Hvordan, hvem, hvor og når i helsetjenestene i Senja

HELSETJENESTER: – Vi skal levere gode og forsvarlige helsetjenester til våre innbyggere — nå og i tiden fremover, skriver Sissel Haugslien 

debatt

Befolknings-framskrivningen for Senja frem mot 2040 sier som kjent at vi blir flere og flere eldre og stadig færre unge og arbeidsføre i kommunen. Senja kommune opplever allerede store utfordringer med å rekruttere og beholde kompetanse-arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene.

Derfor er jeg glad for at Senja kommunestyre like før jul med stort flertall vedtok at utvalg for helse og omsorg skal være styringsgruppe for omstillingene i omsorgstjenestene. Utvalget har også fått ressurser til å innhente eksterne utredninger til noen av oppgavene vi er i gang med. Resten — å bygge en helhetlig kultur og oppnå felles forståelse for fremtidens helsetjeneste i Senja — det må vi gjøre selv.

Som i de fleste andre kommuner, er det helse- og omsorgstjenestene i Senja kommune som er den store utfordringen i budsjett-sammenheng. Faktisk bruker helsesektoren en tredel av kommunens budsjett for å gi innbyggerne gode og trygge tjenester i alle faser av livet. Behovene vokser og vokser og blir stadig mer kompliserte. Som helsepolitiker over år erfarer jeg at helsebudsjettet «slukerW alt som puttes inn av ressurser — og resultatene av økte ressurser er ikke nødvendigvis bedre tjenester...

I nyfødte Senja kommune er det påkrevet at vi tar en helhetlig gjennomgang av eksisterende helsetjenester med tanke på omstrukturering av omsorgstjenestene og fremtidige kompetansebehov. Med andre ord; hva slags oppgaver skal løses i årene fremover, hvordan skal kommunen rigges for å møte behovene, hvem skal løse oppgavene og hvor får vi tak i de rette folkene? For eksempel har vi mer enn nok sykehjemsplasser i den nye kommunen vår. Samtidig er det et stort behov for heldøgns omsorgsboliger.

Generelt foretrekker sykepleiere over hele Norges land å arbeide på sykehus-avdelinger, der de får utøvd sykepleierfaget og spisse sin kompetanse i faglig sterke og inspirerende miljø. Sykehjem står nederst på ønskelisten. Sykehjem i distriktene aller nederst. I Senja kommune er dette et tydelig faktum: Ved siste stillingsutlysnings-runde med tjenestested distriktsykehjem, var det ikke en eneste kvalifisert sykepleier som søkte. Det er behov for å se på turnus, ufrivillig deltid og arbeidsbelastningen, men også å benytte de ressursene vi rår over til både ansatte og brukeres beste, slik at Senja blir en god kommune å jobbe og bo i.

Det er påkrevd å omstille helse og omsorgstjenestene og ta i bruk kjent og velprøvd velferdsteknologi for å kunne frigjøre helsepersonell, slik at sykepleiere og helsefagarbeidere kan bruke tida si til det de egentlig har utdannet seg til. Jeg oppfatter at fagpersonell, altså blant andre sykepleierne selv, for lengst har gjort seg tanker om hvordan man kunne ha organisert seg på en smartere måte, dersom bare muligheten gis.

Vi skal levere gode og forsvarlige helsetjenester til våre innbyggere — nå og i tiden fremover. Dermed må vi våge å forandre for å forbedre, slik at ressursene brukes på en best mulig måte og vi får mest mulig igjen. Det er nødvendig å se på differensiering av tjenestene, slik at man kan spisse kompetansen og gi brukerne en best mulig pleie og omsorg. Kanskje betyr det at vi ikke kan tilby alle typer tjenester på alle våre seks sykehjem, men at tjenestene differensieres, slik at man får den riktige og beste behandlingen når man trenger den — uavhengig av om sykesenga er på Finnsnes, i Rossfjord, på Skaland eller Stonglandseidet. Det er fremdeles i Senja kommune. Vår kommune.

Vi vet at ensomhet og psykisk uhelse setter andre krav til kommunal omsorg. Vi vet at demens er en av de største, globale utfordringene verden står overfor i dag. Vi har en god demens-tjeneste med skjermede avdelinger og dagtilbud i Senja, men det mangler mye før vi kan kalle demensomsorgen helhetlig. En forventet fordobling av antall eldre med demens frem mot 2050 vil legge et stort press på helse- og omsorgstjenestene. I Senja kommune vil vi oppleve nærmere 400 mennesker med demens om snaue 20 år. 400. Det er bare et tall. Men bak dette tallet er det mennesker som stadig lever med demens uten å bli utredet eller diagnostisert. Enda flere pårørende sliter seg ut med en sykdom som fører med seg usikkerhet, maktesløshet og årelang sorg. Det vil neppe være mulig — eller hensiktsmessig — å bygge ut tjenestetilbud i takt med den demografiske utviklingen.

Det er påkrevet med endringer, og vi må tenke utenfor boksen. Innføring av velprøvd velferdsteknologi og utvikling av et eget sykehjem for demente kan være en start. Det jeg vet, er at om man velger å stå stille og ikke utvikle fordi man er redd for å miste noe man har, selv om det ikke er funksjonelt — ja, da går det attover. For verden rundt oss går videre. Alltid...