Bosetting av flyktninger i Senja kommune:

Språk-elever kan bli tapere

SKOLEGANG: – Hvordan kan Senja kommune legge til rette for at også elevene med lite eller ingen skolegang skal få det de trenger innafor de tidsrammene de har? spør Synnøve Hellomo Bogen.  Foto: Linn Foyn Therkelsen (Illustrasjonsfoto)

debatt

Norsk er nøkkelen til Norge, sier vi ofte til elevene våre. Elevene minner oss på det, når vi har samtaler i klassen og enesamtaler. Å kunne snakke forståelig, forstå det andre sier til dem, lese og skrive og på den måten kunne orientere seg i det norske samfunn er grunnleggende ferdigheter.

For å bli integrert i det norske samfunn, må disse ferdighetene på plass. Jeg er norsklærer for voksne flyktninger, og underviser i hovedsak flyktninger som har lite eller ingen skolegang fra hjemlandet. Mine elever gleder seg over å få gå på skole, de sier det er meningsfullt å få holde i en blyant og lære å lese og skrive.


Flyktninger i Senja kommune:

Den finurlige sentraliseringspolitikken


Men de har mye å ta igjen. Mange har med seg traumer og vonde opplevelser som forstyrrer konsentrasjonen. Det å forstå og finne seg til rette i et nytt land med en for dem helt fremmed kultur, tar tid. Integreringsprogrammet, der elevene får økonomisk støtte til livsopphold mens de går på skole, varer normalt ca. to år. For analfabeter tar det mye lengre tid å bli så god i norsk at de kan bestå de kravene som stilles for å kunne søke på «permanent opphold».

I debatten rundt bosetting av flyktninger i Senja kommune, fokuseres det på desentralisering og sysselsetting. Flyktningene som bosettes i Senjahopen, Gryllefjord og Stonglandseidet blir uten tvil tatt godt vare på der de kommer. Muligheter for integrering gjennom arbeidsplasser, deltakelse i lag, foreninger og fritidsaktiviteter er helt sikkert til stede.

Men jeg savner ett element i debatten: Hvordan kan de voksne flyktningene få et tilfredsstillende skoletilbud, som ivaretar også de svakeste elevene? I ei lita gruppe elever vil det være elever med alt fra høyskoleutdanning til analfabeter uten skolegang. Det er ikke elevgrunnlag til å dele disse i «klasser», der elevene får undervisning etter forutsetning.


Om voksenopplæring og bosetting av flyktninger i Senja kommune:

Bare på Finnsnes?


Det er en nærmest umulig oppgave for en lærer å undervise ei gruppe med så forskjellige forutsetninger. Når elevene får gå i en klasse med flere med samme behov for tilpassa opplæring, er utbyttet større. Elevene er i et miljø der de blir sett og der de ikke trenger å «late som» eller bruke strategier for å skjule sin analfabetisme.

Hvordan kan Senja kommune legge til rette for at også elevene med lite eller ingen skolegang skal få det de trenger innafor de tidsrammene de har? Jeg er redd denne gruppa av elever blir taperne, og ofres for ideen om «desentralisering og sysselsetting».