fikk jeg en sterk følelse av hva som ligger i begrepet forskjellsbehandling, da jeg leste uttalelsene fra nasjonalparkforvalteren og SNO. De uttaler at dette ikke er problematisk på noen måte, og alt er i «skjønneste orden», så kjente jeg på en forargelse over det jeg oppfatter som en direkte ulikebehandling. Men mener de virkelig det de sier?

Hva er det vi snakker om? Jo, at det både midt i og utenfor den berømmelige villmarken «Øvre Dividal Nasjonalpark» som statsforvalteren og Troms Turlag med flere elsker å kalle det, opererer det sannsynligvis tilsammen flere hundretalls ATV-er i reindriftas tjeneste på barmark i sommersesongen. I dalstroka uttafør og innafor bor bygdefolket som i myndighetenes øyne er den store stygge ulven. Paradoksalt nok blir de ATV-spor bufolk setter de skadelige, men sporene etter reindrifta ikke utgjør noe skadeverk, som de liker å kalle det.

Da blir snøskuternes skade på naturen oppå sneen som tiner hver vår komplett uforståelig opp mot det bøte- og straffenivå som i dag gjelder, samt den uforholdsmessigheten som ligger i dette. Når man hører hvordan denne barmarkskjøringen bagatelliseres av myndigheter som ellers er som «høken» på skuterkjøringen, og alle deres «føre var-prinsipp» som brukes for det det er verdt for å stanse skuterkjøring og skuterløyper, blir det vanskelig å ta de på alvor.


Pedersen om skuterløype i Salangen:

- Totalt bortkasta arbeid

Salangen Hytte og Motorferdselforening har jobba knallhardt for å etablere rekreasjonsløype i syv år. – Det vi har gjort viser seg nå å være totalt bortkasta arbeid, sier en oppgitt styreleder, Odd Arild Pedersen i foreningen.


Nå er samenes bruk en bruk jeg hverken har problemer med å anerkjenne eller akseptere som egentlig grei fordi; også den, er hevdvunnen gjennom alders og tids bruk. At det kan være «påheng» der, samt garnfiske, som er lite forenlig med varsomhetsprinsippet er en annen ting som faller inn under SNO sitt kontrollregime, er en diskusjon de behendig unngår i reportasjen, og til folk jeg kjenner, har beskrevet det som «vandrehistorier».

Eksempel på det er et til tider storstilt garnfiske på blant annet Lappskardvatnene som man kan spørre seg om blir foredlet til vakumpakket «fjellrøding» til det noen kaller «blodpriser» i blant annet svenske ICA-butikker i Abisko? Dette er er nokså velkjent blant oss som følger litt med. Garnfisket på Lappskardvatnene er videofilmet og rapportert til SNO, men SNO har valgt å snu det sveiseblinde øyet til her virker det som, og sier; «Vandrehistorier!». Ettersom statsminister Erna sier har vi tankefrihet, er min første tanke her: Selektiv «tjenesteforsømmelse», når det passer?

Således tør jeg hevde at vi har en skjeløyd forvaltning der det ene øyet følger bygdefolket på atv og snøskuter med helikopter og metermål i beltet i terrenget sommerstid, og i skuterløypene vinterstid, mens de for reindriftas del tar mørke solbriller på det andre så lenge det passer. Det er også å nevne den intense helikopterjakten i lav høyde på bruk av ATV under elgjakta som har forstyrret/ødelagt for mer som et jaktlag til deres store frustrasjon midt i et drev eller i en jaktsituasjon der hund var i los. Er dette noe vi skal finne oss i?

Nå har reindrifta vært motorisert i minst 30 år sommerstid, og avtrykket der er kanskje til å leve med med, med noen korrigeringer som nasjonalparkforvalteren sier. Noen spor er det kan være, og en påminnelse om å ferdes med varsomhet. Dette har ikke sjenert meg direkte eller opplevd kjøringen som utfordrende på mine turer i fjellheimen i den tid jeg har gått der — og tenker våre rettigheter er likeverdige, samt pliktene og hensynet likeså.


De første grunneieravtalene for nye skuterløyper i Målselv er signert:

Håper på nye løyper allerede neste år

Avtaler med grunneierne er underskrevet for løyper fra Kirkesdalen mot Bardu, mellom Rostadalen og Dividalen og i området Møllerhaugen. Fortsatt gjenstår en møysommelig prosess, men lederen av plan- og næringsutvalget er optimist med tanke på å få på plass flere skuterløyper i Målselv allerede neste år.


Så nevnes det myrer i reportasjen der det mange steder er lagt klopper for ATV-ene, akkurat som på Troms Turlag sine «rødmalte stier» der de snart strekker seg milevis innover med trykkimpregnerte klopper inn i den påståtte; jomfruelige «villmarka» i Indre Troms. Denne vllmarka forekommer meg som et begrep skapt av den berømte nikkersadelen for å holde bygdefolket i sitt elitistiske jerngrep. En tvangstrøye tredd ned over hodet vårt for å befeste denne illusjonen med lover og enda strengere forskrifter som omskrives rett som det er for strengere og mer kontroll.

Sannheten er heller at områdene vi snakker om er, og har vært; en allmenning for reindriftssamer og bygdefolket i århundrer forvaltet til alles beste inntil «Fogden» overtok styringen. En statsforvaltning som sitter som en «sjuende far i huset» og overprøver lokaldemokratiets forsøk på styre seg selv. Med hederlige unntak har vi en og annen ordfører og politiker som setter seg opp mot en fordums øvrighet med et beundringsverdig mot. Mot den for meg udemokratiske overmakten til statsforvalterembetet, der de aller fleste lokalpolitikere kommer til kort og gir opp. Ære være de som våger og orker.

Så kan det se ut som statsforvaltningen bruker splitt og hersk fordi samenes rettigheter for tiden blir for utfordrende, og ikke stuerent å angripe i dag i påvente av nye lover og forskrifter. En ting er sikkert; De forskriftene og lovene vil komme kjenner jeg byråkratene rett; de gir seg aldri. Myndighetene tenker vel at å føre kamp på to fronter samtidig neppe er lurt, slik en stor strateg for noen år siden smertelig fikk erfare.

Men det kan være at når bygdene er fraflyttet, fylt med rovdyr som ikke har en eneste sau å forsyne seg av lenger, og det siste gårdsbruket er lagt ned i dalene for villmarkens ro, så skal muligens samene på ny fornorskes og økologiseres slik vi bygdefolk har vært utsatt for de siste 50 år; Å drive en reindrift tilbake til sine røtter, og til fots, i god gammeldags nikkersånd, og samtidig være forvert for norsk villmarksforvaltning.

Til sist er det å si at vi har vårt politiske system å takke for denne utviklingen, som de med åpne øyne har akseptert på vei mot; Et konserveringssamfunn når det passer, og for eksempel enorme vindmølleparker for symbolpolitikk og illusoriske co-kvoter når det passer. De modige politikere som har protestert mot dette har dessverre ikke blitt hørt.

Tafattheten og korrektheten har rådd, mens embetsverket har høstet fruktene av det de har sådd. Er planen at bygdene og utkantene som bygde landet nå skal tømmes for folk, dal for dal, og bygd for bygd? Skal vi ha en ytterligere sentralisering og urbanisering av Nord-Norge med offentlige arbeidsplasser som ikke har den minste rot i den kultur og verdiskaping Norge ble tuftet på — finansiert av den enn så lenge åpne oljekranen?