Aldri glemme, aldri tie

UFATTELIG: – Det er neppe noen som kan forestille seg hva foreldre og familie til Utøya-ofrene måtte gjennomgå av sorg og fortvilelse, skriver Ole Henriksen.   Foto: Terje Bendiksby, NTB

debatt

Tiårsmarkeringen etter bomben i regjeringskvartalet og massakrene på Utøya er på en verdig måte blitt markert. Det skulle ellers bare mangle at ikke landets rikskanal skulle bruke sin tid til at alle blir minnet på hva ekstremismen kan medføre.

Hvem husker ikke en beveget statsminister Jens Stoltenberg som etter tragedien talte til folket, og hvem husker ikke kong Haralds tårer, begge beveget for et attentat mot det norske folk og det norske demokratiet. Massemordene på Utøya er nok det som setter de dypeste spor. Til da var det ingen som i sin villeste fantasi kunne tenke at et enkelt menneske kunne uføre mord på helt forsvarsløse barn og ungdommer. ABB hadde planlagt og forsket i lang tid på hvordan han kunne realisere sin djevelske plan, og beklagelig ble den for han vellykket.

For alle som står tilbake, de som opplevde galskapen psykisk og de som overlevde med store skader, hadde alle mista venner og noen hadde mista sine søsken der ute på Utøya. Det er neppe noen som kan forestille seg hva foreldre og familie til Utøya-ofrene måtte gjennomgå av sorg og fortvilelse.


Et oppgjør med tausheten:

Etter 22. juli


Ungdommene reiste på leir til en liten øy som skulle være et av de tryggeste stedene i hele verden, så kommer de hjem, død, lemlestet og med psykiske traumer. Når vi under denne markeringen også får høre at flere av ungdommene som overlevde massakrene får tilsendt hat meldinger, så er det så opprørende at for egen del kan jeg bare si: Herre tilgi dem, jeg kan ikke.

Så langt, hva har vi lært av bomben i regjeringskvartalet og attentatet på Utøya? Beredskapen i politietaten er forbedret, en elitegruppe og et politihelikopter er bemannet til en hver tid i Oslo-området. Regjeringen bygger et bombesikkert hus til seg og sine ansatte, men er dette nok? Vi blir oppfordret til ikke å hate. Å hate ABB har lite for seg, han blir innesperret til sin døyende dag, men han blir aldri tilgitt.

Har vi virkelig lært hvordan et samfunn, en statsmakt kan fjerne en del av grobunnen til hat, et hat som kan ende opp i ekstremisme? Politisk uenighet er en ting, det er en del av demokratiet — og så lenge demokratiet fungerer er det helt ufarlig. Statsminister Erna Solberg sa i sin tale: «Forhåpentlig er vi blitt litt klokere». Jeg kan tildels være enig når det gjelder styrkingen av beredskapen, men ikke når det gjelder å forebygge hat.

Erna sa også noe sant i sin tale: «Hatet kan bli til et monster». For alle som mister det mest kjæreste de har, sine barn og søsken så er det sant det som kong Harald sa i sin tale: «Det møtes med sjokk, sorg og sinne». Kongen sa også i sin tale: «Landet vårt er bygget på at alle mennesker er like mye verdt». Akkurat dette er det enkelte etater og departement som ikke greier å forstå.


Sjokket — og tiden etterpå

Norge var i sjokk. En hel verden trodde ikke det kunne skje vårt lille land. En handling som har preget oss i ti år.


Når kongen i sin tale også sier: «Vi har ikke gjort nok for å motarbeide de mørke kreftene», er jeg helt enig med kongen. De mørke kreftene har vi rundt oss i det daglige, mer eller mindre. Hatet som kan bli til et monster og skape ekstremisme, behøver nødvendigvis ikke å få sitt utløp der beredskapen er sterkest, men der den største svakhet er. Norge er nå dømt langt over ti ganger i den europeiske menneskerettstol (EMD) for brudd på menneskerettigheter. I samtlige dommer dreier det seg om Norges overgrep mot barnefamilier. Det som kommer opp for EMD er ikke en gang toppen av isfjellet angående barnevernsaker, og nærmere 20 dommer til er forventet mot Norge fra EMD.

Hvilke mennesker vil ikke hate om deres barn ubegrunnet blir tatt fra foreldre og søsken, hvem vil ikke hate om det ikke gis hjelp fra samfunnet om det trengs, men barna blir heller et offer for en stadig voksende barnevernindustri, der foretakene smykker seg med helse-foretakende navn, foretak som for det meste produserer samfunntapere av det kjæreste foreldre har skapt. Om storting og regjering evner å forlate sine høye hester, stige ned for å se at landet vårt er bygget på at alle menneskene er like mye verdt, så er mye av hatgrunnlaget eliminert.