Rasisme i idretten:

Trekk tilbake det gule kortet, redaktør!

VAKKERT: – Norsk idrett er dugnadsbasert. Det er noe av det vakreste ved idretten. På Finnsnes, på Senja og over hele landet stiller foreldre opp for å drifte klubbene. For å bli valgt, må man være til stede — det er så enkelt, skriver Kristian August Eilertsen.   Foto: Frank R. Roksøy

debatt

Tirsdag 16. februar hadde Folkebladet en lederartikkel med tittelen «Gult kort til idrettsbevegelsen». Sjefredaktør Steinulf Henriksen kommenterte en fersk forskningsrapport om rasisme i idretten.



Henriksen gjengir noen av funnene i rapporten. Disse fremstår som knusende for norsk idrett: «Rundt en tredjedel av de 55 forbundene har fått ”nesten ingen” barn og unge [med flerkulturell bakgrunn] med i sine aktiviteter, mens rundt halvparten melder om det samme for voksne utøvere, trenere eller tillitsvalgte. Bare to forbund kunne skilte med en liste over verv som speiler mangfoldet i sine lokalsamfunn.»

Forskerne bak rapporten hevder det er tendenser til «strukturell rasisme» i norsk idrett. Det vil si at de ikke kan peke på konkrete særforbund eller enkeltpersoner de mener er rasistiske, men at strukturene som idretten bygger på i seg selv er grunnleggende rasistiske. Det er mildt sagt et oppsiktsvekkende funn. Det bør få Henriksen til å stille noen kritiske spørsmål.

For hva er egentlig den bærende strukturen i norsk idrett? Jeg vil hevde det er dugnad og frivillighet. Dersom vi har kommet så langt at det er dugnaden og frivilligheten som er rasistisk, er det egentlig ikke disse to som er problemet: Det er den lave terskelen for å strø om seg med grunnløse rasismebeskyldninger.

Sosiologen og samfunnsdebattanten Kjetil Rolness har også et godt poeng når han skriver: «her er altså ideen vi blir bedt om tro på: Norge har i løpet av en generasjon tatt imot over 800.000 innvandrere, mange med få ressurser, og fra helt andre kulturer enn vår. Vi har brukt enorme summer på å integrere dem — og barna deres — i vårt samfunn. Og vi har lyktes bedre enn mange andre land. Likevel må vi fastslå at de er blitt møtt med rasisme. For vi har rett og slett ikke fått afrikanere, asiater og søramerikanere til å drive med langrenn, hopp, kombinert, skiskyting, alpint, skøyteløp, bandy, ishockey, curling, aking og hundekjøring».

Vurderte du noen av disse momentene før du delte ut «gult kort» til idretten, Henriksen? Jeg kjenner ikke igjen hverken norsk idrett eller idretten i regionen vår slik den fremstilles av forskerne, idrettsforbundet og media. Jeg tror heller ingen av de hundrevis av barn, unge og frivillige i idretten i Senja-regionen kjenner seg igjen i det.

Det virker som at man har prøvd å få virkeligheten til å passe med en konklusjon som er trukket på forhånd. Forskerne velger å sette søkelyset på underrepresentasjon av minoriteter. Dette er den enkleste øvelsen en forsker kan gjøre: Man teller hvor mange som deltar i de ulike idrettsgrenene. Dersom tallet ikke tilsvarer andelen en gruppe utgjør av befolkningen, må det skyldes «strukturell rasisme». Altså en skjult form for rasisme som ingen ser eller hører, men som man må være forsker for å fange opp. Likevel er det tydeligvis grunnlag nok til å beskylde idretts-Norge for å holde minoriteter borte fra idretten systematisk og strukturelt.

Underrepresentasjon skyldes i de fleste tilfeller ikke rasisme. Interesser, kultur, tradisjoner og økonomi spiller en rolle. Kan man forvente at noen som kommer fra et annet land, skal kaste fra seg sin lidenskap for eksempelvis cricket, for heller å begynne med langrenn eller skiskyting?

Norsk idrett er dugnadsbasert. Det er noe av det vakreste ved idretten. På Finnsnes, på Senja og over hele landet stiller foreldre opp for å drifte klubbene. For å bli valgt, må man være til stede — det er så enkelt. Derfor tror jeg heller ikke foreldre vil kjenne seg igjen i at de bevisst holder innvandrerforeldre ute fra klubbstyrene. Jeg tror tvert imot at foreldre med innvandrerbakgrunn ville blitt tatt imot med glede.

Gjennom deltagelse i idretten møtes barn og unge uavhengig av bakgrunn, hudfarge og religiøse overbevisninger for å ha det gøy med andre. Det skal vi være glade for. Derfor mener jeg Folkebladets redaktør ikke bør bidra til å ødelegge dette bildet ved ukritisk å videreformidle oppkonstruerte påstander om «strukturell rasisme» i idretten.

Jeg ber deg derfor om å trekke tilbake det gule kortet, redaktør Henriksen!