Hasan-saken og kirkeasylsaken på Finnsnes:

Streng, men rettferdig asylpolitikk

ENGASJEMENT: – I Norge har vi pr. nå to saker som er kjent gjennom media og hvor det lokale engasjementet er stort, Mustafa Hasan-saken på Østlandet og kirkeasylsaken på Finnsnes (bildet), skriver Sten Nilssen.  Foto: Stian Jakobsen

Det er lett å forstå det engasjementet som blir rundt slike utvisningssaker

Sten Nilssen
debatt
I normalår kommer det mellom 2.000 og 5.000 asylsøkere til Norge. 2015 var et toppår med mere enn 31.000 og 2020 hadde, på grunn av den pågående pandemien, det laveste antallet på mange år, 1.387. I tillegg kommer kvoteflyktninger og noen tusen mennesker i forbindelse med familiegjenforening.

Et minimumskrav er at de som søker asyl gir korrekte opplysninger ved ankomst. Der hvor så ikke skjer og dette blir avslørt, har UNE ofte en nådeløs praksis. Selv om de har plikt på seg til å gjøre en avveining mellom sterke menneskelige hensyn, satt opp mot innvandringsregulerende hensyn, faller de ofte ned på det siste og det blir fattet utvisningsvedtak. Antall år i Norge har ingen betydning. Vi har eksempler hvor enkeltpersoner eller familier har vært en årrekke i landet og hvor barn en født her og ikke engang kjenner til det landet foreldrene kom fra. De blir sendt ut. I de fleste saker som prøves for domstolene så er domstolene enige med UNE, dvs. loven er fulgt.

I en rettsstat hvor den norske befolkning i hovedsak har stor tillit til domstolene og dets avgjørelser, er plutselig ikke tilliten til stede i enkelte utvisningssaker. Da trer gjerne «folkedomstolene» sammen og anført av media, prester, biskoper og politikere som aktorat og deler av den øvrige befolkning som dommere, blir ofte UNE og regjering «dømt».


UNE omgjør ikke vedtaket — fikk avslag på omgjøringsanmodningen

Mandag kom svaret fra Utlendingsnemda (UNE) etter at de har behandlet omgjøringsanmodningen i kirkeasylsaken på Finnsnes. I et elektronisk dokument fra advokat Asgeir Thomassen, i Tind advokater, kommer det fram at UNE ikke omgjør vedtaket.


Det føres ofte «sannhetsvitner» som mener å ha kunnskap som er til fordel for asylsøkerne. Det er grunn til å minne om at også i ordinære rettsaker ofte føres vitner hvor retten ved domsavsigelser ikke finner at vitnene er troverdige, jmf. Bertheussen-saken hvor tidligere justisminister Tor Mikkel Waras vitnemål ikke ble vektlagt som troverdig, (denne dommen er ikke rettskraftig).

Det er også grunn til å minne de stortingsrepresentantene som engasjerer seg og bruker grov skyts mot nettopp de organene Stortinget selv har satt til å forvalte loven, at dersom UDI og UNE skal vurdere sakene på en annen måte, så må Utlendingsloven endres — og det kan bare Stortinget gjøre. Kritikken blir derfor bare «å skyte seg selv i foten».

Den saken som kanskje har fått størst oppmerksomhet i Norge det siste tiåret, er Faridasaken, hvor Farida, som seksåring, kom til Norge fra Iran sammen med moren i 2011. De er i utgangspunktet afghanske statsborgere, men Farida hadde ingen tilknytning til Afghanistan ettersom hun var født i Iran. De fikk opphold av UDI fordi moren var «enslig afghansk kvinne uten mannlig omsorgsperson».

Året etter kom imidlertid også faren til Farida til Norge, og oppholdstillatelsen ble trukket tilbake. UDI mente moren til Farida løy ved ankomst Norge. Denne saken skapte et voldsomt engasjement over hele landet, og er en rekke ganger prøvd i rettsapparatet, senest i Høyesterett i januar 2021. Også FNs høykommissær for flyktninger engasjerte seg, men til ingen nytte. De ble i 2015 tvangssendt tilbake til Afghanistan.

I Norge har vi pr. nå to saker som er kjent gjennom media og hvor det lokale engasjementet er stort, Mustafa Hasan-saken på Østlandet og kirkeasylsaken på Finnsnes. Begge sakene har det til felles at det enten er gitt uriktige eller manglende opplysninger ved ankomst Norge. I Mustafa Hasans sak så skulle han vært utsendt før siste årsskifte, men har nå fått utsatt utreisen med et halvt år, slik at han kan fullføre videregående skole i Norge. I hans sak er det også varslet rettsak.


Sterke reaksjoner på UNE avslag:

– UNEs behandling går på rettssikkerheten løs

Odd Fredriksen, tidligere medlem av UNE og nå medlem av støttegruppa for familien Collin Johnson i kirkeasyl er som mange andre sjokkert over nok et avslag fra UNE.


I kirkeasylsaken på Finnsnes så er saken først behandlet og avgjort av UNE, så prøvd for domstolene, faktisk helt til Høyesterett, uten noen positiv avgjørelse for asylsøkerne. Når så dette ikke skjer så mener dommerne i «folkedomstolen» at det er UNEs beslutningstakere som er det «mangehodete trollet», selv om rettsapparatet har kontrollert UNE og finner at nemnda har behandlet saken i henhold til loven. Det er vel heller tvilsomt at nye rettssaker vil endre tidligere domsavgjørelser, all den tid UNE ikke finner at det er tilført noe nytt i saken. Skal det bli en positiv avgjørelse for asylsøkerne, så synes det å være ad politisk vei, dvs. at regjeringen gir opphold på humanitært grunnlag.

Det er lett å forstå det engasjementet som blir rundt slike utvisningssaker, spesielt når det dreier seg om mennesker som har vært lenge i landet og når det er barn involvert. Barn som har fått tilknytning til lokalsamfunn, har lært språket, går på skole og har venner. Dette engasjementet er en del av det som kjennetegner et godt samfunn, folk bryr seg. Likevel må det være likhet for loven i alle saker.

Politikerne sier: «Vi skal ha en streng, men rettferdig asylpolitikk». Det er grunn til å stille spørsmål om hvor rettferdig asylpolitikken blir dersom det er kun i de saker hvor lokalbefolkningen, media og offentlige personer engasjerer seg og ber om at myndighetene omgjøre sitt utvisningsvedtak, eller gir opphold på humanitært grunnlag, mens det i alle andre saker hvor det er fattet utvisningsvedtak, så blir asylsøkerne sendt ut uten at noen engasjerer seg i det hele tatt.

Det er sikkert gode grunner for at det gis falske, eller manglende opplysninger ved ankomst Norge, men som hovedprinsipp må det være slik at det er på grunnlag av riktige opplysninger oppholdstillatelse blir gitt.