Koronahilsen fra en 80-årsjubilant

debatt

Jeg sitter ved mitt vindu og ser dagene gå meg forbi – «undrende i takk over livet som har gett mig så mycket» - og som dere der ute - familie, venner og kolleger på sjø og land, tidligere elever og politikere, har bidratt til.

Det vil være feil å si at dagens 80-åring er særs fysisk aktiv, men til tross for en særs skral gangfunksjon og en del aldersrelaterte problemer, har jeg et godt og innholdsrikt liv, spesielt sammen med min sykepleierkone gjennom 57 år, samt familie og gode venner. Dette er det gode liv som gjør hverdagen god å leve.

Gjennom alle år har jeg hatt sterk tilknytning til naturen. I all min tid så langt tilbake mitt minne rekker, har jeg hatt nær tilknytning og fasinasjon over naturens mangfold og underverk. Ikke minst har havet og mine år om sjømann (styrmann) på verdens mange og store hav gjort inntrykk. Også skogen og fjellet med sitt vell av livsformer og sin storslåtte fargeprakt har vært en livskraft og et Guds tempel for meditasjon og ærefrykt for livet.

Akkurat nå er det høst utenfor mitt vindu. En ny årstid har igjen tatt sitt grep over vårt vakre land, hvor de siste nyanser av høstens intense fargeflora er i ferd med å med å blekne. Og snart har vi mørketid over landet i nord, som på denne tida er hjemsøkt av kulde, frost og kalde vinder som rusker og sliter i nakne trær og plystrer kaldt rundt husnovene i dunkelt mørketidslys. Det er her vi hører til og lever våre liv i dag. Det er også her vi har våre røtter hvor våre formødre og forfedre gjennom århundrene levde sine liv, men under en langt hårdere himmel enn vi som bebor landet i dag.

I en stund som denne, må det være meg tillatt å filosofere litt og tenke noen tanker om det å bli 80. Fra vugge til grav er så kort en stund. Det er tiden, vår tid som skyndsomt haster av sted og blir dager og år i våre liv - og blir gjenskinn av minner… Som nybakt 80-årsjubilant er jeg smertelig klar over at levd liv er atskillig lengre enn liv som gjenstår, og at livet er så kort en tid i forhold til den evighet som forestår. Når jeg tenker etter, fortoner det seg underlig at jeg som har hatt et så godt og innholdsrikt liv snart skal figurere som et nummer - et navn – i en nedstøvet kirkebok. Det er skremmende at livet er så kort en stund, men slik har det vært fra tidenes morgen. «Tider skal komme, tider skal hen rulle, slekt skal følge slekters gang» i all menneskers tid.

Jeg overdriver kanskje en smule når jeg antyder at også jeg har hendene fulle i lange og travle pensjonistdager. Men som sagt: Alt er relativt også en pensjonists arbeidsdag.

I alle år før min pensjonisttid hørte jeg om pensjonistenes travle dager, og i alle år rista jeg i stille undring på hodet og av ren høflighet holdt kommentarene for meg sjøl.

Egentlig har jeg bare vært «ordentlig» pensjonist i knapt 4 år pga frivillig organisasjons-arbeid, skribent og leder av Lenvik Historielag, redaktør av Kirkens menighetsblad.

Men nå har jeg snart 4år bak meg som heltidspensjonist og er knapt så skråsikker om at pensjonistene ikke har det så travelt som det ble sagt. Spesielt gjelder dette bestemødrene.

Som det sikkert også var i tidligere tider, er også dagens bestemødre med sin omsorg en Guds gave til den oppvoksende slekt. Og forhåpentlig dilter vi menn etter og gjør så godt vi kan - hvis vi har tid, da…

Men nå har også jeg hendene fulle i lange og travle dager… Og maken til travle dager fins det knapt. Det er så vidt jeg har tid til «å gå på byen» sammen med gode venner – og det midt på «høylys» dag – et par dager i uka for å løse lokale- og storpolitiske spørsmål over et utall kaffekopper. Og så skal det nå tid til å medisinere seg og få i seg x antall tabletter av alle slag. Det tar også sin tid å prate med folk, sove middag og ringe og motta telefoner og se på TV, og ikke minst registrere at pensjonen er kommet inn på konto – og at forventa beløp er der… Nei, det mangler ikke på oppgaver. En er ikke arbeidsløs som er pensjonist.

Sykdom til tross: For egen del har jeg det utmerket ved mitt vindu omgitt av min familie og gode venner. Var det ikke en og enda en til som akkurat dro forbi og vinka til meg? Jo det var det…! Koselig! Og selvsagt vinka jeg tilbake…

Det er viktig at også vi pensjonister i vår travelhet, og dere andre der ute tar oss tid til å se våre medvandrere som kanskje trenger å bli sett, eller behøver kontakt og gode ord på veien fram. Akkurat nå er jeg lei meg for at min bursdag pga coronarestriksjoner nærmest må utgå. Nei, dette er bare «bæs»! Best å avslutte.

Sant som dansken Povl Dissing synger i «Svantes lykkelige dag: «Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar». Merkelig hvor lys jeg ble til sinns… I dag går også jeg «en lykkelig dag» i møte – og «om lidt er kaffen klar»…

Oversender mitt dikt Tiden til alle mine venner.

Tiden

Tiden kan ingen stanse

den flyr som fugl med

forte vingeslag;

gir bud til all Guds skapning

at livet det er nå

at livet er i dag


Gode hilsener fra 80-årsjubilant Torbjørn Konradsen.