«Kommunen som ikke så skattekistene til de frivillige»

EVENTYR: - Vi skal komme styrket ut av denne mørketiden, skriver Tommy Mylebust, daglig leder av Senja Frivilligsentral.   Foto: Anna Helene Folkestad

Kongeriket Senja hadde skåret seg i magen for å få mer plass til grøten

debatt



En gang var det en tid som nå er borte for alltid, men snart vil komme tilbake, med kjærlighet og fred mellom de som vandrer på jorda; hvit som mørk, kristen som muslim, hetero som homo, skogen som havet, fjellet som fjæra og frivilligsentralen og kongeriket.

Det var en gang en raus frivilligsentral i den vidløftige provinsen Lenvik. Frivilligsentralen var et trygt hjem for alle medborgere, her var det ikke forskjell på kong Salomon og Jørgen Hattemaker. I denne tida hyllet kongen og rådet sentralen for det gode arbeidet for mennesker barføtt i livets trange kår. Kongen kronet ofte frivillige og sentralen for sin uvurderlige innsats for svake og sårbare i provinsen. Uten dere, forkynte kongen og kongens råd, ville det vært uår, uro og hungersnød i provinsen.

Frivilligsentralen var glad i kongen og satte unektelig pris på all støtten, og lovord og gull og penger til å drive sitt arbeid i fred og harmoni. Kongen og flertallet i rådet forsto hvorfor frivilligsentralen var så fremgangsrik. Senja frivilligsentral skjulte nemlig skattkister av ressurser, kreativitet og egenskaper. Der ville de med hjertet hjelpe mennesker til å oppdage skatter som strålte ut fra kistene deres. De så mennesker slite og bukke under av å tilfredsstille andres forventninger og krav, mennesker som brukte store deler av livet på å holde lokket på sin kiste nede. Frivilligsentralen ville hjelpe med å løfte lokkene, slik at menneskene kunne skinne og få lov til å være seg selv.

De ønsket å bidra til at medmennesker skulle finne sin vei i livet, slik at de fikk nyttiggjøre seg av sine ressurser og sin kreativitet. Alle har en skattkiste, alle, og når du får lov til å være den du egentlig er, får lov til å følge hjertet, vil du blomstre som menneske. Dette var filosofien og verdigrunnlaget. Og hvis du blomstrer, vil også de andre rundt deg ha det bra. Derfor ønsket frivilligsentralen en arena der det var greit å være akkurat som du er, en arena der du er god nok. Dag etter dag, sommer og vinter, jobbet de frivillige utrettelig med å romme følelser og mangfold, og tillate folk å gå sin egen vei. Arbeidet og verdiene ble anerkjent kongen og rådet.

Men provinsen Lenvik var nedtynget i gjeld, så nedtynget som den verste vinterens herjeringer i landskapet, og folket var begynt å vende seg bort fra den populære kongen. Som om ikke det var nok, spredte en ny sykdom frykt og redsel i befolkningen. Rådet, de som folket hadde tillitsfullt valgt til å styre, skuet et rike i forfall. De fattige og sårbare fikk mindre, og de rike ble enda rikere. Kongen og gode krefter i rådet var kjent med at frivilligsentralen tok vare på menneskene som trengte det mest, så de gjorde hva de kunne for å verdsette denne sentralen, selv om onde krefter ville avvikle den. Den mørke slangen i rådet hvisket og tisket og lokket medlemmer av rådet til å bite i det sure eplet.

Eplets kraft svekket sinnets evne til å se klart, og slangen kunne lett forlede med falske og ondsinnede historier om livet på sentralen. Heldigvis var det bare noen få som hadde smakt av eplet. Det som verre var, var ulven som lusket rundt i korridorene og spilte sitt spill. Ulven higet etter makt og penger, og ville byttet bort sin egen mor for å komme seg frem i verden. Ulven var utspekulert, mente noen, grådig og ondskapsfull, mente andre, og ganske mange beundret ulven for motet sitt. En ting var i alle fall sikkert, ulven levde med en dyp og uutholdelig ensomhetsfølelse, og følelsen drev han til en hjerteløs forfølgelse av lyset hos andre.

Lite visste folket at ulven tok på seg fåreklærne sine, og vandret rundt som en blant sauene i flokken. Ingen i rådet visste at han var en ulv, men noen hadde begynte å ane uråd da ulven flere ganger hadde mistet besinnelsen og vist fram en tanngard så fryktinngytende at flere ble vettskremt. Noen gjetere hadde dessuten sett hva den selvutnevnte snille ulven gjorde for å hjelpe en gammel dame som satt fast i et tre og holdt på å sulte i hjel. Ulven hadde gått rett forbi uten å hjelpe den stakkars gamle kroken. Og da reven hadde stoppet for å hjelpe kjerringa, hadde ulven løyet og sagt at det var han som fikk henne løs. Men gjeterne så hva ulven og rødreven hadde gjort, og fortalte folk at der sola skinte var det også skygge. Husk det når du ser inn i sola, hadde den klokeste av gjeterne sagt.

Tross slangens giftige tunge og ulvens sluhet levde frivilligsentralen i harmoni med kongen og kongeriket i mange år. De frivillige var høyt verdsatt av kongen og nesten alle i rådet.

