Det snakkes alt for lite om framtidig lederskap:

«Nordnorsk Ap-leder — en umulighet?»

AUTOPILOT: - Både Arbeiderpartiets egne folk og kommentariatet går på autopilot hva angår lederspørsmål i Arbeiderpartiet. Det har nemlig alltid vært slik; Arbeiderpartiets øverste leder kommer fra det sentrale østland, skriver Stein-Gunnar Bondevik. Her danser Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen under Oslo Pride Parade 2019.   Foto: Fredrik Hagen, NTB.

Det ville være forbannet synd om det skjedde uten konkurranse

debatt

Arbeiderpartiet har god glid for tiden, og dårlig feste. Det skaper god fart i nedoverbakkene, mens det går seigt oppover. Slikt skaper debatt, ørnen blant partiene skal liksom ikke blande seg med de andre der nede på tjuetallet, og avisene har mer enn hintet om at det kanskje er på tide å se seg om etter en annen leder.

Tidligere har Aftenposten på humoristisk vis pekt på at et parti som lekker muligens trenger en rørlegger, en henvisning til Oslo-byrådsleder Raymond Johansen sin utdanningsbakgrunn. Også Nordlys sin politiske redaktør Skjalg Fjellheim tok til orde for dette i Politisk kvarter på NRK denne uka, til stor forundring for journalistene på Marienlyst, som aldri hadde sett for seg at akkurat Fjellheim skulle komme til å foreslå en Oslo-kandidat til et slikt verv.

Jeg skal ikke spekulere i hva eller hvem som ligger bak et slikt utspill fra Rådhusgata i Tromsø, men bare slå fast at både Arbeiderpartiets egne folk og kommentariatet går på autopilot hva angår lederspørsmål i Arbeiderpartiet. Det har nemlig alltid vært slik; Arbeiderpartiets øverste leder kommer fra det sentrale østland, og det ser ikke ut til at noen tenker at det er på tide å bryte med denne tradisjonen.

Det er bare Frp blant de andre partiene som utelukkende har holdt seg med toppkandidater fra hovedstadsregionen. Resten av floraen har tatt i bruk hele landet når de har sett seg om etter ny sjef.

Hvis man skal forsøke å forstå hvorfor partiet er så sentralstyrt, er det viktig å se på partiets historie, som de organiserte arbeidernes parti. Toppledelsen i LO og alle øvrige arbeidstakerorganisasjoner er naturligvis samlet i Oslo, deres jobb er å påvirke stortingsflertallet, som ligger i samme by. Til sammen skaper dette både nettverk, kjennskap og vennskap, som i sin tur påvirker hvem som pekes på i lederkabalene.

En kan gjerne være stjerne i Steinkjer eller på Storsteinnes, men på Youngstorget kreves det helt andre dimensjoner. Man må derfor være av en ualminnelig sterk og karismatisk støpning, det trengs sågar kanskje et overdimensjonert selvbilde, for at utenforstående skal se seg selv som naturlige lederkandidater for Arbeiderpartiet, selve styringspartiet.

På den måten, og på mange andre måter, er partiets brede politikk og dets mange interessenter både en styrke og en svakhet for partiet. I andre parti avgjøres lederspørsmålet stort sett gjennom interne prosesser, mens Arbeiderpartiets leder må avnikkes og avsjekkes i en skog av organisasjoner og tilslutninger. Da smalner tilfanget av kandidater inn, og de som sitter rundt leirbålet har klare fordeler.

Problemstillingens underliggende paradoks er forstemmende. Arbeiderpartiets grunnoppdrag er jo nettopp å skape like muligheter for alle, uavhengig av kjønn, klasse, etnisitet og geografi — det er derfor jeg selv er aktivt medlem av partiet — og så feiler man der det gjelder som mest. Lederspørsmålet har vært en sak for Oslo Arbeiderparti, med enkelte arbeidsuhell som førte noen kilometer østover, til Lier (Jagland) samt en kort togtur nordover til Stange ved Hamar (Nordli).

Og nå altså, kommer man ikke på noen andre enn Raymond Johansen, fra Grorud.

Dette er ikke en tid for å diskutere lederspørsmålet, er det mange som nå sier. Det kan man forstå, med et forestående valg i mente. Raymond Johansen har også gjort det klart at han støtter Støre, det er nok klokt. Jeg mener også at Støre er en helstøpt person og politiker av internasjonalt format, som har gode hensikter med sitt politiske virke, og som på alle vis er kvalifisert til å være leder i Arbeiderpartiet.

Men Arbeiderpartiets største utfordring hva gjelder ledelse er ikke at det diskuteres, men at det ikke diskuteres. For å bli leder i politikken må folk snakke om deg. Du må være kjent, du må kanskje til og med være omstridt, du må ha ambisjoner. Og et bakland. Når det ikke kommer et eneste annet navn på blokka, verken i partiet eller i pressen, enn Johansen, så betyr det at det snakkes altfor lite om framtidig lederskap.

Dette er ikke nødvendigvis oslomakta sin feil, jeg mistenker partifolk landet rundt for å ha glemt at det fins alternativ til en ny leder fra Oslo. Det er i så fall et problem som stadig øker i omfang og aktualitet, all den tid det blåser en anti-sentraliseringsvind over landet. Det holder muligens ikke lenger å kjenne hovedstadens og det politiske spillets irrganger fra innsiden, så lenge man bare kjenner resten av landet fra utsiden?

Jeg mistenker verken Støre eller Johansen for å ikke kjenne landet — tvert om, få har reist mer. Men partiet må en gang for alle, også i lederspørsmålet, vise at du kan bli hva du vil, uansett hvor eller hva du kommer fra.

Så er det godt mulig man ender opp med å velge Oslo-byrådslederen den dagen Støre velger å gjøre noe annet. Og det er godt mulig han vil være den beste kandidaten. Men det ville være forbannet synd om det skjedde uten konkurranse.

Det er i helsevesenet, ikke blant rørleggere, man vil fjerne anbudsplikten.