Så en dag bestemte rådene og de fire kongene på øyriket Senja seg for å slå sammen provinsene deres til det storslåtte nye riket, Senja. Den gamle kongen overlot tronen til en yngre og uerfaren prins. Prinsens medhjelper var en ekte senjaværing, må vite, en trollmann modig nok til å gyve løs på oppgaven med å forene de fire provinsene. Den nye kongen av Senja var også fra øya, yttersia av øya til og med, og nå fikk han regjere over land og folk i et rike så omfangsrikt og eventyrlig at selv trollene på Senja ble bergtatt av framtidsvisjonene.

Kongene selv og deres utnevnte vise menn og kvinner drømte om et kongerike mektigere og mer storslagent enn noen gang før i historien. Alle småkongene i de gamle provinsene ble lovet posisjoner og mer penger og gull, og fremveksten av riket Senja skulle overgå alle profetier. Noen kloke stemmer i rådet protesterte mot dannelse av det nye riket, men flertallet tok på seg de staseligste klær og vandret rundt og lot som om alt var såre vel. Enten glemte de gjelda og rikets tilstand, ellers så ville de ikke møte den brutale virkeligheten.

De velkledde spankulerte så land og strand for å finne en skattkiste full av gull og penger til å betale for de overdådige byggverkene som skulle skjule forråtnelsen av riket. Fra innsiden begynte det nemlig å stinke av forfall. Det ble bygget tykke vegger med glitrende lys på utsiden, slik at folket skulle bli blendet av skjønnheten. Men veggene slo sprekker og stanken var begynt å sive ut, og la seg som en tåke over det mytiske og vakre Finnsnesvannet, og Olderhamna med. Rådet anført av kongen var nødt til å finne en skattkiste, ellers kom det til å gå virkelig galt i det nye riket. Noen kloke hoder i rådet hadde med sine egne øyne sett de virkelige skattkistene lederen for frivilligsentralen snakket så entusiastisk om. Kraften som strålte ut av disse kistene hadde gjort dypt inntrykk, og derfor talte de frivilligsentralens sak. Disse skattene kan ikke redde oss, vi trenger gull og dubloner i tonnevis, erklærte kongen og trollmannen.

Så en dag dukket det opp en ridder, en børsnotert ridder som ønsket å vinne Senjas tillitt. Frieren viste fram skattkista med gull, penger og dubloner, og de skinte så sterkt at rådet ble blendet i mange måneder. Ikke alle, skal det i rettferdighetens navn sies, der berettes om at enkelte visste at denne skatten umulig kunne redde kongeriket fra avgrunnen. Endelig hadde frelseren kommet, ropte de blendede i kor, og trodde kongeriket var berget.

Kongeriket Senja ga bort halve kongeriket — og kongsdatteren med — til frelserens bygging av nye Atlantis, og regnet med å bli belønnet rikelig for sin gavmildhet. Når rådet omsider fikk synet tilbake igjen, så de forunderlig nok ingen glitrende skatter i kista. De så ingenting, kista var skrapet i bunn, og frelseren ba om mere penger til å bygge drømmelandet. Da folket fikk høre at rådet hadde gitt bort halve kongeriket og kongsdatteren til det nye Atlantis, spredte det seg forakt og harme i befolkningen.

Enda verre var det at de frivillige, de som hadde hjulpet så mange mennesker med sine skattkister, sine hjerter, ikke fikk mere støtte av kongeriket. Slangen hadde visket og tisket, og flere hadde bitt i det sure eplet. Slangen forledet så de lettlurte med at sentralen bare var for de som kom fra andre kongeriker, ikke de eldre som hadde vært med å bygge opp kongeriket. Det nyttet ikke at lederen for sentralen klaget sin nød og ba, og lovet på tro og ære at det slangen sa ikke var sant. Tvert i mot, hevdet han hardnakket, så brukte de mest tid og penger på de eldre i kongeriket. Da saken kom opp i rådet, hadde flertallet spist av det sure eplet, og i den bedøvende rusen bestemte de at Senja frivilligsentral ikke skulle få penger og støtte av kongeriket. Mørket la seg over sentralen og kongeriket som et kvelende teppe.

Fortvil ikke, sa lederen for sentralen og de gode hjelperne hans: «Rådet har ledet oss til avgrunnen, men hjertet skal ta oss over. Vi skal komme styrket ut av denne mørketiden.»

Ulven så nå sin mulighet til å få mere makt, men etter at gjeternes beretning hadde spredt seg hadde troverdigheten hans sunket like lavt som gradestokken i november måned. Det ble en hard vinter og stormer og sykdom feide over kongeriket. De fattige fikk mindre og de rike mer. Kulda og fattigdommen gnagde i beinene på de som hadde minst. Kongeriket Senja hadde skåret seg i magen for å få mer plass til grøten, og de som ledet rådet fant ikke noen skattkiste. Men de frivillige på sentralen og de som kjenner frivilligsentralen, vet hvor den egentlige skatten er: Skatten som lyser fra hjertet, skatten som stråler ut fra det indre. Fra menneskene.

Og om alle gode hjerter lyser vei, skulle det ikke forundre om tiden før mørketiden kommer tilbake og vi får se lyset igjen. Og rådet gir gull og penger igjen til frivilligsentralen, må selvsagt vite.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. Og det skulle ikke overraske en stakkar om noen plutselig forsto, at slangen med eplet får ikke noe ekte til å gro. Forundres heller ikke om ulven ute etter makt, til syvende og sist ender opp som slakt.